Angst for livet?

Det typisk mannlige og kvinnelige har nettopp sitt utspring i spesialiseringen rundt den kjærlighetsformen der barnet er objektet. Rent biologisk manifesteres dette ved at kvinnen for eks har bryster/barm og livmor; og rent språklig ved ord som «barmhjertighet» og «morsfølelse». De biologiske og emosjonelle bånd mellom mor og barn er kanskje noen av de sterkeste markørene for kvinnelighet. Sann kvinnesak burde derfor være å støtte en lovgivning som beskytter det mest dyrebare de eier, og som altså samtidig bidrar til å definere deres egen identitet, - nemlig barnet.

I 2019 vet alle at et foster er et selvstendig individ med sitt eget kretsløp, sine egne følelser etc. I 2019 vet også alle hvordan et barn blir til. Barnet har en far. Han har investert sin sæd. Han har følgelig like stort krav på barnet som det kvinnen har; og da spesielt når hun uttrykker at hun ikke har noen spesielle bånd til dette vesenet; - og dermed har vi det gående, - med et språk som handler om krav, rettigheter og løsrivelse i stedet for kjærlighet til de roller vi nå en gang er blitt tildelt, og til dette dramaets omdreiningspunkt – barnet.

Lørdag 17. november 2018 ble erklært som nasjonal protestdag. Demonstrasjonstogene gikk under banneret «Ikke rør abortloven», og under en identitetsbærende logo som viser en truende liv-mor. I dyreriket blir hunnene aggressive når barnet er i fare. De ønsker å beskytte, - bortsett fra når livsvilkårene og fremtidsutsiktene er dårlige. Da kan de til og med fortære avkommet for å styrke sitt eget fettlager. Aggresjonen vendes innover. Kanskje mange kvinners aggresjon og angst for et lovverk som beskytter fosteret skyldes en sterk dystopisk fornemmelse?

Ferdinand Wyller

Kunstner og forfatter