Bekjennelse i Skriften

Intervju med førsteamanuensis i Det nye testamente ved Norsk Lærerakademi, bibeloversetter og formann i FBB Bjørgvin, Gunnar Johnstad.

Hva er grunntrekkene i GTs tale om bekjennelse?

I Det gamle testamente (GT) skjer bekjennelsen til Gud som lovprisende gjenfortelling av hans gjerninger i historien. Israelittene bekjente seg til den Gud som hadde gått inn i fedrenes og folkets liv, som hadde gått med dem og ledet dem, jf. de lovprisende historiske tilbakeblikkene i tekster som 5 Mos 26,5b-9; Jos 24; Sal 105. Bekjennelsen til Guds gjerninger var et lovprisende og jublende JA til disse gjerninger. Slik hører aner-kjennelse og be-kjennelse sammen. Bekjennelsen til Gud i GT er ikke noe skrivebordsprodukt, blitt til ved at mer eller mindre dyktige teologer satte seg ned og begynte å reflektere over hvordan Gud er, for så å prøve å beskrive ham med de rette ord og vendinger. Bekjennelsen er ikke blodfattig abstrakt-teologisk spekulasjon, men en historisk trosbekjennelse, vokst frem av Guds handlinger med og for folket i historien. I bekjennelsen loves og takkes og prises Herren for sitt storverk. Den er som et hyllingsrop: Guds folk hyller sin Gud med et rop, slik som et jordisk folk hyller sin konge med et rop når han kommer til dem. Disse storverk bekjentgjøres/bekjennes også for folkene, jf. 1 Krøn 16,4-13, og jf. Sal 22,23, der salmisten sier at han vil forkynne Herrens navn for sine trossøsken og ?lovsynge? ( = bekjenne) ham i menigheten.

Bekjennelsen har altså en dobbel retning: til Gud og om Gud?

Ja, bekjennelsen avlegges for Gud, den er en lovsang til ham og høres av ham først. Denne lovsang fungerer som Gudsfolkets svar på Guds nåderike tiltale. Slik er den ikke uttrykk for menneskers meninger eller overbevisninger om Gud, men et JA til ord fra Gud. Gud er bekjennelsens opphavsmann.

Deretter tales bekjennelsen til og høres av mennesker. For mennesker som hører denne bekjennelse, får den karakter av et vitnesbyrd om Gud.

Både bekjennelsen til og bekjennelsen om Gud er uttrykk for at troen ikke kan tie, den må bekjenne Gud og hans gjerninger. Denne bekjennelse fungerer som et vitnesbyrd om at Guds gjerninger er grunnleggende for menneskers liv, det faste punkt i tilværelsen som de orienterer seg ut fra.

Føres grunntrekkene i GTs bekjennelse videre i NT?

Ja, grunntrekkene i GTs bekjennelse finner vi videreført i Det nye testamente (NT). Også her fortelles det om hva Gud har gjort, om hva han har gjort i Jesus Kristus. Og Jesus bekjennes ved at Jesus-hendelsen gjenfortelles som frelseshendelse med avgjørende betydning for bekjennernes liv. Overfor andre mennesker fungerer bekjennelsen som et vitnesbyrd avlagt for at mennesker som hører eller leser det, skal kunne vedkjenne seg det som sitt livs fundament.

Kan du si litt om bekjennelsesterminologien i NT?

Grunntekstens ord for ?bekjenne/-lse? i NT er homologéå/homologia som betyr å tale på samme vis, si med tilslutning, samtykke. Det henter sin opprinnelige betydning fra profan gresk, hvor det brukes særlig i rettsspråket og betyr å vitne bekreftende eller benektende, å gi sin personlige tilslutning til en sak eller en person, å vedstå seg sin samhørighet med - jf. på norsk vendinger som ?vedkjenne seg ?, ?kjennes ved noen? eller ?bekjenne seg til noe? ? i motsetning til en teoretisk og uforpliktende tilslutning Å bekjenne er altså å tone flagg, ta parti for, innrømme at slik forholder det seg, å si et klart, offentlig og forpliktende JA.

Under innflytelse fra Septuaginta, den greske oversettelsen av GT, blir ordet dessuten (ofte med forstavelsen eks-) ensbetydende med å prise Gud, lovsang (det samme gjelder ordet for bekjennelse [confessio] brukt i kirkens andre gamle språk, latin), jf. Matt 11,25; Luk 2,38; Rom 14,11; 15,9; Hebr 13,15.

Men skal vi få frem fenomenet ?bekjennelse? i NT i hele dets fylde, kan vi ikke bare se på de stedene som har de ?tekniske? greske ordene homologéå/homologia. For terminologisk er ikke ?bekjennelse? i NT en fastlagt og entydig størrelse - bekjennelse kan saklig sett foreligge også uten bruk av direkte bekjennelsesterminologi.

Hvilke tekster er viktige for å forstå hva bekjennelsen er i NT?

Teksten i Matt 10,32-33 (parallell Luk 12,8-9) er trolig utgangspunkt for store deler av bekjennelsestradisjonen slik den utvikler seg i urkristendommen. Der sier Jesus: ?Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen?. Teksten er antitetisk: bekjenne/vedkjenne seg/si ja settes opp imot fornekte/si nei ? noe tredje alternativ gis ikke. Den fremholder at det er et samsvar mellom jordisk bekjennelse til Jesus og hans himmelske ?bekjennelse? for sin Far. Jesus opptrer som avgjørende rettsvitne i dommen: Han viser til hvem det er som har sagt Ja til ham på jorden og dermed tilhører ham, og hvem det er som har sviktet ham og avvist ham og dermed stilt seg utenfor fellesskapet med ham. Og det er dette menneskers bekjennende eller fornektende forhold til Jesus som blir utslagsgivende i Guds dom. Jeg vil også minne om at denne teksten er en av de synoptiske tekster Sverre Aalen anførte i sin såkalte jahvistiske kristologi (red anm om uttrykket?): Han viser til at begrepsparet bekjenne/fornekte brukes i GT og i jødedommen om menneskers forhold til Gud selv, og at Jesus ved å bruke disse termer når han taler om menneskers forhold til seg, går inn i en rolle som egentlig tilligger Gud. Han utfordrer med andre ord mennesker til å ta stilling til seg som guddommelig.

Jeg vil også nevne to tekster i NT som ? indirekte eller direkte ? synes å stå i tradisjonen fra Matt 10,32-33: I Åp 3,5b finner vi en gjenklang av andre del av antitesen i Matt 10,32: Han som ?har de sju Guds engler og de sju stjerner? sier at han for sin Far og hans engler vil ?kjennes ved? navnet til den som er oppskrevet i livets bok. Første del av verset omtaler ?den som seirer?. Å vedkjenne seg Jesus og bekjenne hans navn er altså å seire, dette er Åpenbaringsbokens spesielle profilering av bekjennelsen. Også i 2 Tim 2,12 finner vi en gjenklang av Matt 10,32-33: ?Holder vi ut, skal vi også herske med ham (= Jesus Kristus). Fornekter vi, skal han fornekte oss?. Her er altså ?kjennes ved/bekjenne? i første del av antitesen i Matt 10,32 erstattet av ?holde ut?, og slik ser vi enda en viktig side av bekjennelsen: Den er utholdende, lar seg ikke stoppe eller kneble om den møter motstand og trengsler.

Til sist kan vi i denne sammenheng minne om det Johannes skriver i Joh 12 om jøder som nok var kommet til tro på Jesus, men som nettopp ikke lot troen bli hørbart formulert som bekjennelse fordi en slik bekjennelse hadde sine omkostninger. De ?bekjente ikke? sin Kristus-tro, skriver Johannes, av redsel for konsekvensene, at de skulle bli utstøtt av synagogen, 12,42-43 (jf. Joh 9,22: jødene hadde bestemt ?at den som bekjente at Jesus var Messias, skulle utstøtes av synagogen?). En slik bekjennelsesløs holdning kommenterer Johannes skarpt slik: ?De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud?. Bekjennelsesløs Kristus-tro er et tegn på menneskefrykt

Hvordan innholdsbestemmes Kristusbekjennelsen i den eldste kristne tid?

Bekjennelsen til Jesus blir i urkristendommen utfoldet i flere retninger. Således finner vi meget tidlig sammenfattende overeleveringer som etter sitt innhold var en bekjennelse til Kristus og hans verk. Paulus viser til en slik overlevering når han i 1 Kor 15,3-5 sammenfatter det urkristne budskap: ?Først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv?. Disse overleveringer er på sin side videreføringen av det som gjerne kalles den kristne urbekjennelse, den korte bekjennelsen av Jesus som Herre (gr. Kyrios): ?Jesus er Herre(n)!?. 1 Kor 12,3, jf. Rom 10,9b hvor Paulus skriver at denne bekjennelsen sitter i munnen som troens hørbare, formulerte uttrykk, og at den er nødvendig til frelse: ?hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre ?, da skal du bli frelst?. Denne Kyrios-bekjennelsen er egentlig den eneste Paulus formulerer som en direkte (terminologisk) bekjennelse i sine brev. Han underviser og forkynner selvsagt mye om Jesus Kristus, Guds Sønn, men ikke på samme måte i bekjennelsens form. Dette skyldes trolig at apostelen anså Kyrios-bekjennelsen som den kommunikativt viktigste i møtet med den gresk-romerske verden med dens hersker- og keiserkult. Den er en mot-bekjennelse til keiserkultens: ?Keiseren, (han er), herre!? (gr. kaisar Kyrios).

Og Paulus understreker at den grunnleggende bekjennelse til Jesus som Herre, kan intet menneske komme frem til selv, det er et under som Den hellige ånd bevirker. Ingen kan fremsi denne bekjennelse uten ?i Den hellige ånd?, 1 Kor 12,3.

Urbekjennelsen av Kristus som Herre uttrykker troen på at Gud i en ny og enestående handling har oppreist Jesus fra Nasaret og opphøyet ham til herrestilling, jf. Apg 2,36; Fil 2,11. At urmenigheten, som i begynnelsen besto av jøder, slik våget å bekjenne Jesus som Herre(n), er noe av det dristigste man kan tenke seg. For Herre-navnet er i de gamle greske oversettelser av GT Guds spesielle navn (Jahve). Herre-tittelen er Guds tittel. Denne tittel overfører de første kristne på Kristus. Bekjennelsen til Jesus som Herre gir ham altså status på linje med Gud selv, er uttrykk for hans guddommelige stilling.

Videre finner vi i 1 Kor 8,6 en to-leddet bekjennelse hvor troen på én Gud og én Herre understrekes overfor hedningens flerguderi, en bemerkelsesverdig fremhevelse av Jesu Herre-status som guddommelig. Teksten er en kristen nytolkning av jødenes grunnleggende trosbekjennelse (Sjema) til Israels Gud som den ene Herre (5 Mos 6,4). I første strofe slutter Paulus seg til jødenes gudstro, både jøder og kristne tror på den ene Gud, fedrenes Gud: ?Men for oss er det én Gud, vår Far. Alt er fra ham, og til ham er vi skapt?. Det bemerkelsesverdige er at Paulus i andre strofe, som har samme stil og rytme som den første, innholdsmessig nesten repeterer den første, men med én viktig endring: Herrepredikatet ?overtas? av Jesus Kristus: ?Og det er én Herre, Jesus Kristus. Alt er til ved ham, og ved ham lever vi.? Paulus bruker altså den jødiske gudstro til å forklare hvem Jesus er. På en oppsiktsvekkende, tilsynelatende ?ubekymret? måte inkluderes Herren, Jesus Kristus, i jødenes tro på og bekjennelse av den ene Gud. Paulus redefinerer monoteismen til en kristologisk monoteisme, Jesus inkluderes i Israels Guds unike identitet.

Finnes det andre bekjennelser til Kristus enn som Herre i NT?

Foruten bekjennelsen til Jesus som Herre omtales Jesus i bekjennelsens terminologi i NT som ?utsending og øversteprest? (Hebr 3,1; 4.14) og som ?kommet i kjøtt og blod? (1 Joh 4,2; 2 Joh 7). Og vi må også nevne bekjennelsen til Jesus som Messias, som foreligger mange steder i NT også der det ikke direkte brukes bekjennelsesterminologi. Således har avsnittet om Peters svar på Jesu spørsmål om hvem disiplene sier han er i Matt 16,13-20 med rette i Bibelselskapets oversettelse fått overskriften ?Peters bekjennelse?, selv om ordet ?bekjenne(/-lse)? ikke finnes i teksten. Peters ord til Jesus, talt på vegne av disiplene, om at Jesus er ?Messias, den levende Guds Sønn?, utgjør et midtpunkt i Matteusevangeliets oppbygning, her lyder Kristusbekjennelsen sterkere og mer fyllestgjørende enn noe annet sted i evangeliet. I denne bekjennelsen skal vi merke oss fire ting:

1) Kristusbekjennelsen er en salighetssak: På sin bekjennelse til Jesus erklæres Peter salig.

2) Bekjennelsen til Jesus skyldes guddommelig åpenbaring. Det understrekes altså også her (jf. 1 Kor 12,3) at denne bekjennelse ikke er noe et menneske kan tenke seg frem til eller komme frem til av seg selv, men er uttrykk for en åpenbaring fra Gud.

3) Det er den bekjennende Peter Jesus vil bygge sin kirke på. Bekjennelsen er altså grunnlaget for Jesu Kristi kirke, messiastidenes gudsfolk.

4) Og det er en slik bekjennelses-kirke ? og bare den - som har fått løfte om at dødsrikets porter ikke skal få makt over den.

Det ligger også i det som er sagt ovenfor om at bekjennelsen også er lovprisning, at nytestamentlige tekster som i forskningen på grunnlag av spesielle kjennetegn gjerne klassifiseres som Kristushymner, også har bekjennelsespreg. Overgangen mellom bekjennelsesformler og kristologiske hymner er i det hele tatt ikke lett å trekke. Det gjelder tekster som Fil 2,6-11; Kol 1,15-20; Ef 1,3-14; 5,14; 1 Tim 3,16 og 2 Tim 2,11-13.

Formelaktige to-leddede tekster som først taler om Kristi fornedrelse, deretter om hans oppstandelse/opphøyelse, slik vi finner det i eksempelvis Rom1,3-4; 1 Kor 15,3b-5 og 2 Kor 13,4, blir ofte omtalt som bekjennelsesformler. Men også disse har hymnisk preg.

Finnes det i NT i tillegg til de rent kristologiske bekjennelsene også andre bekjennelsesformler?

Som allerede nevnt (angående 1 Kor 8,6) finnes det to-leddede bekjennelsesformler som taler både om troen på Gud og Kristus, jf. 1 Tim 2,5. Det finnes også tre-leddede bekjennelsesformler, altså en bekjennelse til Gud som Fader og som Sønn og som Helligånd, jf. Matt 28,19; Rom 1,2-3; 1 Kor 12,4-6; 2 Kor 13,13; Ef 2,18. Disse treleddede bekjennelser er ikke noe nytt eller noe som er på siden av den opprinnelige Kristusbekjennelsen, men de er en direkte konsekvens av urbekjennelsen til Kristus som Herre. Og de utgjør grunnlaget for de oldkirkelige bekjennelsesdannelser.

Kan det sies noe om hva som er ?kildespringene? for de nytestamentlige bekjennelsene, hvor de har sin opprinnelse?

De har utvilsomt hørt hjemme i den tidligste gudstjenestefeiring, kanskje særlig knyttet til dåpen. Dernest må vi nevne konflikt- og forfølgelsessituasjoner: Bekjennelsen til Jesus som Herre, som ?vår eneste hersker og Herre? (Jud 4), som ?herrenes herre? (1 Tim 6,15; Åp 17,14) ble avlagt i skarpeste motsetning til hersker- og keiserkulten i det 1. årh. e.Kr. Mot myndighetenes krav om å hylle keiseren som herre, lyder de kristnes proklamasjon: Jesus, og bare han, er Herre! Denne bekjennelse fungerer som en protest mot alle maktpretendenter, alle som gjør krav på den lojalitet og lydighet som alene tilkommer Jesus Kristus. I en tid da det for de fleste mennesker ikke spilte noen større rolle om de hadde en herre mer eller mindre (jf. Paulus? ord i 1 Kor 8,5: det finnes jo mange såkalte herrer), fremsto det en liten gruppe mennesker for hvem det var alt annet enn likegyldig, ja et spørsmål om liv eller død hvilken herre de lovet sin troskap.

Hva med ordparet Bibel og bekjennelse i denne sammenheng?

Når vi bruker uttrykket ?Bibel og bekjennelse?, bruker vi som oftest ordet ?bekjennelse? om en bekjennelse om Gud, ikke til ham. Det er denne form for bekjennelse vi har i de lutherske kirkers bekjennelsesskrifter (Apostolicum, Nicænum, Athanasianum, Den augsburgske bekjennelse, Luthers lille katekisme). Bekjennelsesskriftene er (mer eller mindre!) korte, samlende uttrykk for Bibelens hovedinnhold, de hjelper oss til å se Bibelen i sammenheng, De har som oppgave å fastholde den rette forståelse av Gudsfolkets felles bekjennelse. De er viktige og nødvendige når det oppstår uenighet som truer med å splitte menigheten, eller når det ?bare? er usikkerhet angående meningen med den felles bekjennelse til den treenige Gud. Det latinske ord for et bekjennelsesskrift, symbolum, betyr egentlig ?passord?, ?gjenkjenningsord?. Likesom soldaten i felten har sitt passord som identifiserer ham og skiller ham fra fienden, så har Kirken i sine bekjennelser sitt løsenord, sitt feltrop og sitt gjenkjennelsestegn. Bekjennelsene fungerer som identitetsmarkører, de er det samlede uttrykk for det avgjørende og umistelige i den kristne tro og lære.

Om forholdet mellom Bibel og bekjennelse i betydningen kirkens bekjennelsesskrifter er avslutningsvis å si at de formulerte bekjennelser er avledet av Skriften som ytterste norm, de er verken sideordnet eller overordnet Skriften. De henter sin autoritet fra Skriften. Og det er verdt å huske på at bekjennelsesskriftene er blitt til i kamptider, der vranglærere samtidig med at de påberopte seg Bibelen, undergravde sentrale og grunnleggende bibelske sannheter. Slikt vil Kirken stadig være utsatt for. Derfor trenger vi bekjennelsesskriftene som stående beredskap, til hellig vern om Skriften. Å holde fast ved bekjennelsen (jf. Hebr 4,14) er å holde fast ved det grunnleggende i vår kristne tro.