Banebrytende forskning om jødisk Jesus-tro

Raymond Lillevik fra Nesna har studert livshistorien, identiteten og teologien til tre østeuropeiske jesustroende jøder, alle med rabbinsk bakgrunn. 16. august forsvarte Lillevik sin doktoravhandling på Det teologiske Menighetsfakultet over temaet ”Apostates, Hybrids or True Jews? Jewish Christians and Jewish Identity in Eastern Europe 1860-1914”.

Rudolf Herman Gurland, Christian Theophilus Lucky og Isaac Lichtenstein representerer en betydelig jødekristen bevegelse i Østeuropa i siste halvdel av 1800-tallet, blant dem også mange med rabbinsk utdannelse. I samme tidsrom vokste det også frem nordiske israelsmisjonsorganisasjoner med særlig fokus på de store jødiske sentraene i øst. Vekkelsen både inspirerte og påkalte oppmerksomhet.

Like fullt har denne delen av kirke- og misjonshistorien for en stor del gått i glemmeboken. Kanskje skyldes det nettopp at jødisk jesustro har vært svært sensitivt, nærmest tabu, både i kirken og synagogen. Førsteopponent dr. Kai Kjær-Hansen roste derfor Lillevik for banebrytende historisk forskning, særlig når det gjaldt den biografiske delen av avhandlingen.

De tre jødekristne rabbinerne har ulik vei til tro og beskriver sin jødisk-kristne identitet ulikt. Både relasjonen til det jødiske folk, jødiske tradisjoner, kristen teologi og fellesskapet med andre kristne vurderes ulikt. De jesustroende jødene er til dels dypt uenige i hvordan den nye identiteten skal forstås og leves ut i praktisk trosliv. Det er disse spenningsfylte forholdene Lillevik drøfter i den andre, og mer analytiske delen av sin avhandling.

Den latviske rabbi Gurland kom til tro ved den lutherske presten Faltin i Kishinev og ble døpt inn i en konfesjonell luthersk kirke. Han fortsatte som misjonær og luthersk prest, og er begravet på en kristen kirkegård i Jelgava i Latvia. Som misjonær blant sine egne mottok han økonomisk støtte fra Den Norske Israelsmisjon.

Den ungarske rabbi Lichtenstein representerer en motsatt retning blant de jesustroende jødene. Han bekjente Jesus som Messias fra synagogens kateter, og ønsket ikke å bli en del av noen kristen konfesjon. Derfor lot han seg heller aldri offentlig døpe, til tross for sterkt press fra andre ledende jesustroende jøder. Kanskje kom også presset om dåp fra det jødiske miljø, slik at hans endelige konvertering og brudd med det jødiske kunne stadfestes? Historien forteller at han sannsynligvis døpte seg selv i en mikve (jødisk renselsesbad). Lichtenstein er begravet på den jødiske gravplassen i Budapest.

Mellom disse finner vi den mer mysteriøse Lucky fra Stanislawow i Galizia, som på den ene siden fremhevet sin uavhengighet, men likefullt hadde kontakt både med lutherske og baptistiske miljøer. Ordene i dødsannonsen beskriver mer enn noe annet hans identitet: ”…medlem av den urapostoliske, messianske forsamling fra Jerusalem, en ivrer for fedrenes lov, et vitne om Jeschua for Israel.”

Lilleviks avhandling kaster lys over en viktig del av kirkens og misjonens historie. Ikke minst for mange av dagens jesustroende jøder i Østeuropa representerer disse eldre rabbinerne kontinuitet i det jødekristne nærvær og legitimerer jødekristen identitet. Under disputasen kom det også tydelig frem at misjonsbladenes fortellinger ikke alltid gir et helhetlig og sannferdig bilde av historien. Misjonsbladene er til for å fortelle ”de gode historiene” og motivere til engasjement og givertjeneste. Derfor blir ofte historiefremstillingen selektiv og unøyaktig.

Verdien i avhandlingen strekker seg like fullt ut over det rent historiske. De teologiske og økumeniske spørsmål som jesustroende jøder i dag konfronteres med og debatterer, er langt på vei de samme som de gamle jødiske konvertittene – om det var det de var – slet med. Derfor er avhandlingen svært tidsaktuell både i misjonsteologien og i forhold til jødekristen (messiansk) selvforståelse.

Den komparative analysen av de tre jødekristne rabbinerne belyser blant annet følgende problemstillinger: Hvilken autoritet skal Talmud og den rabbinske tradisjon ha for jesutroende jøder? Hvordan skal jesustroende jøder forholde seg til de bibelske rituelle forskriftene og lovene? Hvordan skal for eksempel sabbatsbudet etterleves? Hvor konstituerende og avgjørende er dåpen for troen og frelsen? Skal jesustroende jøder bryte med sitt jødiske miljø og assimileres i kirkene, eller skal de delta aktivt i det jødiske sosiale og religiøse samfunn?

Hva skjer når jøder ekskluderes fra sitt folk eller mister sine nære relasjoner til venner og familie på grunn av sin tro?

På slutten av 1800-tallet vokste det frem en sterk jødisk nasjonalisme og sionisme blant de østeuropeiske jødene. Dette er også blant spørsmålene jesustroende jøder konfronteres med: Er det rett å støtte jødisk nasjonalisme? Hvordan er forholdet mellom jødisk nasjonalfølelse og åndelig fornyelse? Er den voksende jødiske og politiske sionisme oppfyllelse av de bibelske profetier?

Også misjonsteologi er stridstema. Misjon hadde i hovedsak vært drevet av omreisende evangelister og misjonærer, mange av dem selv jøder. På slutten av 1800-tallet ble denne misjonsstrategien kritisert og utfordret, ikke minst av den sentrale utdanningsinstitusjonen for misjonærer blant jøder, Institutum Judaicum i Leipzig. Den nye strategien handlet om at misjonen måtte ha sin base og utgangspunkt i en lokal menighet. I Lilleviks avhandling belyses også denne viktige debatten.

Raymond Lillevik tar ikke selv stilling til de problemstillinger som den interne debatten i det jødekristne miljø reiser, eller hvordan vi som ikke-jøder skal forholde oss. Det er heller ikke avhandlingens hensikt. Lillevik gir oss imidlertid innblikk i en intern diskusjon som reiser vesentlige spørsmål om jødekristen identitet, Skriftens autoritet, forholdet mellom lov og evangelium og kirkens enhet. I så måte er den historiske avhandlingen høyst aktuell, og stimulerer til videre arbeid med jødisk-kristne spenningsfelter.

Hele avhandlingen er tilgjengelig på Menighetsfakultets nettside.

Rolf G. Heitmann
Generalsekretær
Den Norske Israelsmisjon
rolf@israelsmisjonen.no