Anmeldelse av Theofilos Supplement 6/2 2014: «Guds forsyn og det onde»

Det utgis av NLA Mediehøgskolen Gimlekollen. Tidsskriftet inneholder både fagfellevurderte akademiske artikler (i academia) og mer populærfaglige bidrag (i forum), samt bokanmeldelser (biblos). Den redaksjonelle profilen og synspunktene til hoveddelen av forfatterne drar av og til noe mer i evangelikal/evangelisk retning enn i evangelisk-luthersk retning, men det kan være mye godt å finne i Theofilos også for den jevne FBB’er. Dette nr. er tidsskriftets første supplement, dvs. et samlenummer med artikler om et samlende tema. Gjesteredaktør er Jens Bruun Kofoed, mens ansvarlig redaktør er Lars Dahle, godt hjulpet av Stefan Lindholm.

Nummeret inneholder artikler knyttet til problemstillingen som gjerne kalles det ondes problem (evt. theodice), og drøfter særlig spørsmål knyttet til i hvilken grad eller mening Gud tillater, samvirker til eller virker onde handlinger utført av mennesker. Det er et gedigent spørsmål med store implikasjoner og konsekvenser både filosofisk, teologisk og sjelesørgerisk – noe som også reflekteres i bredden av bidrag i heftet. Mange av artiklene stammer fra en konferanse i København (nov. ‘13) som drøftet slike spørsmål i lys av en lengre dansk debatt utløst av et intervju med Peter Olsen, der han kom med kontroversielle uttalelser om Guds rolle i Anders B. Breiviks ugjerninger på Utøya («Gud drepte ved Breiviks hånd»). Denne debatten fikk også institusjonelle konsekvenser. Heftet inneholder også bidrag fra andre nordiske steder og perspektiver. Bidragene argumenterer for mange forskjellige posisjoner. Det er altså ikke snakk om å foreskrive én fasit, men å hjelpe folk til å tenke over spørsmålene selv ved at de får tilgang til gode måter å argumentere for typiske posisjoner på. Det betyr også at uansett hvilken posisjon man selv har, vil deler av argumentasjonen i de ulike artiklene fremstå som svært problematisk. Leseren vil følgelig også kunne se at anmelderen har en posisjon som farger min bedømmelse av artiklene.

Første artikkel er skrevet av Peter Olsen selv. Han forsvarer tesen om at alt skjer med absolutt nødvendighet. I en skapelsesteologisk ramme som involverer en allmektig Gud må dette ifølge Olsen bety at Gud virker både godt og ondt. Begge deler skjer imidlertid ved at Gud samvirker med sine skapte instrumenter (d.e. mennesker). Når Gud virker det onde, er det synden eller synden som foreligger hos mennesket som er årsaken til at det Gud virker blir ondt, ikke Gud selv; det er ikke Gud som finner på det onde. Han vil altså fastholde paradokset at Gud virker alle ting, mens mennesket selv er ansvarlig for sin ondskap. Dette begrunnes primært med henvisninger til Martin Luther og Konkordieformelen, med avvisning av den sene Phillipp Melancton, samt en henvisning til kompatibilismens filosofiske gjennomslag, dvs. tanken om at hendelser kan være både guddommelig nødvendige og resultater av menneskets frie og ansvarlige valg på én gang. Den åpenbare spenningen i hans egen posisjon erkjennes, men Olsen avviser at den kan løses på noen måte med henvisning til Luthers lære om den skjulte Gud (Deus absconditus). Hvordan Guds allvirkende forsyn og hans godhet kan henge sammen, kan og skal ikke mennesker prøve å finne ut av. Om ikke Kristi død og oppstandelse for oss kunne vært en nøkkel her?

Jørgen Sejergaard er enig med Olsen om tolkningen av Luther, men hevder derimot at Luther med rette har resten av den eldre lutherdom, inkludert Den augsburgske bekjennelse (CA), Martin Chemnitz, Konkordieformelen, Johann Gerhard og Andreas Quenstedt mot seg. I tilllegg anfører Sejergaard en rekke tekster fra GT som støtte for sitt syn, som går ut på at Gud ikke tar initiativ til det onde, selv om han tillater det i en verden som opprettholdes med tanke på menneskers frelse. Sejergaard gjør også et viktig poeng av at henvisningen til den skjulte Gud som «løsning» på forholdet mellom hans allvirkende forsyn og det onde, ikke kommer til rette med Gud som kjærlighet – særlig i en sjelesørgerisk sammenheng. Hvordan kan offeret tro at Gud er kjærlighet, dersom det forkynnes at det var Gud som virket det onde gjennom overgriperen?

Nicolai Winther-Nielsen tar i sin artikkel et oppgjør med tanken om Guds allvirksomhet basert på tekster i GT. Han bruker også mye tid på å gjennomgå tekster som ofte anføres som forsvar for denne tanken (Jes 45,7; 1 Sam 2,6f; Fork 7,13f; Job (særlig 9,22-24)). På denne bakgrunn avviser han kompabilitismen og taler heller for en domenemodell, der Gud er god og handler godt (Sal 119,68), men kan tillate onde ting som han selv ikke er årsak til på for oss uforklarlige måter, og bruke onde ting til å straffe synd.

Torben Kjær ser på spørsmålene i nytestamentlig perspektiv, med utgangspunkt i lignelsen om ugresset i hveten (Matt 13). Klassiske nytestamentlige bevistekster for Guds allvirksomhet avvises (Matt 10,29-31; Rom 11,36/Ef 1,11/Hebr 1,3) med henvisning til at de taler om utvelgelse til frelse og Skaperens opprettholdende gjerning, ikke om at Gud virker onde ting. Et siste perspektiv utgjøres av en analyse av hvorvidt Gud ville og var årsak til Jesu død, der konklusjonen er at Gud ikke detaljstyrer dette, og vil Jesu død bare i den forstand at den er en dom over synden. Kjær oppsummerer med at det onde ikke kommer fra Gud, men fra Satan; men det tillates av Gud frem til det onde utryddes ved gjenkomsten.

Det er interessant å merke seg at dette nytestamentlige bidraget synes å ha mindre problemer både eksegetisk og teologisk med å avvise tanken om Guds allvirksomhet av det onde enn flere av de andre bidragene i heftet, særlig de gammeltestamentlige. Den calvinske tradisjonen som tenderer til å gjøre Gud til den store marionettstyreren finner gjerne mer støtte i GT enn i NT, og dette speiler også en tendens i bibelsynsspørsmål: på reformert hold har man ofte lest Bibelen «flatere» og mer bokstavelig enn i evangelisk-luthersk sammenheng, der man fokuserer mer på den som Kristusvitnesbyrd, og derfor har et mer nyansert syn på forholdet mellom GT og NT.

Et annet gammeltestamentlig bidrag kommer fra Jens Bruun Kofoed. Han understreker både menneskets frihet, Guds allmakt og detaljstyring av alt som skjer. Men han sier også at Gud står bak det onde på en annen måte enn Gud står bak det gode, og at han alltid bruker det onde til noe godt. Dette anerkjennes som åpenbare spenninger eller paradokser som skal fortsette å være det uten å løses opp. Samtidig er også Gud i strid med det onde og går selv inn på menneskets side i lidelsen. Guds inntreden i lidelsen er bare kanonisk implisitt i GT, særlig i siste del av Jesaja (kap 53 mm), men blir gjort klart i NTs tale om Jesus som Herrens lidende tjener. Her er det altså et kort oppspill til en refleksjon over forholdet mellom testamentene som det er lite av ellers i artiklene. Bruun Kofoed konkluderer med at det er en trøst at vi som kristne kan tro på én god Gud på tross av de nevnte paradoksene. Denne påstanden vil jeg tro mennesker med forskjellige typer erfaringer av det onde vil ha forskjellige meninger om. Og om det er en trøst bakom paradoksene, kan det neppe sies å være noen grunn til å tro på dem.

Med Børge Haahr Andersens bidrag åpnes det sjelesørgeriske rommet for alvor. Han beklager at Guds forsyn er et forsømt tema i forkynnelse og sjelesorg, særlig i begravelsesprekener. Gud styrer alt (også det onde på indirekte vis), mener Andersen, men et viktig trekk ved kristen tro er at man ikke bare skal underkaste seg Gud (som i Islam), men også kan uttale tvil og protest over egen smerte og lidelse. I tillegg til noen bibelteologiske betraktninger jobber Andersen også mye med stoff fra den danske Salmeboken.  Her er det mye til trøst, men også en del som utfordrer tanken. Andersen viser hvordan den eldre reformatoriske salmetradisjonen understreker Guds styrelse av alt veldig tydelig, men kanskje er litt tilbakeholden med å uttrykke den menneskelige erfaring og usikkerhet i dette bildet, noe som kommer tydeligere frem i nyere salmer. Andersen understreker så at både Guds forsyn på skaperplanet (med alle sine paradokser) og hans medlidelse i Kristus trenger å komme til orde i begravelsesforkynnelsen, men det må gjøres med visdom, slik at folks erfaringer også får komme rettmessig til orde.

Nicholai Techows nytestamentlige bidrag argumenterer langt sterkere for Guds suverenitet og detaljstyring av alle ting som skjer enn Kjærs. Likevel legger han til en del kvalifikasjoner, som at Gud virker det onde/syndige på en annen og mer indirekte måte enn det gode. Det kan synes som at det er et litt løst forhold mellom hans systematisk-teologisk klingende tese og de eksegetiske argumentene han anfører for den. Denne artikkelen har et voldsomt noteapparat.

Sebastian Rehnman skriver nokså kort og treffende om en feilslutning i den klassiske fornektingen av Gud basert på det ondes eksistens. Problemet er at man tilskriver godt og ondt til Gud og mennesker på samme linje. Jeg kjenner heller ikke til noen kristne som noen gang har sagt at verden må være fri for lidelse for at Gud skal kunne finnes og være allmektig og god.

Atle O. Søvik og Asle Eikrems bidrag (hvorfor på engelsk?) skiller seg noe fra de andre og relaterer seg ikke til den danske debatten. Mot filosofen John Schellenberg, som hevder at en allmektig og god Gud ikke ville ha gitt mennesker fri vilje på et så tidlig stadium i evolusjonsprosessen, forsvarer de at det er moralsk godt av Gud å skape mennesker med fri vilje slik han har gjort det, bl.a. fordi dette er hans eneste mulighet til å skape akkurat oss (i en annen verden måtte vi blitt noen andre), og det er godt. Søvik og Eikrem snakker ganske lett og uproblematisk om ting Gud ikke vet eller visste, til forskjell fra de andre bidragene. Det er ingen tvil om kvaliteten og den argumentative klarheten i dette bidraget. Jeg er kanskje litt mer tvilende til nytten – både vurderinger av hva Gud vet og ikke vet og moralske vurderinger av Guds handlemåter oppleves for denne anmelderen ofte som litt vidløftige.

Først i forum-delen kommer et bidrag av Leif Andersen, kjent som forfatter av Gud, hvorfor sover du? og aktiv i samme danske debatt som Peter Olsen. Hvorfor denne artikkelen ikke er plassert sammen med de andre fagfellevurderte bidragene er ikke umiddelbart innlysende for meg; den synes å være fullt på høyde faglig. Særlig kritikken av Peter Olsens avhandling fra 2009 fremstår for undertegnede som veldig god, med forbehold om at jeg ikke har lest den. Men artikkelen er litt mer folkelig i språket. I denne sammenhengen fremstår det derimot mer som en styrke enn som en svakhet – Andersen klarer som få andre av bidragene å la bibeltekster og systematisk-teologiske poenger spille reelt sammen med faktiske menneskers liv og tanke. Og han bevarer de pastorale hensynene også i de små distinksjonene på en forbilledlig måte. Blant de gode poengene i artikkelen hans er at Bibelen inneholder et spekter av tekster som drar i ulike retninger f.eks. når det gjelder Guds rolle i onde handlinger, og at forskjellige situasjoner og forskjellige mennesker kan ha godt av å fokusere på forskjellige tekster. Noen kan få trøst av å høre at alt samvirker til det gode for dem som elsker Gud, mens andre trenger å få høre at Gud er kjærlighet og hater og bekjemper det onde. Da må også den systematiske refleksjonen være forsiktig så man ikke konkluderer mer enn man har dekning for, f.eks. i utsagn av typen «Gud drepte ved Breiviks hånd». Det er ikke bibelsk språkbruk. Samtidig er Andersen flink til å holde fast på spenningen mellom Guds allmakt og det onde, som når han reflekterer over rundt uttrykket Guds vilje. Et annet godt poeng er at han understreker at læren om Guds forutviten ikke må forstås i retning av en slags skjebnetro. Forutviten og forutbestemmelse er ikke nødvendigvis det samme. Andersen bruker også mye tid på forholdet mellom GT og NT, som han på en god måte kobler til Kristus, som han insisterer på må være nøkkelen til å fortolke spenningen mellom Guds allmakt og svakhet.  

Marcus Hector deler i sitt bidrag noen oppbyggelige tanker om Guds omsorg og vår lidelse. Det onde er noe ingen får som fortjent (heldigvis!). Ingen skal derfor forvente et problemfritt liv. Til slutt spør Hector treffende om vi ikke også av og til skulle spørre hvorfor det finnes så mye godt i verden, dersom ikke Gud er god.

Siste bidrag er et opptrykk av en allerede publisert artikkel av de amerikanske apologetene Matthew Flanagan og Paul Copan. De ønsker å forsvare at gammeltestamentlige tekster som påbyr folkemord (Jos 7-12; 1 Sam 15 etc.) er Guds autoritative ord. Dette innebærer for dem å argumentere for at befalingene Gud gir og handlingene Israelsfolket begår i disse tekstene kan forsvares moralsk. Selv om de i og for seg argumenterer godt, er det vanskelig å komme unna at konklusjonene forblir svært problematiske. Flanagan og Copan er nøye med å understreke at befalingene var gitt i en annen tid, men jeg kan ikke se at de har noen prinsipielle argumenter mot at noe lignende kunne blitt påbudt av Gud i dag (annet enn at det er praktisk talt usannsynlig og meget sjeldent, s. 372). De hevder altså at det kan finnes unntak fra budet om å ikke drepe uskyldige uten grunn, dersom man bare oppnår et større gode. Dette er jo den grusomme logikken bak all religiøs vold og forfølgelse (jf. Joh 16,2), som man dessverre også har sett anvendt også opp gjennom kirkens historie, f.eks. under korstogene. I en tid med mye voldelig religiøs ekstremisme rundt om i verden tror jeg kristne teologer kan ha mer å tjene på å bidra til å bekjempe denne på prinsipielt allment (via menneskerettighetene) eller kristologisk-nytestamentlig grunnlag, enn å spikke på fliser for å få forholdet mellom vanskelige gammeltestamentlige tekster og eget bibelsyn til å gå opp, mens man samtidig skaper prinsipielle åpninger for religiøst motivert vold.

Med unntak av en del feil i gjengivelser av fremmedspråklige ord og tegn og noe kluss med nummerering av underkapitler, gjør heftet et godt grafisk inntrykk. Generelt kan man kanskje også anmerke at mange av bidragene har veldig mange og veldig lange noter, noen ganger med varierende grad av relevans. Men i det store og hele er heftet et lesverdig, om enn ikke uttømmende, bidrag til en interessant og viktig diskusjon om Gud, det onde og vårt liv i verden.

Anmeldt av Gunnar Innerdal, førsteamanuensis i systematisk teologi ved NLA Høgskolen, Sandviken