Bekjennelsestroskap og misjonsengasjement

FBB-nytt: LEDER

Nr. 4, Des. 1988, 25. årgang

Asle Dingstad:

Bekjennelsestroskap og misjonsengasjement.

Det er lenge siden at det er skrevet om misjon på lederplass i FBB-nytt. Kanskje må vi erkjenne at det kan avsløre en svakhet i det ellers så sterke bekjennelsesengasjement som vi representerer. Vi står overfor så mange utfordringer i vårt hjemlige kirkelige miljø av både teologisk og kirkepolitisk art at vi kan stå i fare for å overse det som til enhver tid må være noe av en hovedsak for den kristne kirke, nemlig evangeliet ut til folkeslagene.

Det har med praktisk bibeltroskap å gjøre. Både Det gamle og Det nye testamente vitner om at folkeslagene har del i løftene om Guds frelse i Jesus Kristus. De bibelteologiske hovedpunkter som inkarnasjon, forsoning og eskjatologi er fulle av missiologiske implikasjoner. Det er derfor ikke for sterkt å si at vårt praktiske forhold til misjonen er noe av et testspørsmål på vår erklærte bibeltroskap.

Også kirkens bekjennelse taler sterkt om nødvendigheten av misjon. Kanskje vil noen være overrasket over en slik påstand siden misjonen ikke behandles i noen separat artikkel i noen av våre bekjennelsesskrifter, ei heller omtales den i direkte ordelag. Allikevel ligger misjonsutfordringen der i forlengelsen av bekjennelsens knappe sammenfatning av vår evangelisk-lutherske tro. Jeg vil nevne tre eksempler:

Gudsbegrepet. I Den augsburgske bekjennelses (CA) artikkel i knyttes det an til den felleskristne tro på den ene, sanne Gud, Fader, Sønn og Helligånd. Allerede her ligger det en kjempeutfordring i møte med alle verdens løgnguder. For tror vi på en Gud, må han også være alles Gud! Tror vi på en Frelser, må hans frelsesverk gjøres tilgjengelig for alle mennesker! Og tror vi på en Ånd, må han få kalle og utruste til sin nyskapergjerning i hele verden!
Menneskesynet. I CA artikkel 2 omtales arvesyndens realitet. Her gjøres det klart at mennesket ikke kan forløse seg selv. Syndens realitet henger over et hvert menneske som skyld "som også nå fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd". Tror vi virkelig at dette er sant, må kjærligheten drive oss ut til medmennesker med det gode budskapet om at det ikke er noen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus!
Ekklesiologien (læren om kirken). Kirken er en, hellig og alminnelig (CA art. 7 og 3. trosartikkel). Den er fellesskapet av troende der Helligånden ved Ordet og sakramentene utøver sin kallende og frelsende gjerning. Det må bety at denne ene kirke i praksis må omspenne alle folk på jorden.

Slik kunne vi fortsette med å påvise at misjonsutfordringen på ingen måte er et anhang til vår kristne tro, men tvert imot selve hovedsaken, som ligger i bunnen av det hele.

Selverkjennende må vi derfor spørre om ikke fraværet av et brennende og alt-omfattende misjonsengasjement kan være et forfallstegn, et signal om at vi ikke fullt ut tror på det vi bekjenner.

Hvilke praktiske utfordringer ligger i forlengelsen av en slik erkjennelse? Jeg vil igjen nevne tre ting:

Utfordring til forkynnelsen. Ingenting skjer i menighetene våre uten at det forkynnes frem. Misjonskallet må derfor lyde oftere og klarere fra våre prekestoler! Flere prekentekster enn vi tror, gir anledning til å tale til misjon. En utfordrende og vekkende forkynnelse til omvendelse og tro må gå hånd i hånd med ordet om at "Gud vil at alle mennesker skal bli frelst". Blir vekkelsestonen borte i vår forkynnelse, blekner også misjonskallet!
Ufordring til menighetsbyggende arbeid. Misjonsengasjerte menigheter skapes ved å bygge disippelmenigheter. Misjonsbefalingen innebærer et kall til å gjøre mennesker til disipler. Det er en utfordring også til vår kirke, vårt kalt er å gjøre menighetsmedlemmene våre til disipler. Misjonsilden tennes ikke innenfor rammen av en dvask folkekirkeideologi, den har derimot sin arne midt blant troens folk.
Utfordring til aktiv deltakelse i den løpende debatt om misjonsteologi og misjonsstrategi. Kirkenes Verdensråds dialogprogram kan her bare nevnes som et eksempel på et høyaktuelt problem innenfor moderne misjonstenkning. Hva er hensikten med å føre en dialog med representanter for andre religioner? Er det f.eks. å gi deltakerne en dypere forståelse av sin egen religion, under den forutsetning at alle religioner dypest sett representerer det samme? Eller er det slik at også dialogen har som mål å stille representantene for andre religioner overfor anstøtet i en korsfestet Kristus og dermed også overfor valget mellom tro og vantro?

Bekjennelsestroskap består sannelig ikke bare i vern om den rette lære. Skal vi framstå som troverdige, må vi framfor alt ta konsekvensen av det vi tror og lærer. Det betyr i denne sammenheng at bekjennelsestro kristne - prester som legfolk - vil være misjonens folk.