Anbefalelsesverdig bok om den ortodokse kirke

Både ved omfang og tematisk bredde i tillegg til bildemateriale og utstyr, er Caroline Serck-Hanssens utgivelse fra 2021 om den ortodokse kirke imponerende - og en vakker bok. Den er delt i tre hovedbolker om henholdsvis historie, teologi og for det tredje: lære og trosliv. Boka spenner fra teologi til statistikk, aktuell kirkepolitikk og kirkeskikker, med forskjeller mellom ortodoksien i forskjellige land. Boka får til dels et leksikonpreg med muligheter for oppslag på for eksempel dagens ortodokse kirke i Romania eller Helles. Hvor vanskelig det kan være å finne dokumentert informasjon på forskjellige områder, også i oppslagsverk på andre språk, erfarte jeg selv nylig ved et søk på et begrep fra bysantinsk historie som jeg trengte til et historisk arbeid. Her visste imidlertid Den ortodokse kirke: Historie, lære, trosliv beskjed. Ved litteraturliste og sluttnoter kommer man i noen grad videre ved studier av bestemte emner.

Dette er likevel ingen vitenskapelig fremstilling, og boka pretenderer ikke å være det. Den gir nok i liten grad berøring med forskningen på de mange områdene den tar opp. Dette gir seg til dels ut fra det store tematiske og kronologiske spennet. Uten at jeg har kompetanse til å ettergå dette i de ulike delene av fremstillingen, ser jeg for eksempel at Serck-Hanssen fastslår at Pachomius (ca. 292-348), en av munkevesenets fedre, hadde militær bakgrunn, og at denne bakgrunnen borger for det disiplinpregede klosteridealet han representerte. Etter som jeg har forstått, har enkelte antatt at han hadde slik bakgrunn, selv om dette ikke er fastslått. Dette nevnt som en punktkommentar til faren for å overta vedtatte forestillinger.

Serck-Hanssens bok er en innsiktsfull og oppdatert oversikt over dagens ortodokse kirke i historisk lys, skrevet for et allment interessert publikum. Dypereliggende analyser byr den ikke på. Forfatteren møter ikke teologien hun presenterer med utfordringer. Moderne forestillinger, for eksempel om ekklesiologi og økumenikk (som hos metropolitt Hilarion Alfejev) nevner hun likevel. Og hun skriver nyansert om ortodoks eskatologi som spriker i henholdsvis retninger som viderefører Jesu og apostlenes lære om to utganger på dette liv, og retninger som regner med «alle tings gjenopprettelse» i tradisjonen fra Origenes. Forholdet til protestantismen behandler Serck-Hanssen rent historisk med tilnærmingsforsøkene fra reformasjonen av. Enda mer interessant ville det vært dersom forfatteren hadde boret i teologiske sammenfall mellom øst og nord, altså mellom ortodoksien og protestantismen. Et eksempel er den greske teologen Nikolas Kabasilas’ (1322-92) som uttalte seg i vendinger likt Martin Luther senere: «ingen har en egen hellighet», alle har den «fra ham», altså fra Kristus. Her ville det vært spennende å undersøke ut fra helhetssammenhengen hos Kabasilas hvor nær han egentlig var Luthers tenkning i rettferdiggjørelseslæren.

Jeg fulgte i studietiden et semester forelesninger om den ortodokse liturgien ved det teologiske fakultetet i Erlangen og fikk god innsikt i hvordan denne skiller seg fra og faller sammen med gudstjenestelivet i vest. Ytterligere deler av det jeg allerede vet om den ortodokse kirke, faller ved lesningen av denne boka inn i et større bilde. Jeg lærte for eksempel mye om den ortodokse tidebønnen. Dessuten trer sammenhenger fram som man ikke kjente, primært innen historie, kirkeskikker og aktuell kirkepolitikk.

Triumfalistisk er boka ikke. Forestillingen om at det var den ortodokse kirke som kom til Norge ved kristningen, gjengir forfatteren riktignok. Grunnlaget for forestillingen er at kristningen av Norge skjedde før skismaet mellom øst og vest i 1054, og i kristningstiden var dermed hele kirken, både øst og vest i Europa, ortodoks. Serck-Hanssen unnlater imidlertid ikke å referere innvendinger som har vært satt fram mot denne måten å tenke på. Hun lar det videre skinne igjennom at hun er kritisk til dagens samrøre mellom kirken og den verdslige makten i Russland. Det viktige dokumentet om sosiallæren fra de russiske biskopene som fastlegger prinsippene for den ortodokse kirkens plass i det sivile samfunnet presenterer hun. Dette er spennende også med tanke på dagens spente situasjon mellom Russland og Ukraina med trusselen om militær konflikt. Nettopp i Ukraina er det jo for tiden også en kirkekonflikt, som det er flere av i den ortodokse verden, i dette tilfellet mellom patriarkatene i Moskva og Kiev. Serck-Hanssen får brettet dette bildet godt ut, også den grunnleggende spenningen mellom Moskvapatriarkatet og det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel.

Den ortodokse kirke: Historie, lære, trosliv er ingen konversjonshistorie. Hvorfor forfatteren er blitt ortodoks, får vi heller ikke innsikt i. Men hva er bildet boka formidler av den ortodokse kirke samlet sett? Horisonten er for det ene primært den russiske ortodoksien; dette gir seg også ut fra naboskapet til vårt land. Langt på vei representerer Serck-Hanssen selv naturlig nok en vestlig mentalitet. Den ortodokse kirke er for henne kulturelt annerledes, men ikke i front mot andre kirker. Å være ortodoks med bakgrunn i vestkirken fremstår ut fra dette som et kulturelt valg - av «de historiske røttene», den angivelig «ubrutte forbindelsen tilbake til oldkirken», som forfatteren sier i bokas siste setning.

Caroline Serck-Hanssen (2021), Den ortodokse kirke: Historie, lære, trosliv, Oslo: St. Olav forlag.

Ole Fredrik Kullerud