Apologetikk og kampen for Bibel ogbekjennelse

Kampen for troen har helt siden apostlenes tid måtte utkjempes på mange fronter. Gjennom Apostlenes gjerninger og Paulus' brev finner vi møte med judaisme (Gal.), romersk statsvesen (Ap.gj.), gresk filosofi (Ap.gj.17, 1.Kor.1ff), folke-religion (Ap.gj.13 og19), lokal mystikk (Kol.) og kristne avvikere (begynnende gnostisisme: 1.Tim., 1.Joh). Dette er en kamp hvor det innad gjelder å "holde fast ved læren" (2. Tess.2:15 osv) og "gjendrive påstandene til motstanderne." Samtidig har vi frontene utad, i møte med alle spørsmål, innvendinger og alternativer til den kristne tro. Dette siste har vært hovedfokuset for apologetikken. Grensene mellom disse to oppgavene er flytende, og kampen for sannheten er det som holder begge sammen.

Hva er "apologetikk?"

Ordet "apologetikk" kommer fra det greske "apologia", og betyr forsvar mot anklage ("kategoria") i en rettssal. "Trosforsvar" blir altfor ofte forstått som kamp på slagmarken, hvor fienden skal nedkjempes med makt. Den juridiske settingen for "apologia" minner oss om at vår oppgave er å overbevise, å vinne våre anklageres (og juryens) forståelse og sympati. I retten trenger man både gode argumenter og sympatisk framtreden. Det har vel dessverre ikke alltid kjennetegnet våre "apologeter".

Vi kan definere apologetikken på følgende måte: "Apologetikk er den tankemessige begrunnelsen av de kristne sannhetspåstandene - i møte med spesifikke spørsmål, innvendinger og alternativer - for å påvise den kristen troens mulighet (legitimitet) og troverdighet (sannhet) for både kristne og ikke-kristne. "

Bekjennelse og begrunnelse

Det må presiseres at bekjennelsen innad og begrunnelsen utad trenger hverandre: uten en klar bekjennelse og en bibelsk fundert tro er der lite igjen å forsvare. Dessverre har dette vært strategien til den liberale teologi: tilpasning til Tidsånden. En slik apologetikk har i sin iver mistet nettopp det den skulle kjempe for. Samtidig trenger vår bekjennelse begrunnelse i møte med spørsmål, innvendinger og alternativer.

Proklamasjon og argumentasjon

I kjerneversene for apologetikken (1.Pet.3:14-16) formanes vi til å være "rede til forsvar", og til å avlegge "regnskap for håpet". M.a.o: Det er ikke nok å proklamere håpet. Det må også begrunnes; "kerygma" må ledsages av "apologia". Peter sier at den kristnes svar på motstand skal være et reflektert forsvar og et rett liv. Det er m.a.o. en kristenplikt å ta spørsmål og innvendinger på alvor. Ikke-troende innrømmes rett til å be om "regnskap for håpet". Det er i dag ikke nok å si "jeg tror fordi jeg tror". Det kan gi den troende en viss intellektuell "immunitet", men hjelper dårlig den som står utenfor. For å belegge Jesu oppstandelse og håpet om dommen og et nyskapt univers, er det ikke nok å henvise til subjektive opplevelser, eller en selv-referende "tro", eller til tilhørerens uvilje. Her ligger kanskje den største svakheten i den norske apologetiske tradisjonen.

Apologetikken og oppstandelsen

Ikke uten grunn fokuseres i NT Jesu oppstandelse både i møte med jødene (Ap.gj.2:32) og med grekerne (17:31). Oppstandelsen gir nemlig både en grunn for troen og en grunn for håpet. En av den kristne tros særtrekk er nettopp den historiske forankring: Det er ikke bare fromme ønsker, men forankret i tid og rom, og belagt med de første vitners liv og blod. Flere forfattere har påpekt styrken i vitneprovene for Jesu oppstandelse ut i fra historiske og juridiske perspektiv.

Apostolisk forbilde

Apologetikken tar utgangspunkt i apostolisk formaning, men kan også motiveres av apostolisk forbilde: Paulus var satt til å "forsvare og stadfeste" (Fil.1:7), og vi ser hvordan han i møte både med jøder og hedninger argumenterer og overbeviser (Ap.gj.18:4, 19:8 osv). Aller tydeligst ser vi dette anvendt i talen for Areopagos (Ap.gj.17), hvor Paulus viser hva det vil si å bli "greker for grekere". I denne eneste talen for Bibel-fremmede i NT (bortsett fra den korte talen i Lystra, Ap.gj.14) finner vi den fyldigste modell for formidling og trosforsvar i vår egen tid.

Av sentrale moment herfra, kan vi nevne:

1. Bibelsk substans og rammeverk. 2) Bruk av kontaktpunkter i form, språk og argumenter.
   
   
2. Dekonstruksjon (kritikk) av religiøsiteten.
   
   
3. Argument for Jesu autoritet basert på oppstandelsen.
   
   

Noen teser om bibelsk apologetikk i en postmoderne tid:

1. Apologetikk er Bibelsk, en integrert del av den kristnes kall som vitne, som evangelist og misjonær.

Det vil dermed alltid ligge i spenningen mellom Guds/Åndens arbeid og vårt ansvar.

2. Vi trenger å gjenoppdage de Bibelske røttene og forbildene for apologetikken, og spesielt slik det framvises i Ap.gj.17. Vi trenger også å gjenoppdage oldkirkens apologeter som møtte en liknende pluralisme som vi opplever i dag.

3. Vi trenger å kjenne vår samtid for å finne kontaktpunkter for formidlingen av evangeliet. En av de store mangler i kirkens forkynnelse er at den oppleves som irrelevant for folk flest, uten kontakt med deres tankeverden og overbevisninger.

4. Formidling av evangeliet i vår tid må gå i dybden, og operere på livssynsplanet. I en etter-kristen tid trenger vi å fylle våre kristen begreper med innhold, og risse opp troens rammeverk. Vi trenger også å identifisere herskende ideer/livssyn/ virkelighetsforståelser, analysere og kritisere disse. En avdekking og "torpedering" av moderne livsløgner er en del av forkynner- og evangeliserings-oppdraget.

5. Jesu person og oppstandelse burde stå sentralt i apologetikken, - som i teologien.

6. I møte med postmoderne relativisme, mystikk og subjektivisme, trenger den kristne å hente fram balansert Bibelsk forståelse av sannhet og fornuft. Dette vil kunne gi et korrektiv til tendensene til mystikk og fideisme i sakramentalistiske, pietistiske og karismatiske tradisjoner, de mest markante bibeltro gruppene i vårt land.

Fra Lars Dahle, se fotnote 5.

Det er verd å merke seg det var Peter som hørte Mesteren si "Ikke vær bekymret for hva dere skal si… Den Hellige Ånd skal gi dere det i samme stund." (Mark.13:11) Hos Peter er det ingen motsetning mellom Åndens arbeid og vårt kristne ansvar. Jeg tenker den representert ved vår store biskop Heuch, John Nome og Olav Valen-Senstad. Populærversjonen finnes i "Dagen da døden døde" av Michael Green (Credo).

I den senere tid har W.L Craig gått grundig gjennom de historiske spørsmål "Assessing the New Testament Evidence for the Resurrection of Jesus" (Edwin Mellen, 1989), juridiske perspektiv kan finnes f.eks hos Mongomery, J.W "Legal Reasoning and Christian Apologetics" i "The Law the Law" (Bethany, 1974).

I disse dager forsvarer Lars Dahle sin doktoravhandling over denne teksten: "Acts17:16-34:

An Apologetic Modell Then and Now?" Open University, Oxford 2001. Mye av mine egne tanker er påvirket dette arbeidet som jeg har fått følge på nært forhold. Denne avhandlingen er verd å merke seg for alle som er opptatt av formidling og apologetikk.

Ved Bjørn Hinderaker, cand.theol., er forsamlingleder for NLM's byforsamling i Kristiansand, lærer ved Mediehøgskolen i faget "Kommunikasjon og Livssyn."