Avholdsbevegelsen og den hellige nattverd

Avholdsbevegelsen har fra midten av 1800-tallet representert en viktig og velsignelsesrik gjerning i det norske samfunn. Avholdsbevegelsen var i sin begynnelse tidlig på 1800-tallet en måteholdsbevegelse, der en avviste all nytelse av brennevin, mens vin og øl var godtatt. I Norge ble Det norske Totalavholdsselskap (DNT) først stiftet i 1859 ansporet av kvekeren Asbjørn Kloster. I ettertid er det også stiftet egne kristne organisasjoner for totalavhold, f.eks. Hvite Bånd, en organisasjon for kristne kvinner. I tillegg har arbeiderbevegelsen fra begynnelsen av 1900-tallet av også hatt et bevisst avholdsarbeid, noe som har hatt stor betydning også politisk.

Når en vet hvilke skadevirkninger overdreven alkoholbruk og alkoholisme kan ha både for enkeltmennesker, familier og for samfunnet, kan en ikke annet enn glede seg over det arbeid disse bevegelsene har stått bak. Og at norsk alkoholpolitikk har vært såpass restriktiv, har nok bidratt til at en her på berget ser relativt mindre av alkoholrelaterte skader enn i en rekke andre europeiske land.

I Den hellige skrift er det også slik at drukkenskap og svir er noe som det advares sterkt imot (Jes 5,11; Luk 21,34; Rom 13,13; Ef 5,18). Totalavhold er imidlertid noe som en kun hører om i to ulike sammenhenger, nemlig i forbindelse med nasireerløftet (4Mos 6), og om en slekt (rekabittene) som på Jeremias’ tid avla vitnesbyrd om avholdsløfte (Jer 35). For øvrig er vin noe som omtales positivt og som symbol på glede (Jes 25,6). Vel kjent er det jo også at Herren gjorde vann til vin under bryllupet i Kana da det oppstod mangel (Joh 2), og da ikke i små mengder (antagelig godt over 300 liter!). Og Paulus anbefaler sin unge venn, Timoteus, å «drikke litt vin for sin mage» (1Tim 5,23).

Innen flere av vekkelsesbevegelsene har totalavhold vært sett på som det eneste riktige. F.eks. har læstadianismen vært dypt preget av Læstadius’ radikale oppgjør med brennevinskulturen på Nordkalotten. Totalavholdet ble del av en nødvendig avstandstagen fra det syndige livet før en ble omvendt. Og dette har reddet mange fra den dypeste elendighet.

Kristen etikk vil med tanke på hensynet til mennesker som ligger under for alkohol, være forpliktet til å sette hensynet til nestens skrøpelighet over hensynet til egen frihet. Paulus skriver: «Dersom du med din mat volder din bror sorg, da vandrer du ikke i kjærlighet. Du må ikke med din mat føre den i fortapelse som Kristus er død for!» (Rom 14,15). Det samme gjelder selvfølgelig i forhold til drikke. Derfor må en kristen som har et måteholdsstandpunkt – og derfor kan drikke vin – ikke friste en som har problemer med alkohol ved f.eks. å servere vin i et selskap.

Det er imidlertid et område hvor den kristne avholdsbevegelsen så langt jeg kan se har gått for langt: I forhold til kirkens nattverdfeiring. Den hellige nattverd ble innstiftet av Herren under et påskemåltid (Matt 26,17ff; Luk 22,8ff). Under påskemåltidet ble der inntatt fire beger vin som alle hadde sine symbolske navn. Det tredje begeret het «velsignelsens beger»

(1Kor 10,16f; kunne også kalles «frelsens beger»), og det var i forbindelse med dette at selve innstiftelsen av nattverden fant sted. Det ble benyttet vanlig vin under måltidet, og den var som regel blandet ut med 50 - 60% vann. I innstiftelsesordene sier Jesus: «Gjør dette –!» idet han løfter begeret. I kirkens historie har dette gjennomgående vært forstått slik at vi er bundet til å benytte de samme elementer som ble brukt under innstiftelsen, dvs. vanlig vin og usyret brød.

I flere kristne totalavholdssammenhenger kan de se ut til at en ikke anser Jesu ord i innstiftelsen som forpliktende. En anvender alt fra avalkoholisert vin til druesaft, juice, husholdningssaft eller det som ellers måtte være for hånden. Når det har vært protestert mot dette, har en gjerne blitt møtt med spørsmål om hvorfor det er så viktig å ha alkohol i nattverden? Til det er å svare at det overhodet ikke er viktig å ha alkohol i nattverdvinen. Det som er viktig, er å holde seg til Jesu ord, og derfor anvende de elementer Jesus bød oss når han sa «gjør dette!» Om Herren hadde bedt oss bruke geitemelk eller eplesaft, ville dette vært forpliktende.

Andre innvender at de rent ytre ting som vin og brød, ikke kan ha noen betydning: Det viktigste er den åndelige velsignelse som gis i nattverden. Til dette er å si at Herren nettopp har knyttet sin åndelige velsignelse til fysiske/materielle elementer. Dette ser vi forbilledlig i kobberslangen i ørkenen (4Mos 21), og det virkeliggjøres i den nye pakt først og fremst i sakramentene. Den hellige Ånd kommer aldri gjennom «løse luften», han kommer alltid via konkrete, ytre midler, midler som Herren har angitt. Derfor er det ikke likegyldig hvilke elementer som anvendes.

Også på dette området dreier det seg om bibeltroskap. Å sette menneskebud foran Herrens bud er alltid farlig – selv om det gjøres med de beste hensikter!

Jan Bygstad, formann i FBB