Atle Sommerfeldt og kirkens enhet

I sitt innlegg i VL 3.2. prøver Atle Sommerfeldt å skille mellom det han oppfatter som legitime og illegitime standpunkt når det gjelder kirkens ekteskapsforståelse. Legitime er for ham alle som kan leve med ulike syn i et forsonet mangfold; illegitime er de som ser på ekteskapsforståelsen som et bekjennelsesspørmål. Sommerfeldt sier imidlertid ikke noe om hvem han sikter til med de siste, uakseptable standpunktet, og den argumentasjon han mener ligger til grunn for det, er det knapt noen som vil kjenne seg igjen i.

Den mest nærliggende referanse for det standpunkt Sommerfeldt ikke finner har kirkelig legitimitet, er det dokument en arbeidsgruppe i Bispemøtet utarbeidet i 1997. Der stod representanter for ulike syn sammen om å hevde at det å likestille homofilt partnerskap med ekteskap var å forstå som “kirkesplittende vranglære”. Det Sommerfeldt nå finner uakseptabelt, er altså identisk med det syn et samlet bispekollegium i 1997 la til grunn for sitt vedtak. Før Sommerfeldt utviser fra kirken det standpunkt hans kolleger inntil for få år siden stod sammen om, burde han kanskje overveie noen av de argumenter som i debatten er blitt anført til støtte for Bispemøtets 1997-standpunkt:    

1) Den samlede kristne kirke har gjennom hele sin historie hatt et i alt vesentlig sammenfallende syn på ekteskapet. All erfaring viser at forsøk på å endre en slik felles lærenorm uten at endringen er begrunnet i entydige bibeltekster vil skape splittelse. Det ser vi også i denne saken. Sommerfeldt og hans meningsfeller tar her altså initiativ til en splittelse som vi vet vil forbli permanent. Er ikke det en vel høy pris å betale?

2) Sommerfeldt gjør et poeng av at kirkens bekjennelser ikke sier noe om ekteskapet til forskjell fra f. eks. dåpen. Kirkens røst høres imidlertid på dette punkt med stor tyngde og samstemmighet gjennom dens liturgier. Det vitner derfor om mangel på gode argumenter når Sommerfeldt gjør sin argumentasjon avhengig av bekjennelsenes taushet på dette punkt.

3) En viktig grunn til at den verdensvide kirke stort sett avviser den moderne nyorientering av samlivsetikken, er at det prinsipielle skille mellom seksualitet og fruktbarhet som her innføres, oppfattes som forankret i en virkelighetsforståelse som ikke er forenlig med den bibelske. Det er nærliggende å oppfatte både den kjønnsløse seksualitet og den dermed sammenhengende fruktbarhetsindustri som uttrykk for et ønske å frigjøre seg fra menneskelivets fysiske forankring. I så fall er dette nært beslektet med det oldkirken bekjempet som gnostisisme. Er en slik fundamental kritikk av den bibelske skapertanke noe kirken bør inkludere i sitt “forsonte mangfold” uten nærmere ettertanke?

4) Spørsmålet om hvordan mennesker med ulik seksuell orientering skal integreres i menighetene er en viktig problemstilling som fortjener å bli tatt på alvor. Vi vet alle mer om dette i dag enn vi visste for en generasjon siden. Men ville det ikke være mer naturlig for kirken å reise en debatt om hvordan dette kan gjøres på grunnlag av den bibelske og kirkelige lære om ekteskapet, i stedet for å forkaste denne og problematisere at den i det hele tatt har kirkelig legitimitet? Ville vi ikke rett og slett nå lenger i vårt møte med den enkelte om vi la økumenisk ekteskapstenkning til grunn for den kirkelige praksis og konsentrerte oss om å møte den enkelte med inkluderende omsorg i stedet for å øde tid og krefter på en meningsløs debatt?

Egil Morland

Knut Alfsvåg