Antropocen

Våren 2022 ble det holdt en serie forelesninger ved Universitetet i Oslo om den aktuelle klimakrisen. Boka til omtale her, som er vokst fram av miljøet rundt disse, oppsummerer og reflekterer rundt forskning og debatt om det som kalles antropocen. Begrepet betegner den geologiske perioden hvor mennesket har innflytelse på jordklodens utvikling, slik som meteorer og vulkaner har hatt gjennom historien. Denne perioden som ses på linje med de store geologiske fasene i jordas historie, dateres litt forskjellig, alt fra jordbruksrevolusjonen for ca. 10.000 år siden til europeernes første kontakt med Amerika ved nytidens begynnelse og til overganger i løpet av de siste par hundre år. Begrepet ble første gang brukt på en konferanse i Mexico i år 2000, da nobelprisvinneren og geokjemikeren Paul Crutzen spontant brøt ut at vi befinner oss i antropocen, menneskenes periode.

Jeg tenker at det gir mening å tale om en epoke hvor menneskene virker inn på de grunnleggende fysiske betingelsene på jorda på en annen måte enn tidligere. Så kan det naturligvis diskuteres hvordan man videre fortolker dette. Jeg har ikke kompetanse i klimaforskning, geologi eller økologi og kan derfor ikke ta selvstendig stilling. Dag O. Hessens oversikt over «vippepunkter» i utviklingen og farene og mulighetene synes uansett greit og tilforlatelig. Her er trolig vurderinger man kan være enig i uten å gå inn på det grunnleggende virkelighetssynet som ligger under bidragene i denne boka.

Ingen av de tolv bidragene eller sluttordet løfter fram perspektiver som nyanserer eller utfordrer den evolusjonistiske og implisitt ateistiske tenkningen som ligger til grunn for boka. Teologer er blant bidragsyterne, som Marius Timmann Mjaaland, en av redaktørene. Et par av kapitlene berører religion. I «Antropocen åndelighet» skriver Simone Kotva at «med antropocen er mennesket plassert i sentrum, på godt og vondt, og i denne sammenhengen har det blitt vekket ny interesse for et åndelige, religiøst og særlig kristent menneskesyn.» Hun gir eksempler på nylesning av ørkenfedrene og tidlige kristne mystikere med sikte på en økologisk bevissthet, blant annet knyttet til begrepet «nedvekst» og tanken om «kunsten å dø». Siktemålet er et fritt liv og «gi slipp», så man kan oppnå lavt forbruk og dermed mindre tilknytning til det materielle.

Forståelsen av hva mennesket er (antropologi) kunne jeg ha ønsket meg mer av, ikke bare i Kotvas bidrag, men i boka som helhet. Nina Hoel som skriver om «Feminisme i antropocen» berører imidlertid dette i noen grad. Viktig er hennes påpekning av hvordan den økologiske krisen rammer ulikt, både geografisk og sosialt. Vi får så en del påstander av hva som kjennetegner feminisme i antropocen. En grunntanke er at denne utfordrer ideen om mannen som menneskets norm som impliserer forestillingen om et universelt menneske. Dette mennesket er, skriver hun, kjønnet, mann, hvitt, heteroseksuelt og funksjonsfriskt. Antropocen kan derfor ses som den hvite mannens tidsalder. Det koloniale perspektivet er med. Voldtekt av slavinner osv. anføres, og slik tar artikkelforfatteren utgangspunkt i de groteske utslagene av tidene før oss og generaliserer dem, i seg selv noe som kan diskuteres. Med de temmelig bombastiske utsagnene som preger dette bidraget, framstår Hoel ikke så godt begrunnet i det hun hevder. Det hun skriver om dualismene, mellom menneske og natur blant annet som noe av årsaken til den brutale behandlingen av naturen, røper kanskje elementer av menneskesynet. Slik sett er bidraget hennes nyttig. Med angrepet på dualismen mellom menneske og natur som hun refererer til, går mennesket opp i naturen med følgene dette på sikt får for forståelsen av menneskets helt unike stilling og verdi i det vi som kristne vil omtale som skaperverket. Dette er ikke tematisert fullt ut hos Hoel eller i boka, men Hoel refererer til begrepet kyborgen med «potensial for å bryte opp skillene mellom mann og kvinne, teknologi og natur, og liv og ikke-liv». Det viser at fraværet av Gud har sterke konsekvenser for antropologien. Dette er tydeligvis en del av feminiseringen av jorda som også er et av begrepene hun benytter.

Kun et mindretall av kapitlene har jeg referert eksplisitt til. Her er blant annet også et leseverdig kapittel om Kina. Med stort utbytte leste jeg Thomas Hylland Eriksens tekst om «Matens ensretting: Det vi spiser i antropocen». Bygd på et omfattende faktagrunnlag viser Hylland Eriksen forflatingen i form av redusert mangfold i matretter i verden totalt sett og ingredienser involvert selv om menyen mange steder er blitt internasjonalisert. Arne Johan Vetlesen beskriver forholdet mellom generell og lokal kunnskap. Urfolkkunnskap går tapt i flukt med globaliseringen.

Her er også kapitler om pyskologi i antropocen og om angst. «Klimaangst» har jo blitt sagt å prege særlig en del yngre mennesker. Enkelte av bidragene er absolutt velskrevne. Det er naturlig nok noe overlapping mellom enkelte av dem. Verdifulle er referansene til litteratur om emnene som behandles. I tillegg til enkelte sentrale henvisninger i løpende tekst avsluttes boka med en tretten siders bibliografi. Kapitlene har enkelte sluttnoter, plassert bakerst i boka.