Bekjennelsesbevegelsens fysiognomi

Norsk bekjennelsesbevegelse har sjelden hatt ord på seg for å være særlig preget av glede og begeistring, av humor og vidd. Den har i stedet blitt - og blir stadig - anklaget for å være gledesløs og humørløs, kjennetegnet av uvilje og angst mot alt dynamisk og nytt, som om salmens ord «Eg er redd for nytt og ukjend som fell på» var bevegelsens motto. Bekjennelsesbevegelsen beskyldes for å drive forstenet prinsipprytteri og for fryktsomt å gjemme seg i fortiden for å unngå ansvar for fremtiden. Dens iver etter å være sannheten tro sies å være godt blandet med ønsket om å få rett, og tolkes som en kamp for å sikre seg plass på rett-trohetens tribune. Slike anklager kan som regel lett tilbakevises som dypt urettferdige og fordomspregede. Og den dag bekjennelsesbevegelsen ikke lenger oppleves som et uromoment, som utfordrende og brysom, den dag ingen forarges og ingen harmes over dens uttalelser og utspill, den dagen har den utspilt sin rolle. En bekjennelsesbevegelse må aldri bli en snillhetens, hyggelighetens eller idyllogiens farveløse koseklubb.

Likevel, selv den usakligste kritikk kan være nyttig i den forstand at den får bekjennelsesbevegelsen til selvkritisk å stille seg et spørsmål som det er helt nødvendig å stille med jevne mellomrom: Med hvilken fysiognomi fremtrer bekjennelsesbevegelsen - i vår kirke og i vårt folk? Fysiognomi er mer enn bare ytre form. Den gir uttrykk for og gjenspeiler en indre tilstand. «Glede i hjertet gir god helse, mismot tærer på marg og ben» sier et gammelt bibelsk visdomsord (Ordspr 17, 22). FBB har mange «hjertesaker». Men ligger de på oss som et tyngende åk, eller blir de båret frem i glede? Er det ikke ofte mismotet og bekymringen som får prege vårt arbeid? Det er jo sannelig nok å bekymres over i vår kirkes lære og liv. Men mismot er alltid forbundet med selvsentrering og selvmedlidenhet. En bekjennelsesbevegelse som er opptatt av å synes synd på seg selv fordi den føler seg urettferdig behandlet og ikke får den oppslutning den synes den fortjener, en bekjennelsesbevegelse som er mer opptatt av å sutre og klage over all teologisk og kirkelig elendighet enn å leve av, leve i og leve ut en glad bibel- og bekjennelsestroskap, står i fare for å bli uttæret. En bekjennelsesbevegelse med mismot og selvmedlidenhet i «hjertet» istedenfor glede og frimodighet, kan aldri få «god helse», men vil plages av skrantende helse. For mismotet «tærer på marg og ben», tapper for krefter, gjør alt tungt og strevsomt. Utfordringene blir ikke muligheter, men vanskeligheter. «Mulighedenes lidenskap» (Kierkegaard) erstattes av problemenes apati. Bevegelsens målsetting blir ikke noe en inspireres av og forventningsfullt arbeider mot, men noe en bindes av, knuges under og resignerer overfor. Forventningsløshet og resignasjon brer seg, etter mottoet: «Salige er de som ikke forventer noe, for de blir aldri skuffet». Så slår en seg til ro med tingenes tilstand, beklager situasjonen, men er ute av stand til å gjøre noe med den. Bevegelsen er blitt margstjålen.

Når mismotet får lov å bre seg, er én av årsakene til dette en svekket eller tapt identitetsbevissthet. Som bekjennelsesbevegelse skulle FBB ha en sunn og rett selvfølelse og selvtillit. Vi vet hva vi står for og hvilke verdier vi arbeider for. Vi behøver ikke bruke tid og krefter på stadig å skulle være på leting etter identitet. Vi skal slippe å hente vår selvforståelse fra egne eller andres forventninger og slippe å bære pragmatikkens og den religiøse freelance-virksomhets tunge åk. Vi får i stedet forankre vår identitets trygghet og selvforståelse i kirkens normer, Skrift og bekjennelse, og står «klar i tide og utide» (2. Tim. 4,2), uansett i hvilken retning tidens vinder blåser. Slik skal vi la den ydmyke selvbevissthet få være FBBs kjennetegn. Altfor ofte opplever vi imidlertid at bekjennelsens folk har en lav selvbevissthet. Men er selvbildet og selvfølelsen usikker og vaklende, blir vifting med bekjennelsesfanen og de store ord ikke annet enn bekjennelsesnostalgi og bekjennelsestradisjonalisme. uten mulighet til å være mennesker til hjelp og velsignelse. Finner vi ikke vår identitet som bekjennelsesbevegelse, ser vi heller ikke vår muligheter, Da blir de store ord bare uttrykk for åndelig avmakt, den påståtte bekjennelsesglede vil bli avslørt som bekjennelseslede.

Å spørre etter bekjennelsesbevegelsens fysiognomi er også å spørre om det er plass for humoren i bevegelsen. Ikke den overfladiske, ondskapsfulle og fleipete humor, men den humor som er visdommens datter. Den lune og velvillige humor. Den humor som kan verge oss fra selvmedlidenhetens ødeleggelse. Den humor som kan bevare oss fra selvmedlidenhetens ødeleggelse. Den humor som kan verge oss mot fortvilelsens flukt nede i dalene såvel som fra selvtilstrekkelighetens og selvhevdelsens høydeflukt, der bekjennelsestroskapen forvandles til dens motsetning: bekjennelseshovmodet. Den humor som ikke sårer og fremmedgjør, men som frigjør og avvæpner. Har vi for lett for å tro at det alvor som skal prege en bekjennelsesbevegelse, utelukker humoren? Men det motsatte av humor er ikke alvoret, men stivheten eller det geléaktige holdningsløse. Humoren mobiliserer frimodighet, fasthet og besluttsomhet. Den fører nettopp ikke til konturløshet, men bidrar til profilering. Djevelen hater humoren, han tåler alt, bare ikke å bli utledd (Luther). Skulle det være utenkelig at FBB arrangerte et seminar om humoren i teologisk lys?

«Glede i hjertet gjør ansiktet vennlig, men hjertesorg gjør sinnet nedtrykt» (Ordspr. 15, 13). Hvordan er FBBs ansikt utad? Er det «vennlig» fordi gleden får være grunnstemningen i alt vårt arbeid, eller fremstår vi som «nedtrykte» og mismodige fordi vi tar all verdens - og kirkens - sorger og bekymringer inn over oss og glemmer at bekjennelsens sak rett forstått er Herrens sak?