Balansekunst på Menighetsfakultetet

MF gjennomgår en smertefull, men nødvendig prosess. Konfliktene omkring de aktuelle samlivsetiske spørsmålene berører ikke bare faglige, forskningsmessige og arbeidsrettslige forhold. De krever også kollegial og politisk balansekunst. Når det kommer til stykket, er det viktigste aktuelle spørsmålet likevel hvilken samlivsetisk lære fakultetet vil fremholde som retningsgivende for tro og liv. Det har ikke bare konsekvenser for enkeltpersoner som Jan Olav Henriksen (JOH), men over tid for menighetene og hele folket.

Til en viss grad har styret nå foretatt en grenseoppgang. Bibelens veiledning som avviser homofilt seksuelt samliv, skal fortsatt gjøres gjeldende i undervisning, forkynnelse og veiledning.

Henriksens spissformulering om at det ikke finnes tungtveiende etiske grunner mot homofilt partnerskap (hvis det foreligger en avklaret homofil identitet), forholder seg ikke bare problematisk i forhold til lærerådets tidligere uttalelser, men også i forhold til Lærenemndas flertallsuttalelse i Tunbergsaken. Tunsberguttalelsen vedrørende Asle Dingstad gir nemlig rom for at to homofilisyn skal få kjempe om hegemoniet i Den norske kirke uten at dette trenger å være kirkesplittende. Henriksens spissformulering hevder at det som så langt har fremstått som Den norske kirkes flertallssyn, mangler tungtveiende etisk grunnlag. Det vil si at det egentlig ikke gis grunnlag for at to syn skal få kjempe om hegemoniet i kirken. Det er bare ett som er holdbart. Det som åpner for homofilt partnerskap på bestemte vilkår.

MFs styre har gjennom avgjørelsen om å løse professor JOH fra undervisning og veiledning innenfor fagdisiplinene dogmatikk og etikk, truffet en retningsgivende beslutning. Så vidt vi kan skjønne, var dette nødvendig ut fra MFs normative ståsted som formidler av bibelsk etikk og teologi. Det nytestamentlige vitnesbyrd fremholder at homofilt seksuelt samliv strider mot naturen, og at en derfor skal vende seg fra det. Men hvor retningsgivende MF-styrets markering vil være, er fortsatt uavklart. Lærerrådet fremholder at det ikke har vurdert om Henriksens etiske og teologiske argumentasjon i homofilispørsmålet er forenlig med å være lærer ved MF. Spørsmålet for fremtiden vil være hva som skal sette rammene. Utfordringen består i å klargjøre hvilken autoritet Bibelen skal ha i forhold til en postmoderne vitenskap som fristiller seg fra Guds bud, og som på autonomt eller demokratisk grunnlag vil fastlegge kriterier for rett og galt uavhengig av det bibelske vitnesbyrd.

Lærerrådet har så vidt vi kan se gitt en forbilledlig faglig vurdering av det etiske og teologiske syn JOH målbærer. Samtidig er det rosverdig at det har forsøkt å ivareta kollegiale hensyn. MF kan imidlertid ikke over tid leve med en situasjon hvor kandidatene ved håndslag til professorene skal avlegge løfte om å leve og lære i samsvar med Guds hellige Ord, samtidig som disse lærer motstridende i sentrale etiske og teologiske spørsmål. Vi kan ikke se at det er grunnlag for å bagatellisere de aktuelle spørsmålene som mindre vesentlige, slik Andreas Aarflot gjør i VL (den 6.11). Vi vil oppfordre lærerrådet til å foreta en teologisk grenseoppgang i tråd med mindretallsuttalelsen i Tunsbergsaken. Det gis nemlig tungtveiende bibelske og etiske grunner som taler mot at de to uforenlige lærestandpunktene begge kan være legitim og sann lære i Kirken.

For Bibel og Bekjennelse (FBB) Olav Myklebust,

Formann