Alle eller ingen?

Dette har Borge helt rett i. Bibelens budskap er at vi frelses av nåde. Det har altså ingen ting med belønning å gjøre. Å omgjøre det evige liv til en premie for dem som får det til, gjør Gud uutholdelig liten. Akkurat det er det ingen grunn til å diskutere.

Fordi vi er frelst av nåde, kan de som er innenfor, ikke peke på noe ved seg selv som skiller dem ut fra den som eventuelt skulle være utenfor. Derfor inkluderer den kristne tro et til visshet grensende håp om at Guds evige, uendelige kjærlighet til slutt skal inkludere alle. Kan Gud frelse meg, kan han frelse alle. Dette kommer også tydelig til uttrykk i Det nye testamentet: «I Jesu navn skal . . . hvert kne bøye seg, . . . og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» Slik er det Jesus lærer oss å tenke om Gud.

Fra dette utgangspunktet tar imidlertid NT ett viktig skritt videre og sier: Slik Gud er, slik burde også vi være. Slik han inkluderer alle i sitt kjærlighetsrike, slik skulle også vi praktisere ikke-diskriminerende kjærlighet. «Elsk dere fiender!» sa Jesus. Det er ikke noe «oss» og «dem»; det er bare «vi». Og han lot oss ikke være i tvil om dette idealets forankring: «Vær . . . fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen».

Det er når vi tar dette inn over oss det begynner å bli vanskelig. For dette idealet realiserer vi ikke. Vi er ikke slik overfor våre medmennesker som vi burde være. Derfor inneholder NT også tekster om dom. De kan vi ikke ta bort uten samtidig å ta bort den ubetingede kjærligheten som ideal og målestokk. Budet er alvorlig ment. For den som mislykkes her, har livet ikke blitt hva det skulle være.

For oss skaper det et problem, fordi vi ikke forstår hvordan Gud, som selv er ubetinget kjærlighet, kan dømme oss når vi ikke følger kjærlighetsbudet i våre liv. Men at ikke vi forstår hvordan problemet skal løses, trenger ikke bety at Gud ikke vet det.

Særlig hardt rammer dommen dem som burde visst bedre. Det er ingen Jesus er mer kritisk overfor enn dem som burde ha skjønt at Gud er kjærlighet, men som i stedet har gjort Guds bud om til normer de kan dømme andre etter mens de selv går fri. Religiøse bedrevitere vil Jesus ikke vite noe av. Han kaller dem fariseere og skriftlærde. I vår tid har de andre navn. Men det er ingen ting som tyder på at det er blitt færre av dem.

«Hva er vitsen med å være kristen?» spør Borge. Det er et meningsløst spørsmål, noe jeg tror Borge også er klar over. Kristen tro er ikke en investering som skal gi utbytte en gang i framtiden. Kristen tro er å leve i Guds kjærlighet som livets ramme og fundament. Det gjør det mulig både å oppleve og manifestere guddommelighet i det hverdagslige. Det trengs ingen belønning utover det.

23.6.2020

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Verdidebatt)