Asylsøkere som vil bli kristne

Det var nokså sterke følelser i sving og jeg ble bedt om å komme for å hjelpe mannen. Unge afghanere, både med og uten opphold, var stimlet sammen rundt hybelkomplekset for å se hva som skjedde. Min venn som skulle hentes, var så redd at han ikke lenger forsto norsk, selv om han hadde vært i Norge i fem år. Jeg fikk lov å sitte ned med ham i noen minutter for å snakke og be, og klarte bl.a. å snakke ham fra å flykte ut gjennom et vindu. Deretter ble han ført ut til en av de sivile politibilene, mens noen av de muslimske afghanerne rundt høylydt ropte til politiet at de ikke måtte sende ham til Afghanistan: Denne mannen hadde blitt kristen, han kom til å bli drept i hjemlandet. Etter at politiet hadde kjørt av gårde med ham, måtte jeg sitte en stund og trøste en av hans venner, også en muslim. Dagen etter ringte min venn fra Gardermoen. To politifolk skulle ledsage ham til Kabul om en halvtime, og han lurte på om jeg hadde fått tak i noen hos myndighetene eller en advokat som kunne hjelpe ham. Mitt svar var nei. Sist noen i menigheten fikk livstegn fra ham var ved nyttår.

På mange måter hadde menigheten gjort det vi kunne. Han hadde fulgt en improvisert "dåpsskole" på ett og et halvt år (!) før han ble døpt, hvor alvoret ved å være døpt og offentlig kjent som kristen ved en tvangsretur til Afghanistan ble understreket. Dessuten ville vi ikke være nyttige idioter for noen som ville bruke en dåp for å gjøre asylsøknaden hans sterkere. Vi var rett og slett prinsipielt mistenksomme. Brev og anbefalinger til myndigheter og advokat ble sendt, og en rekke mennesker prøvde å gjøre den stadig mer deprimerende situasjonen hans lettere. Saken hans var bare utenfor vår makt, så lenge vi altså ville følge lov og rett da, og vi måtte finne oss i at ingen i maktapparatet trodde hverken på hans omvendelse eller oss andre.

Dette er ingen spesiell sak, noe de fleste avislesere i Norge kjenner til. Sakene om utsendelse av asylsøkere med muslimsk bakgrunn - som tilhører norske menigheter eller ber om å bli døpt - har vist meg minst to utfordringer: 

- For det første hadde det vært bra å ha et gjennomtenkt opplæringsopplegg i kristen tro, både til tiden før og etter en dåp. Jeg synes det er greit nok at norske myndigheter er mistenksomme i slike saker. Jeg kjenner selv til tilfeller hvor motivene for dåp i beste fall har vært vikarierende. Desto bedre hadde det vært at menigheten kunne vise til at man hadde vært gjennom et kurs som foruten å være pedagogisk bra, også kunne gi dåpskandidaten den kunnskapen som UDI mener at autentiske omvendelser skal ha for at man skal tro på dem. Mennesker med muslimsk bakgrunn har så klart like forskjellige pedagogiske utfordringer som alle andre, men det finnes såpass mange fellenevnere at det er mulig å lage slike opplegg. De finnes også, bl.a. i de ulike misjonsorganisasjonene. Hvem kan og vil påta seg å samle dette materialet og gjøre det tilgjengelig? 

- For det andre er det slik at lekfolk, menighetsledere og kirkeledere ofte har begrenset juridisk kompetanse og kapasitet når vi involverer oss i slike asylsaker. Jeg tror det hadde vært bra hvis man hadde tilgang på jurister som kunne bistå de som prøvde å hjelpe den aktuelle døpte asylsøkeren. Dette er en utfordring som er tverrkirkelig, og burde bli behandlet slik. Jeg foreslår derfor at et organ som for eksempel Norges Kristne Råd tar initiativ til å opprette en eller flere stillinger med kompetanse i jus, internasjonal politikk og menneskerettighetsforhold, med det formål å sørge for at de aktuelle asylsøkerne får en effektiv og korrekt behandling i de offentlige. Disse «kirke-juristene» kan bistå og gi råd, primært til menighetsledelse/den kirkelig ansatte som forsøker å hjelpe enkeltpersonene det gjelder. Om dette vil øke gjennomslagskraften i UDI, Une eller hos politiet, vet jeg ikke - men jeg håper. I hvert fall vil det gjøre oss mer profesjonelle både inne jus og i menneskerettighetsspørsmål. Ikke minst vil det gjøre at de lokale hjelperne ikke blir så alene.

Denne personen skal ikke være et slags kristelig NOAS eller gratisadvokat for selve asylsøkerne, mange av tjenestene som allerede er på plass fra det offentlige er delvis OK. Poenget mitt er at disse «kirke-juristene» kan bistå og gi råd, primært til menighetsledelse/den kirkelig ansatte som forsøker å hjelpe enkeltpersonene det gjelder. Dermed kan man den kirkelige aktøren kanskje opptre med større gjennomslagskraft og juridisk profesjonalitet i møte med UDI, UNE og politiet.