Arbeiderpartiet og Den norske kirke

ARBEIDERPARTIET OG DEN NORSKE KIRKE

Samme dag som Kirkemøtet hadde sin åpningssesjon i Bergen (10. nov.), avsluttet Arbeiderpartiet sitt landsmøte med å sende en kraftsalve av en hilsen til Den norske Kirke. Landsmøtet vedtok enstemmig og uten noen drøftelse å gå inn for at Likestillingsloven skulle gjøres gjeldende også innen kirken, og at homofile ikke skal diskrimineres i kirkelige ansettelser, hvilket vil si at regjeringen vil sørge for at vi får homofilt samboende prester og (?) biskoper.

Vedtaket fra APs landsmøte er mildest talt bemerkelsesverdig. Nå har det jo vært slik at Arbeiderpartiet gjennom hele etterkrigstiden har næret et klart ønske om å styre Den norske Kirke. Mens en før krigen hadde programfestet målet om å oppløse statskirkeordningen, fikk erfaringene under krigen partiet til å endre mening. En så da hvilken betydning kirken hadde for det norske folk. Derfor fant en da freden kom fort ut at det var langt bedre å ha kontroll med en moralsk kraft i samfunnet som den kirken representerte, enn å miste kontrollen ved å skille stat og kirke. Denne kontroll har AP stort sett utøvd gjennom sin rett til å utnevne kirkens biskoper. Statsminister Torbjørn Jagland pekte utvetydig på dette, da han i et intervju kort etter at han var tiltrådt som statsminister, (Verdens Gang, 27. okt.), nevnte utnevnelse av Schjelderup og Køhn til Hamar bispestol som eksempler på APs kirkelige oppgave. AP har lange tradisjoner når det gjelder å styre langsiktig gjennom sin utnevnelsespolitikk. Men nå gjorde statsministeren, som for øvrig er utmeldt fra Den norske Kirke, det i tillegg klart at partiets "kall" overfor kirken var å sørge for "fornyelse": "Jeg ser det som regjeringens oppgave å bære frem nye strømninger, nye retninger i Kirken".

Mens tidligere kontroversielle bispeutnevnelser gjerne har vært begrunnet med luftige henvisninger til "den kirkelige takhøyde" og lignende svada, gir det regjeringsbærende parti nå til kjenne en målbevisst og uttalt vilje til ideologisk overstyring. Kirken skal vær så god innrette seg etter partiprogrammet. Med dette har partiet kastet loss fra sin gamle holdning, som, i hvert fall i teorien, ønsket å respektere Den norske Kirke som trossamfunn.

Det kunne være all grunn til å reise følgende hypotetiske spørsmål: Dersom nå f.eks. Fremskritspartiet kom i regjeringsposisjon, og så ga seg til å ville styre den ideologiske utvikling innad i Arbeiderpartiet, hvordan ville det da bli mottatt? De ville selvfølgelig prompte fått beskjed om at dette hadde de ikke noe med. Så også med AP i forhold til kirken. Et politisk parti har overhodet ingen rett til å gripe inne i den kristne kirkes tro og teologi.

I teologien har man et uttrykk for det som her skjer: "Caesaropapisme", som betyr at keiseren (staten) tiltar seg kirkelig makt og begynner å opptre som pave. I kirkens historie er det et gammelt fenomen at den verdslige statsmakt ønsker å diktere kirken hva den skal tro, lære, forkynne og praktisere. Og alltid har den levende og sanne kirke måttet svare med apostlene: "En skal lyde Gud mer enn mennesker", (Apgj 5,29). Dette gjelder enten øvrigheten heter keiser Konstantin og støtter Arius' vranglære, eller den heter Det norske Arbeiderparti, som vil sikre at kirken følger siste mote i den sekulære sosialisme. Felles for disse er at staten bruker sin makt til å styre og undertrykke kirkens tro slik at kirkens egenart som trossamfunn ikke blir respektert: Kirken får kun lov til å følge sin Herre så langt partiprogrammet tillater det.

Den norske Kirke gikk under krigen opp den prinsipielle grenseoppgangen mellom kirke og stat i skriftet "Kirkens Grunn", som ble lest opp i alle landets kirker Påskedag 1942, da prester og biskoper la ned sine embeter i protest mot nazifiseringen av skole og samfunn. APs styringsvilje bør få kirkens ledelse til påny å besinne seg på Kirkens Grunn.

For en kristen kirke er Den hellige Skrift eneste norm for tro, lære og liv. En sann kirke bøyer seg for Skriften, ikke for staten. Dermed blir vedtakene fra Arbeiderpartiets landsmøte en prøvestein for Den norske Kirke ved dens ledelse. Vil kirken tilpasse seg under trykket fra den sekulære statsmakt, eller vil kirkeledelsen reise seg for å verge troens og kirkens integritet? I etterkrigstiden har kirkeledelsen stått overfor flere veiskiller av denne art, og har stadig valgt tilpasningsveien. Vil dette skje også denne gangen, eller vil vi se kirkens ledelse manne seg opp til å bekjenne? Det er i situasjoner som denne kirken står i status confessionis.

Jan Bygstad,

formann i Foreningen for Bibel og Bekjennelse.