Barna uten rettigheter

Da de Castbergske barnelover ble vedtatt i 1915, fikk uekte barn rett til navn og arv etter far. Det ble innført likestilling mellom barn født innenfor og utenfor ekteskap. Reformasjonen på 1500-tallet hadde endret dette forholdet.

Med de nye lovene fikk hustruer bedre kontroll. For gifte menn gjaldt pater est-regelen, mannen var automatisk far. Mødre har aldri hatt plikt til eller blitt straffet/bøtelagt for ikke å oppgi barnefarens navn, eller løyet om saken.

Har mistet rett til far

I dag har barn av lesbiske kvinner med kvinnekjæreste, mistet rett til far i norsk barnelov (2009, § 4a) Castberg ville snudd seg i graven, hans mål var å hele bånd mellom far og barn, ikke ødelegge det. I 1915 var det stor skam å få barn uten å være gift. Min farmors ugifte søster hadde en datter som døde ti år gammel. Jeg hørte tidlig om denne vanæren.

I Gift forteller Alexander Kielland om Lille Marius, født utenfor ekteskap, mobbeoffer, svak i latin, han døde ung. Dag Solstad skriver om sin uekte farmor i sin slektsroman, hennes far ville ikke gifte seg med moren. Solstad erklærer derfor sin oldefar og alle hans slektninger som uekte. Men han tror neppe at det hjelper at han skifter betegnelse på fortidens mennesker.

Begrepet ekte/uekte barn var ikke et begrep man kunne demonstrere mot. Ingen gikk i tog med parolen: «Vi er de ekte, stolte og vakre barna». Begrepene hadde substansiell betydning. Ekteskapet var stolthet og ære for gift mann og kvinne, og felles barn. Det fantes ekte menn og kvinner, virkelig far og mor. Det fantes også fine og ikke fine. Det var tidens begreper og tiden tankegang. Familien ble sett som et religiøst, sosialt fellesskap, av samme kjøtt og blod.

Førte barna systematisk bak lyset

De Castbergske barnelover, vedtatt av Venstre og radikale feminister, beskyttet ikke alle barn mot tap av far. De samme politikerne som var opprørt over menn som ikke tok ansvar for egne barn, aksepterte stilltiende at menn donerte sæd til sterile menn. Meningen var at noen barn skulle vokste opp uten sannhet om far. En del menn lot seg sterilisere av ulike grunner. Legene hadde råvaren tilgjengelig. De hadde ingen lovhjemmel. Ingen aksept fra kirken, så vidt jeg vet. De bare gjorde det. Dette var også i rasehygienens tidsalder.

Øystein Magnus var insemineringslege på Rikshospitalet, fra 1983 til 1999 (Morgenbladet 29.04.15). Jørgen Løvset var pioneren fra 1952, han drev enkel inseminasjon fra 1939. Hvem ga sæd? Fra 1973 tilrettela Rikshospitalet og Helsedirektoratet behandlingsopplegget. Kåre Molne skriver i Tidsskrift for norsk Lægeforening i 1976: «Verken det eventuelt kommende barn, slektninger eller venner må orienteres.» Sædgiver måtte ha gjennomsnittsutseende. Hvis befruktningsmåten ble kjent for barnet, kunne det forårsake de mest alvorlige psykiske komplikasjoner. Molne stadfester dette til NTB ti år senere: «Barnet skal aldri få vite at faren ikke er dets egentlige far. Du kan kalle det en hvit løgn, men det er en løgn som etter min mening er til å leve med.»

Man blandet også sæd, slik at det skulle bli umulig for barnet å finne faren. Helsedirektoratet har bare tall fra og med 1997. Men man vet at 2600 barn aldri kan finne sin far.

Retten til å ha kjennskap

Nye tider har nye metoder. Man fryser ned sæden, i termoser, merket med øyenfarge, hårfarge, kroppsbygning, høyde og vekt. Man begrenser antall barn i Norge til seks barn pr. sædgiver. Menn kom langveis ifra. Noen ble ikke akseptert.

Øystein Magnus sier: ««Jeg var en mellommann, en leverandør, en vareoverbringer til noe noen ville ha. De ante ikke hva de fikk, men det gjorde jeg.» … Noe av det vanskeligste, sier han i dag, er at det kom barn til verden og «vi gjorde alt vi kunne for å slette hvem som var faren og hvordan de ble til.» Han sa til en kollega: «Vi driver jo egentlig med en løgnaktig, offentlig virksomhet, et bedrag, og vi gjør det med åpne øyne.» Da han sluttet var han bevisst på at «han aldri mer ville være med på å fremskaffe barn». Han er nå meget opptatt av «retten til å ha kjennskap til hvem man er og hvor man kommer fra».

Den tapte far

Nå er det i Norge en del tusen barn med donorfar. Ingen av dem har rettigheter som Castberg, norsk barnelov og FNs barnekonvensjon gir dem. I 2005 ble donors anonymitet opphevet. Det betyr rett til å vite et navn, ikke arv, og bare hvis 18-åringen spør selv. I nye barnelover vil også barns rett til mor måtte fjernes.

De fleste barn født i eller utenfor ekteskap er sikret rett til far – hvis mor snakker sant. Samboende menn må skrive under på en erklæring. Donorbarn som vokser opp med to kvinner eller to menn, er sosialt svært synlige. Det vil bli skrevet bøker om dem, de vil skrive selv. De blir av stor interesse for media. De vil en dag gå i tog.

Barnemarkedet er i sterk vekst, milliardindustri i Danmark. Norsk kvinne, 43 år, kjøpte i fjor både sæd og egg i Barcelona, og fødte sitt spanske barn i Norge. Er det menneskesmugling eller handel? Hva koster det? Vi er få som slåss for barnets selvfølgelige rett til å vokse opp med far og mor i norsk lov. Hvite løgner er alltid til å leve med for dem som lyver, det er derfor de kalles hvite.

Kronikken stod først på NRK Ytring.

Les også: Gjør barn til ikke–personer av Nina Karin Monsen på NRK Ytring.