Barns rett til religion

Synet på barnet har blitt preget av et sterkt fokus på rettigheter. «FNs konvensjon om barnets rettigheter» fra 1989 ble ratifisert i Norge i 1991. Mange husker TV-serien for barn der filmsnutter om Jon Blund ble avbrutt av høytlesning: «Alle barn har rett til …» De grunnleggende rettighetene gjelder liv, utvikling, beskyttelse og deltagelse. Innen barnehagepedagogikken har barns rett til anerkjennelse og medvirkning kommet i fokus. Barnehagen er en læringsarena, men i denne læringen er barnet ikke bare objekt som mottar kunnskap fra de voksne, men et subjekt som selv fortolker erfaringer og bidrar med sine perspektiver. Barnekonvensjonens vekt på deltagelse slår tydelig igjennom. 

Barneteologien korresponderer med dette. Barn betraktes som subjekter, de skal selv bidra i å skape teologi. Fokus er på teologi med barn mer enn teologi for barn. Vi kan tale om et paradigmeskifte i forståelsen av barnet.

Religionspedagogen Friedrich Schweitzer er en av dem som har utviklet en religionspedagogikk på bakgrunn av dette paradigmeskiftet. Boken Barnets ret til religion er forøvrig like mye en religionspsykologi. 

Schweitzer hevder at voksne absolutt skal ta barns religiøse ’anlegg’ på alvor. Dette inkluderer barnehage og skole. Barnet har anlegg for det religiøse liksom det har anlegg for å lære å snakke. Begge deler forutsetter at barnet stimuleres. Her har foreldre og oppdragere et stort ansvar. 

Om Guds betydning for barn og foreldre skriver Schweitzer: «Kun et større Jeg, et ubetinget transcendent væsen, kan skænke barnet den anerkendelse, hvorved dets Jeg kan blive et frit væsen i forhold til alle mennesker. (…) Hvor forældre ikke anerkender nogen instans, der står over dem, og som de selv skal stå til ansvar over for, dér bliver opdragelsen ufri» (s.33). 

Schweitzer hevder også: «Når barnet får fortalt om Gud, så «ved» det på sin vis allerede, hvad dette ord betyder. Ikke sådan forstået, at ordet «”Gud” allerede er anlagt i barnet – børn taler ikke af sig selv om Gud, hvis de ikke har hørt dette ord på et eller andet tidspunkt. Men når de får fortalt om Gud, kan dette ord knytte til ved de tidligste barndomserfaringer. Det kan give sprog til erfaringen fra den tidligste barndom» (s.45).

Schweitsers ideal står i motsetning til all autoritær religiøs barneoppdragelse. Religiøs oppdragelse skal skje i et samspill med barnas livserfaringer og funderinger. Oppdragerne må selv tenke over eventuelle egne negative erfaringer fra egen barndom og ta avstand fra alt som kan skape angst og uro. Schweitser fremmer «en afgjort børneorienteret betoning af en religiøs opdragelse og ledsagelse, som ikke fastlægges af kirke og bekendelse, men af børnene selv» (s.5). Utsagnet er uttrykk for at han ikke skjelner mellem troens egenart og dens indhold. Kirken eller kristne oppdragere kan ikke diktere troens relasjon til Gud. 

Men – og det er er min hovedinnvending mot boken: En kristen oppdragelse innebærer også å gi svar på religiøse spørsmål med ambisjon om å veilede barna til sannheten. Ja, i samspillet med barna må voksne noen ganger sette tema på dagsorden som barna ikke selv i utgangspunktet funderer på. Troens innhold er fastlagt i Skrft og bekjennelse. I en kristen trosopplæring skal dette tas på alvor. Hvis ikke, vil almenreligiøsitet og menneskelige følelser overta rollen som overordnet autoritet. Å overlate til barnet selv å definere troens innhold er forøvrig å overbelaste barnet. Når Schweitzer skriver, at «religiøs opdragelse er en ret, som barnets har, ikke en ret, som kirken har» (s.96), kan en dessuten undres på hvor foreldrene er. Det er jo foreldrene som etter kristen forståelse har rett og plikt til å opplære barnet i den kristne tro.

Schweitsers styrke er hans innsikt i religionspsykologi og hans dokumentasjon i seriøse undersøkelser. Her er mye å lære og tenke på. Og for KRLE-undervisningen kan boken gi verdifulle impulser. Religionsopplæring må forholde seg til barns utvikling og indre erfaringer. Problemet er – for så vidt vi snakker om kristen trosopplæring og kristen oppdragelse – at «barnet som subjekt i teologien» ikke må overkjøre det overleverte kristne trosinnhold slik det er gitt oss i Åpenbaringen. 

Et typisk trekk ved det religionspsykologiske utgangspunkt for religiøs oppdragelse er at barns tro skal forholde seg til en mild Gud. Dette er viktig, men det må ikke formidles endimensjonalt, slik Schweitser gjør. Guds dømmende gjerning og hans vrede over synd og ondskap er forutsetning for helt sentrale tema i den kristne tro som forsoningen og frelsen ved troen på Jesus. Og når barnet opplever svikt og nederlag i forhold til de normene som en aner ligger der, må nettopp evangeliet om Jesu ufattelige nåde formidles slik han rekker den til oss ut fra påskebegivenhetene. 

Friedrich Schweitser, 2006/2014, Barnets ret til religion, Eksistensen, Fredriksberg, Danmark. (Dansk oversettelse fra tysk.)

Egil Sjaastad