Bekjennelsen og kirkestyret

Oppgitt emne:

"Statsmaktens forhold til bekjennelsen i styringen av Den Norske Kirke, Det hele sett i forhold til Grunnloven og premissene for Høyesterettsdommen over Børre Knudsen."

Foran eksamen i systamatisk teologi i 1971 foretok jeg et lynraskt lite studium av emnet "eksamens-tippologi". Studiet avdekket at professor John Nome skulle være eksaminator og at han elsket såkalte "forholds-oppgaver": Forholdet mellom A og B i den eller andre sektoren av systematisk teologi. God bedømmelse kunne man så håpe på hvis man delte besvarelsen i tre: Først analyserte man A, deretter B, til slutt utledet man forholdet mellom A og B av de momentene man hadde påvist i de to første avsnitt.

Noen blikk på det emnet jeg har fått oppgitt i dag, har overbevist meg om at problemstillingen her er langt mer komplisert. Emnet er helt klart en "forholds-oppgave". Men ved enkel telling har jeg funnet anslagsvis fem emneområder som her skal settes i forhold til hverandre:

1. Statsmakten
2. Bekjennelsen
3. Styringen av Den Norske Kirke
4. Grunnloven
5. Høyesterettsdommen i Balsfjord-saken.

Jeg går da frem på foreskrevet måte, idet jeg tar for meg områdene 1 til 5. Men når jeg så kommer til selve "forholds-spørsmålet" (forholdet mellom område 1 til 5, se avsnitt 6), blir det nok aktuelt å skjære gjennom til en langt smalere drøftelse enn professor Nome antagelig ville ha likt i de gode gamle dagene på MF.

1) Statsmakten

Statsbegrepet er en nokså moderne oppfinnelse. I gammel tid, for eksempel i bibelsk tid, møter vi begreper som Konge, Keiser eller Øvrighet. I GTs Israel finner vi en periode med Konger, som (i alle fall ideelt sett) skulle forholde seg til Israels Gud på teokratisk vis. Og vi ser eksempler på profeter som formidlet Guds ord til kongene (Saul og Samuel, David og Natan, osv).

Gjennom Danielsboken får vi et bilde av hvordan Israel senere læres opp til å forholde seg til hedenske styresmakter. I NT er den hedenske fyrsten (Herodes, Pilatus, keiseren i Rom, osv) deretter blitt en selvsagt forutsetning. På reformasjonstiden befinner vi oss midt i den konstantinske æra. Fyrstene oppfattes som kristne. Men statsbegrepet er grunnleggende sett det samme som i oldtiden: en fyrste pluss embedsmenn som til sammen utgjør "øvrigheten".

Det moderne statsbegrepet har derimot farge av de moderne politiske ideologiene. Både i øst og vest har impulsene fra Karl Marx spilt en viktig rolle for statsbegrepet, i øst via kommunismen, i vest via sosialdemokratiet (jeg regner også Willoch og Langslet for sosialdemokrater i det samleperspektivet jeg her anlegger).

Fellestrekket i dette statsbegrepet er at statsforestillingen er vokst til gigant-dimensjoner. Og viktigere: statsbegrepet tolkes korporativt. Staten tolkes som et kjempe-individ. Enkeltindividet blir som en liten mus i møtet med en elefant.

Trass i denne forandringen i stats-oppfatning holder jeg fast ved at den kristne tro må tenke som før om staten: Vi skal forholde oss til den som øvrighet, være lydig mot øvrigheten når det er foreskrevet i Guds ord - og være ulydig når det er foreskrevet.

Jeg skulle anta at det gigant-aktige moderne statsbegrep vil føles meget passende den dagen Antikrist griper makten. Og den dagen vil det vel også være riktig å tenke på staten som en besjelet størrelse. Men i mellomtiden mener jeg organisme-forestillingen leder den kristne tanken på villspor, i alle fall hver gang kjempeindivid-forestillingen leder statsmakten til å tro at den er større en historiens virkelige kjempe: Gud.

2) Bekjennelsen

a) Bekjennelsens vesen og egenart.

Kirkens bekjennelse er i utgangspunktet dens svar til den treenige Gud på spørsmålet: Hvem sier Du at Menneskesønnen er? (Matt.16). Derfor er bekjennelse det samme som lovprisning. Å bekjenne er følgelig en gudstjenestlig handling.

I prøvelse, trengsel og forfølgelse er bekjennelse en særlig velsignelsesrik gudstjenestehandling: Da truer ytre omstendigheter for å få oss til å tone ned eller endog avsverge bekjennelsen. Men uansett ytre trykk velger vi likevel å lyde Gud mer enn mennesker. Av dette vokste martyrologien frem, med i alle fall en grunnkonsepsjon som er riktig.

b) Skrift og bekjennelse

Veien fra bekjennelse til bekjennelsesskrifter er kort. Ved å skrive ned det kirken bekjenner, får vi skreven hjelp til å stå fast uansett hvordan de ytre konjunkturene måtte snu seg.

Lutherdommen har ti bekjennelsesskrifter, fem av dem er forpliktende etter norsk kirkerett: Apostolicum, Nikenum, Athanasianum, Lille Katekisme og Augustana. Felles for bekjennelsesskriftene er at de er avledet. Da Peter og disiplene avla den glade bekjennelse, svarte Mesteren også med å minne om at bekjennelsen deres var avledet: "Det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen." (Matt. 16,17). Altså: først kommer åpenbaringen. Så følger bekjennelsen.

Dessuten er bekjennelsen normativ. Den som ikke bekjenner, hører ikke med rette hjemme i kirken. (Cfr. Matt. 16,18: ".. på denne klippen vil jeg bygge min ekklesia...").

Jeg nyanserer dette punkt ganske kort: den som ikke bekjenner den grunnleggende Kristus-bekjennelsen, han går (som Athanasianum sier:) "visselig fortapt". (sml. 1. Johs. 4).

Den som ikke deler oppfatningen i ett eller flere av de mange loci som en finner læreavgjørelser om i de lutherske bekjennelsesskriftene, går vel ikke fortapt, men han hører ikke med rette hjemme i en tjeneste med bekjennelsesplikt i en luthersk kirke.

(Sentrum-periferi-sondringen kan rimeligvis ytterligere nyansere dette; jeg har absolutt synspunkter på spørsmålet. Men det er ikke spesielt fruktbart for vår overordnede problemstilling å utfolde spørsmålet ytterligere her).

Forholdet mellom bekjennelsens normativitet og dens karakter av å være avledet, er av lutherdommen greit løst i regelen om at bekjennelsesskriftene er avledet norm (norma normata), mens Skriften er normerende norm (norma normans).

Dermed har analysen vår vist oss TO hovedfaktorer i bekjennelsesbegrepet. Faktor nummer én er Skriftprinsippet, regelen om at de profetiske og apostoliske skriftene i Det Gamle og Det Nye Testamentet er kilden og normen som enhver lære og alle lærere skal prøves på og dømmes etter. Faktor nummer to er at bekjennelsesskriftene gir oss et sammenfattet bilde av innholdet i den normative norm. I de fleste tilfellene fatter bekjennelsen samtidig læreavgjørelser: Visse tilretteleggelser av eksegetisk, bibelteologisk og systematisk teologisk natur aksepteres, mens visse andre tilretteleggelser forkastes.

Grunnregelen i dette synet på forholdet mellom Skrift og bekjennelse er at enhver reformator i lutherdommen må bevise sitt reformasjonsforslag vis-a-vis luthersk bekjennelse ut fra de 66 skriftene i GT og NT.

La meg si ytterligere noen få ord om normativitets-begrepet. Skriften lærer at kirken skal vokte bekjennelsen sin så vi ikke stiger frem for Guds ansikt med en bekjennelse og en tilbedelse som ikke stemmer med det den treenige Gud selv har åpenbart om seg selv og sitt vesen. Dette kravet gjelder altså læretukt.

Det fins et omfattende skriftmateriale som fastsetter omfanget for, og grensene for, læretukt-ansvaret i kirken. Det er en av ulykkene ved det meste av vårt århundres økumenikk at man ikke har hatt noen som helst sans for sakens annen side: heresiologi. Enda økumenikk og heresiologi er to fag som pr. definisjon er siamesiske tvillinger.

Regelen om at bekjennelsen er normativ får da den følge at det må øves læretukt mot bekjennelses-avvik. Jeg minner om Konkordieformelens ord i definisjonen av Skriftprinsippet: "...som enhver lære og alle lærere skal prøves på og dømmes etter...". Begrepene "prøve" og "dømme" handler om læretukt.

Jeg nevner også at "prøving" og "dømming" kan gi en følelse av ubønnhørlig hardhet og konsekvens, som mange av oss instinktivt kjenner ubehagelig. Derfor vil vi av naturen ha lyst til å være myke. Ifølge 2.Kor. 11,4c "tåler vi så altfor gjerne" en som kommer til oss med et annet evangelium. Skriften vet altså at vi har en svakhet i retning av å forsømme læretukt-ansvaret.

Den rette balansen mellom mykhet og norm-troskap er foreskrevet i Efes. 4,15: Vi må være "sannheten tro i kjærlighet".

Om vi husker på utgangspunktet, burde læretukt-spørsmålet lettere kunne balanseres etter regelen om å være sannheten tro i kjærlighet (Efes.4,15). Utgangspunktet for enhver bekjennelse er gudstejenste-tilbedelsens svar på Guds prøvende spørsmål: Hva bekjenner du om meg, du min kirke? Hvis vi svarer usant (= ubibelsk) på det spørsmålet, da tjener vi jo likevel ikke Gud på gyldig måte.

Hensikten med læretukt i kirken er altså ikke å få deilige følelser av kjetterjakt - omtrent som i revejakten i England, der reven må løpe som en vind, mens hunder, hester og folk halser etter. Men hensikten er at vi i salighetsomsorg for hverandre må arbeide energisk på å kunne svare Gud i samsvar med Guds egen åpenbaring - idet vi i tilbedelse stiger frem for Guds trone.

c) Skriften, bekjennelsen og styresmakten

Bibelen inneholder en del bestemmelser om den troendes forhold til styresmasktene. Jeg resymerer så kort som jeg bare kan greie:

Grunnstedet, Matt. 22,15ff (om skattens mynt), angir en grense mellom underordning under styresmakten og ulydighetsforpliktelse.

Rom. 13,1-7 understreker underordningsregelen, men forutsetter (ved sunn eksegese) en moralnorm som forplikter styresmaktene: Den er ikke satt der "til skrekk for den gode gjerning" (v. 3a).

1.Pet. 2,13-17 er det petrinske parallellsted med de samme to innholdskomponentene: underordning pluss moralnorm for styrtesmakten ("..de skal straffe dem som gjør ondt og hedre dem som gjør godt..." v.14b).

Tit. 3,1 påbyr forkynnelse om lydighetsplikten mot styresmaktene.

1.Thess. 1,8f impliserer at den gjenkommende Kristus kommer til å bruke loven i det verdslige regimentet, mens 1.Tim. 1,8f uttrykkelig anvender loven mot syndene i det vanlige samfunnslivet.

1.Tim. 2,2 påbyr gudstjenestlig forbønn for konger og alle overordnede.

Apgj. 5,29 påbyr lydighet mot Gud mer enn mennesker.

Johs. 19,11 viser at Pilatus' makt over Jesus var gitt ham ovenfra.

1.Kor. 6,1-8 frarår rettssaker mellom de hellige for vantro dommere som ikke aktes for noe i menigheten. De hellige skal en gang selv dømme verden.

I Matt 10:17 varsler Herren disiplene sine om at de skal bli stilt for domstolene "til vitnesbyrd for dem og for hedningene". Også Luk 21:13f poengterer at det skal skje for at disiplene skal få avlegge vitnesbyrd og at Herren selv vil gi dem munn og visdom. Sml Johs 16:2.

Åpb. 13,1-11: Antikrist ("dyret") skal en dag stå frem som verdenshersker med et verdensrike som samler i seg egenskapene til babylonierriket, det medisk-persiske riket, det greske riket og Romerriket, (Danielsbokens fire verdensriker). Antikrists makt er gitt han av Satan, og han skal først såres til døde, så bli legt og siden drive seierrik forfølgelsespolitikk mot de hellige i "42 måneder". (= et av Gud fastsatt tidsrom, OBS: viktige bakgrunnstekster i Daniels bok).

2.Thess. 2.1-12: (min tolkning:) det pågår en tautrekking i verdenssamfunnets rettssaler mellom Antikrist (= "den lovløse") og rettsstatens idealer (= "han som nå holder igjen").

Vi kunne nevne flere steder: hedenske kong Nebukadnesar kalles Guds "hammer", og hedendske kong Kyros kalles "Herrens salvede, som jeg holder i hans høyre hånd" (se Jer 51:20 og Jes. 45,1).

Jeg nevner også Dan. 6,11 som ganske klart dokumenterer ulydighet som ideal ved en ugudelig lov.

Med utgangspunkt i dette skriftmaterialet, og med systematisk teologisk ståsted i sondringen mellom lov og evangelium, har luthersk teologi utformet læren om de to regimentene: Gud styrer verden med to hender. Med høyre hånd gjør han sin egentlige gjerning: ved lov og evangelium, og ved ord og sakrament, vinner han seg et hellig folk for sitt navn. Med venstre hånd innsetter og avsetter han samtidig konger, fyrster og styresmakter i denne verdens stater og riker for å opprettholde en ytre tukt i samfunnet, så det skal bli tid for fullførelsen av verdensmisjonsoppdraget. Her gjelder bare loven, i praksis avgrenset til naturretten, dvs den Guds lov som også hedningekonger og ugudelige stortingsrepresentanter har skrevet i hjertet.

Sondringen mellom de to regimentene er strengt tatt ikke tema i Augustana. Men den ligger klart til grunn for hele tankegangen. Det er særlig tydelig i Augustana 16 og 28.

Augustana 16 inneholder bestemmelsen om at kristne har fri adgang til de verdslige embetene: politi, dommer, (endog dødsdommer!), soldat, forretning og handel, eiendomsbesittelse, ed-sverging og giftermål. Friheten avgrenses av en moralnorm: de "borgerlige ting" er til og er tillat for å "vise kjærlighet i slike ordninger". Men det er forbudt å adlyde påbud om å synde når man sitter i eller utøver slike verdslige embeter og yrker. Da skal vi derimot lyde Gud mer enn mennesker.

Artikkel 28 er forholdsvis innholdsrik, men sondrer i en sum mellom det å ha makt "etter guddommelig rett", slik en biskop har det i kirken, og det å ha makt "etter menneskelig rett", slik mange biskoper hadde på reformasjonstiden.

Jeg minner om at CA 28 bør tolkes historisk: "biskop" betyr i utgangspunktet Romerkirkens katolske biskoper. De evangeliske hadde på dette tidspunktet ennå ikke skaffet seg biskoper. De hadde ikke en gang presteordinasjon før fem år etter Augustana. For det andre: mange fyrster så klare fordeler av å gi biskoper statusfunksjoner, høy adelig verdighet og dermed "verdslig makt". For biskopen skulle leve i sølibat - og hadde følgelig ikke legitime arvinger som kunne kreve embetet eller verdigheten i arv.

Pr. analogi må vi likevel forutsette at CA 28 også taler med autoritet til evangeliske prester og biskoper i det den uttaler seg om. Vi kan da ikke forutsette det katolske bispe-begrepet. Derfor må vi legge til grunn av CA 28 i prinsippet tale likt til både prest og bisp når ordlyden gir oss prinsipputsagn om bisper.

Videre sier CA 28: "Nøklemakten eller bispemakten er etter evangeliet en makt til eller en befaling fra Gud om å forkynne evangeliet, tilgi og fastholde synder og forvalte sakramentene".

Og: "Den kirkelige og den borgerlige makten må ikke blandes sammen." "Menighetene våre skiller mellom de to makters plikter og befaler å holde begge i ære og anerkjenne at begge er en gave og en velgjerning fra Gud."

Endelig må vi nevne det viktigste i CA 28: "Når biskopene lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet (= Skrift og bekjennelse), da har menighetene en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem". "Biskopene har ikke makt til å fastsette noe som strider mot evangeliet."

Dette ulydighets-synspunkt utfoldes med en veldig patos videre i CA 28, under konkret anvendelse på forhold som var aktuelle på reformasjonstiden.

I en sum: Skrift og bekjennelse lærer lydighet mot styresmakter pluss plikt for styresmaktene til å adlyde og håndheve naturretten for å sikre en ytre tukt og rettsstatens idealer i samfunnet. Videre læres det ulydighetsplikt ved brudd på Guds bud og naturretten.

Spørsmålet om dokumentet Kirkens Grunn bør ikke forbigåes i fullstendig taushet. Det inneholder en rekke momenter som utdyper det moralske kravet Guds ord stiller til styresmaktene. Dette aktualiseres særlig sterkt i lys av statskirkeordningen.

KGs bekjennelsesstatus er omstrid. Einar Molland og Olav Valen-Senstad sier at KG er "et fullgyldig bekjennelsesskrift". Leiv Aalen og Carl Fr. Wisløff sier at det ikke er noe bekjennelsesskrift, men bare "en aktuell anvendelse av Skriftmaterialet". Torleiv Austad antyder en mellom-løsning: KG er en "en temporær bekjennelse".

Kontaktnett for Kirkelig Samhold sa i sin stiftelseserklæring fra 1983 at den "aktuelle anvendelsen" av Skriftmaterialet i KG "er igjen blitt aktuell i vår tid og situasjon".

3) Styringen av Den Norske Kirke

Jeg regner med at vi nå nærmer oss brennpunktet for den problemstillingen emneformuleringen arbeider med å fokusere inn. Den Norske Kirke styres jo av statsmakten. Og konflikten mellom bekjennelse og kirkestyre har nådd dramatiske høydepunkter i de senere år. Men la oss ikke løpe for raskt. La oss gjøre arbeidet med en liten begrepsanalyse også her.

Statskirkeordningen kom med keiser Konstantin den store i Nikea-møtets dager. Den ble ført videre av Luther, på premisser som kan diskuteres.

Det Bibelen lærer, er jo at det er de som bekjenner, som skal styre i kirken: "...på denne klippe vil jeg bygge min kirke...". Nærmere bestemt er det prestene i det alminnelige prestedømmet som skal styre kirken. For definisjonen på en prest i det alminnelige prestedømmet er at han "kjenner den gode hyrdes røst" (Johs. 10,27), dvs. han kjenner Skrift og bekjennelse.

Luther har dokumentert denne grunnstrukturen vedrørende kirkestyringen i et lite skrift som har en meget lang tittel. Tittelen summerer faktisk opp hele bokens konklusjon: "Dass eine christliche Versammelung oder Gemeinde Macht und Recht habe, alle Lehre zu urteilen und Lehrer zu berufen, ein - und abzusetsen, Grund und Ursach der Schrift". "At en kristelig forsamling eller menighet har makt og rett til å dømme om all lære og kalle, innsette og avsette lærere, begrunnet og påvist i Skriften".

Når Luther likevel ikke forankret kirkestyret direkte i det alminnelige prestedømmet, skjedde det som en konsesjon. Den troende fyrsten, som Luther personlig hadde så gode erfaringer med, kunne oppfattes som den fremste av prestene i det alminnelige prestedømmet. Og andre lett synlige representanter for det alminnelige prestedømmet var det åpenbart ikke like lett å få øye på i Luthers samtid.

Problemstillingen vi står overfor i dag er jo likevel at det i vår tid er noe helt annet det ikke er så lett å få øye på: det er ikke særlig lett å se at de som i dag styrer Den Norske Kirke kan regnes som prester i det alminnelige prestedømmet.

Den Norske Kirke styres i dag på komplekst vis.

1) og 2): Øverst styres den av Kongen i kirkelig statsråd. I parlamentarisme-systemet betyr det at det egentlig er Stortinget som har makten i kirken. Forholdet mellom Stortingets kirkelige lovgivningsmyndighet og Kongens kirkestyre reguleres av Grunnlovens paragraf 16. I praksis rår det på dette området en delikat balanse mellom Regjering og Storting (= prerogativlæren).

3) I tillegg til Regjering og Storting styres kirken også av Norges domstoler, hver gang de får seg forelagt kirkelige saker til avgjørelse. Domstolene skal da i prinsippet dømme etter ALLE kirkens regler og normer. I praksis viser det seg ikke sjelden at domstolene søker å unngå å dømme etter Skrift og bekjennelse, mens man derimot foretrekker å nøye seg med å dømme etter kirkerettens ulike formalia-paragrafer.

4) For det fjerde styres Den Norske Kirke av et embedsverk med departementsbyråkrater (jurister) på toppen og geistlige embedsmenn i et herarki i desentraliserte posisjoner. Her finnes det et nettverk av spilleregler, noen offisielle og noen av underfundig uuttalt slag.

5) For det femte styres Den Norske Kirke av en råds- og møtestruktur som i 1985 ble lovfestet helt til topps: menighetsråd og menighetsmøte, prostiråd og prostimøte, bispedømmeråd og bispedømmemøte, kirkeråd og kirkemøte. Denne strukturen har for det første innbyrdes trafikkregler av vesentlig hierarkisk slag, For det andre har den en nøye uttenkt balanse mellom embete pdes og møte eller råd pdas. For det tredje har den et underordningsforhold til departement, Regjering og Storting. Hele strukturen hviler nemlig på en delegasjon som i prinsippet kan tas tilbake igjen. Men for det fjerde velges den av den ikke av og ut fra det alminnelige prestedøpmmet, men den velges ut fra det alminnelige kirkelige demokratiet, der også bekjennende ateister, agnostikere og hedninger har stemmerett i kraft av det formelle kirkemedlemsskapet sitt. Det er denne strukturens største svakhet, teologisk bedømt.

6) For det sjette kjennetegnes styringen av Den Norske Kirke mer uformelt av en egen viktig faktor: Vi har et antall frivillige kristelige organisasjoner som har tatt på seg å dekke inn betydelige huller innenfor områder som vekkelse og vennesamfunn, evangelisering og misjon, huller som etter hvert ble avslørt i statskirkesystemet. Disse organisasjonene er i prinsippet uavhengige. Det lar seg ikke nekte at de har en god del innflytelse i det praktiske kirkeliv og i selve kirkestyringen. I denne sekken må vi også regne interesse-organisasjonene, ikke minst Presteforeningen.

7) For det syvende: kirken lever i et mediesamfunn. Og omtrent alle de seks nevne kirkestyrings-nivåene har i praksis vist seg svake for mediesamfunnets innflytelse i kirken. Øser media opp en storm, greier de lett å få kirken til å tone ned bekjennelsesviljen på det omstridte feltet.

Foreløpig nøyer jeg meg med denne skissen av det komplekse bildet av styringsstrukturen i Den Norske Kirke. Min foreløpige konklusjon er at det snart er foreldet å tale utelukkende om en statskirke-struktur. Det dreier seg i virkeligheten om et nettverk av stat, embete, byråkrati, råd, møte, domsstol, frivillig organisasjon og media.

Jeg sier med vilje "nettverk" i stedenfor "organisme". For riktignok henger mange av disse trådene tett sammen omtrent som i edderkoppens nett. Men nettet er tross alt ikke identisk med edderkoppen selv.

4) Grunnloven

Grunnloven inneholder et antall bestemmelser som angår Den Norske Kirke. Jeg nevner særlig: paragrafene 2, 4 og 16, og føyer parentetisk til bestemmelsen om kirkelig statsråd i paragraf 12 og bestemmelsen om embedsed i paragraf 21.

Paragraf 2, annet ledd sier: "Den evangelisk-lutherske religion forbliver statens offentlige religon."

Paragraf 4 sier: "Kongen skal stedse bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion, håndheve og beskytte denne."

Paragraf 16 sier: "Kongen anordner all offentlig kirke- og Gudstjeneste, alle Møter og forsamlinger om religionssaker, og påser at Religionens offentlige lærere holder seg til de dem foreskrevne Normer".

La meg først henlede oppmerksomheten på et par uttrykk som er brukt. I paragraf 2 heter det at den evangelisk-lutherske religion "forbliver" statens offentlige religion. og i paragraf 16 heter det at Kongen skal se til at religionens tjenere følger "de dem foreskrevne Normer".

Begge uttrykkene har det fellestrekk at de gir inntrykk av å peke tilbake på eldre lovgivning om kirkesaker. Nærmere bestemt peker de tilbake på Kong Christian Den Femtes "Norske Lov" (forkortet N.L.) av 1687.

N.L. 2-1 inneholder den bestemmelsen som de to grunnlovsparagrafene viser tilbake til, sitat:

"Den Religion skal i Kongens Riker og Lande allene tillates som stemmer overens med Den Hellige Bibelske Skrift, det apostoliske, nikenske og athanasianske bekjennelsesskrift, den uforandrede Augsburgske Bekjennelse fra 1530 og Luthers lille Katekisme".

Felles for Grunnlovens paragraf 16 og innledningen til N.L. 2-1 er at de ikke forutsetter religionsfrihet. Dette trekket i begge paragrafene er i praksis opphevet i og med opphevelsen av Konventikkelplakaten (1845), vedtagelsen av Dissenterloven (1845) og innføyelsen av religionsfrihetsparagrafen i paragraf 2 første ledd (1964). Det er følgelig ikke lenge slik at det bare er Kongen som anordner kirketjenester, gudstjenester og møter om religionssaker. Og det er tillat i Kongens Riker og Lande å ha andre religioner enn den evangelisk-lutherske.

Men det som varig står fast i Grunnloven og N.L. er selve den normative bestemmelsen: Staten har en offentlig religion. Og denne religion er evangelisk-luthersk. Dens innhold bestemmes av seks normative tekster, nemlig Bibelen pluss fem bekjennelsesskrifter. Og denne religionen, med disse normene, er forpliktende for Kongen, for hans Kirkelige Statsråd, for Religionens offentlige lærere, - og dessuten for all offentlig kirketjeneste, gudstjeneste og alle møter om religionssaker som skjer i regi av statens offentlige religion.

La meg for ordens skyld minne om at dette er fastslått også i den seneste kirkelige lovgivningen. I St.meld. nr 40 (1980-81) "Om Stat og Kirke" skrev statsråd Einar Førde en presentasjon av den kirkelige grunnlovsforpliktelsen langs disse linjer, (se kapittel V). Jeg synes nok det mangler adskillig når det gjelder konsekvent gjennomføring av synspunktene i dette dokumentet som helhet. Men den kirkelige bekjennelsesforpliktelse som Grunnloven fastsetter, forutsettes likevel uttrykkelig endog i Einar Førdes Stortingsmelding!

I kjølvannet av denne meldingen fikk vi altså råds- og møtestrukturen i kirken organisert til topps i 1985. Men vi fikk også utvalget som utredet læretuktspørsmålet i kirken (NOU 1985: 21 "Den Norske Kirke og Læren"). Igjen hefter det klare spørsmålstegn ved gjennomføringen av anliggendet i lover og bestemmelser. Men utgangspunktet i Grunnloven rår det så vidt jeg kan se ikke uklarhet om. Kirken er tvers gjennom alt detrte fortsatt bekjennelsesforpliktet.

5) Balsfjord-dommen.

I Balsfjord-saken valgte Høyesterett å ta stilling til forholdet mellom Grunnlovens paragraf to og Fosterdrapsloven av 1978 enda førstevoterende ikke var overbevist om at det var en nødvendig problemstilling i saken.

Førstevoterende sier så: "Om dette spørsmålet skal jeg nøye meg med å bemerke at Børre Knudsen kan vise til en sterk oppslutning fra kirkelig hold om det syn at abortloven støter an mot kristne grunnverdier. Det ligger i sakens natur at domsstolen vil ha vanskelig for å etterprøve en slik vurdering."

En bemerkning må jeg skyte inn allerede her. Jeg synes denne nøling fra domstolens side mot å ta stilling til abortlov-spørsmålet som teologisk-etisk problemstilling er bemerkelsesverdig. For det er, som jeg har anført i avsnittet om Grunnloven, positive lovbestemmelser som forplikter Den Norske Kirke, og dermed domsstolen selv, på Bibelen og de fem bekjennelsesskriftene. Da skulle ikke retten oppføre seg som gjest i fremmed hus straks den nærmer seg innholdsmessige sider ved evangelisk-luthersk dogmatikk og etikk.

Dette blir desto tydeligere fordi Førstevoterende senere i overveielsene sine uttrykkelig vurderer abortlov-spørsmålet etisk. Førstevoterende finner at Abortloven av 1978 ikke avspeiler en nazistisk raseideologi. Førstevoterende finner også at enhver abortlovgivning "med nødvendighet" vil måtte foreta en avveining mellom hensynet til det ufødte liv og andre vesentlige og beskyttelsesverdige hensyn (en uttalelse som blant annet inneholder en stillingstagen imot offisiell romersk-katolsk lære om dette spørsmålet!)

Domstolen vegrer seg mot å gå inn på sitt hovedspørsmål langs de norm-linjene som Balsfjord-presten påberopte seg blant annet fordi han selv er juridisk forpliktet av dem. Men domsstolen går likevel inn på spørsmålene langs en tankelinje der de etiske premissene forblir dunkle, mens de etiske konsekvensene likefrem virker litt merkelige. (For eksempel: blir et drap mere u-etisk hvis det skjer som følge av en nazistisk ideologi enn hvis det skjer som følge av en gjennomsnittlig norsk velferds-forestilling anno 1978 - ?)

Tilbake til vårt avbrudte sitat. Førstevoterende sier: "Uansett om det vil kunne hevdes at loven ikke harmonerer med den evangelisk-lutherske religion, kan jeg ikke se at dette gir rettslig grunnlag for å anse Grunnlovens prgr. 2 annet ledd og prgr. 4 krenket. Etter min oppfatning kan disse bestemmelser ikke forståes slik at de oppstiller skranker for statens alminnelige lovgivning."

Igjen anmelder jeg dissens. Den naturlige måten å lese Grunnlovens paragraf to på er at "staten har en offentlig religion". Og paragraf 4, 12 og 16 trekker jo den slutning av dette at Kongen, det kirkelige statsråd og religionens tjenere er forpliktet av denne religionen og dens normer. Førstevoterende anfører bestemmelsen i prgr. 49 om at folket utøver den lovgivende makten ved Stortinget, og mener at skranker fra den evangelisk-lutherske religionens side vis-a-vis den alminnelige lovgivningen ikke kan få rang over folkets lovgivningsmakt.

Men poenget er jo at den evangelisk-lutherske religionen selv inneholder en sondring mellom regimentene som impliserer at stat og folk i sin lovgivning er forpliktet til som et minimum å adlyde naturretten. Det er først og fremst DENNE skranken for den alminnelige lovgivningen som følger av Grunnlovens paragraf 2.

Høyesteretts avgjørelse i dette spørsmålet regnes for å være endelig. Vi har lov til å være uenig med Høyesterett. Men det er uansett Høyesteretts syn på betydningen av prgr. 2 som nå er gjeldende rett i Norge.

Så går jeg enda et skritt videre. Førstevoterende foretar nemlig en viktig gardering - og det er det som er det målet jeg egentlig har siktet hele denne gjennomgåelsen av Balsfjord-dommen inn mot. Sitat:

"Dette betyr selvsagt ikke - slik det, kanskje noe retorisk, har vært formulert - at bestemmelsene da bare er tomme ord. Bestemmelsene innebærer blant annet at Kongen i statsråd er øverste kirkestyre, og at han i denne egenskap har plikt til å handle innenfor rammen av den evangelisk-lutherske religion, til å håndheve og beskytte denne. De plikter Grunnlovens prgr. 2 annet ledd og særlig prgr. 4 pålegger Kongen, må imidlertid etter min oppfatning forståes slik at de vesentlig retter seg mot Kongen som kirkestyre."

Og lenger nede:

"Jeg tilføyer for fullstendighets skyld at Grunnlovens prgr. 2 annet ledd og prgr. 4 må antaes å ha betydning for lovgiverens kompetanse når det gjelder lovgivning som direkte gjelder statskirken. I den utstrekning Stortinget har lovgivningsmyndighet på statskirkens område (...) må lovgivningen holde seg innenfor rammen av det som følger av Grunnlovens bestemmelser om den evangelisk-lutherske religion som statens offentlige religion."

Jeg summerer opp: Høyesterett godtar ikke skranker fra Bibel, Augustana og Katekisme i den alminnelige norske lovgivningen. Men Høyestrett fastslår at både Kongen (=Regjeringen) og Stortinget er bundet av akkurat disse skrankene når Kongen skal styre kirken og når Stortinget skal vedta kirkelover.

Dette er en meget betydningsfull fastslåelse av gjeldende kirkeretts fundamenter fra Høyesteretts side. Det kan være grunn til å være takknemlig på bekjennelseskirkens vegne for det som her er slått fast.

Det fins likevel et mulig hull i resonnementet, også her. For det burde jo følge av førstevoterendes resonnement at norske domstoler er forpliktet av de samme normene eller "skrankene" - Bibelen, Augustana og Katekismen - når man dømmer i saker som gjelder innenkirkelige forhold.

6) Forholdet mellom bekjennelsen og kirkestyringen

Med dette er jeg så ferdig med analysen av de fem områdene som vårt omfattende emne forelegger oss. Nå er jeg kommet til den samlende avsluttende problemstilling, som angår forholdet mellom dem.

Jeg tror jeg tør si at jeg har påvist en tomt, anskaffet et antall tegninger og kjørt frem diverse byggematerialer til tomten. Idealet er at nå skal huset bygges. Forholdet mellom alle faktorene skal tilrettelegges på en systematisk-teologisk tilfredsstillende måte

Men det er nå jeg altså foretar det forenklende grepet som jeg varslet innledningsvis, og som resulterer i at vi foreløpig bare reiser en liten hytte på tomten. (Eller skal vi kalle det: en liten stall?)

I en sum har jeg påvist:

1. Statsbegrepet er i vår tid vokset til gigant-dimensjoner.
2. Skrift og bekjennelse forplikter staten på Guds lov, i det minste i naturrettens form, (men vet også at Antikrist-alderen vil innebære lovløshet, brudd med naturretten).
3. Den Norske Kirke styres i dag på komplekst vis av regjering, Storting, domsstoler, embedsverk, rådsstruktur, pluss innflytelse fra frivillige kristelige organisasjoner og media. Men kirken styres ikke av det alminnelige prestedømmet, som etter Skriften skulle styre den.
4. Grunnloven fastsetter seks normer som skal gjelde for statens offentlige religion, for Kongen, kirkelig statsråd og religionens lærere, nemlig: Bibelen, Apostolicum, Nikenum, Athanasianum, Augustana og Lille Katekisme.
5. Høyesterett fastslår at disse normene ikke forplikter Stortinget i den alminnelige lovgivning, f.eks. om abort. Men de forplikter Konge og Storting i kirkestyringen.

Det som da faller i øynene er misforholdet, ubalansen, de ladede konfliktene i hele dette bildet:

a. Kirkens og statens lærenormer sier at kirken og staten er forpliktet av Guds lov. Høyesterett fastslår at kirken selv er forpliktet av denne læren, men Konge og Storting er bare forpliktet av den når de opptrer som kirkestyre. Det foreligger med andre ord et utålelig konfliktforhold mellom kirke og stat i selve sammenknytningspunktet mellom de to.

b. På den andre siden er statsbegrepet komplisert i retning av super-individ-størrelse med korporative trekk, mens kirkestyret er glidd inn i en delvis tilsvarende kompleks multifaktor-preget situasjon. Konflikten er latent, intens - og utålelig. Men de to størrelsene er blitt så komplekse formelle strukturer at dynamitten i konfliktforholdet til nå ikke har vært sterk nok til å bryte båndene.

c. I denne situasjonen er det løfterikt at det finnes en avgrenset anerkjennelse av Kirkens bekjennelse i kirkestyringsspørsmålet fra Norges høyeste rett. Jeg synes dette er en viktig faktor. Den må avgjort få sin sjanse. Men personlig tror jeg det etter hvert vil vise seg at Høyesterett også her har gitt oss bare tomme ord.

d. For i Nessa-saken har jo Sarpsborg byrett ikke dømt Nessa på de kirkelige premissene som Høyesteretts bestemmelse skulle tilsi, men har basert seg på synspunkter og argumentasjon levert av staten, ekspedisjonssjefen og biskopen i en gjennomført ikke-bekjennelses-bundet tankemodell. Nessa er ikke blitt dømt ut fra Skrift og bekjennelse, men ut fra domstolens synsing om hva som sømmer seg for en prest.

e. Dessuten nevner ikke Høyesterett noe om en domstolforpliktelse av samme slag. Råds- og møte-strukturen i kirken er ikke nevnt av Høyesterett blant de kirkestyringsinstansene som er forpliktet på de seks normene. Embedsstrukturen i departement og rundt i menighetene har riktignok en slik formell forpliktelse, men den fungerer ofte ikke troverdig. Det viser alt det som tåles uten at lærenemnd-sak reises. Og : i vår tid avkristnes endog også de frivillige kristelige organisasjonene i noen grad, mens media er blitt hovedtalerøret for den skiftende tidsånden.

Idet jeg altså skjærer gjennom vårt emnes kompliserte forholds-problemer, lar jeg to ting stå igjen: forholdet mellom bekjennelsen og kirkestyret. Og jeg konkluderer: Det påhviler Kirkestyret en juridisk forpliktelse på Bekjennelsen. Men det gjenstår å se om dette er særlig mye mer enn ord.

Jeg bygger altså ikke noe hus på denne tomten, men jeg sier: La oss bo i Den Norske Kirke som i en hytte. Vi har det trangt. Vi har ingen mulighet for å breie oss. Og vi vet ikke når vi tvinges til å flytte på oss.

Men mens vi bor her, skal vi holde fast på enheten med Han som bare bodde i en stall, og vite at hele Den Norske Kirke tilhører ham. Den dagen han finner tiden inne til det, skal han nok gjøre hele eiendomsretten sin gjeldende. Så lenge det bare er mulig, synes jeg derfor vi skal klamre oss fast der vi er - i trygg forvisning om hvem eiendommen i virkeligheten tilhører. For det fremgår med den aller største klarheten av eiendomspronomenet på kirkestedet i Matt 16:18: "... på denne bekjennelsens klippe vil jeg bygge min kirke", sier Herren.

I hver situasjon og ved enhver anledning der det er mulig - må vi derfor vitne offentlig om hvem som er Den Norske Kirkes egentlige Herre og eier.

Det vi da gjør, er å bekjenne. Å bekjenne er og blir mye viktigere enn å styre kirken.