Besluttsomhet og splittelse i Bispemøtet

Rosemarie Køhns beslutning om å beholde en lesbisk samboende kvinnelig prest i tjeneste gikk tvert imot tidligere bispe- og kirkemøtevedtak biskopen selv hadde gått inn for. Begrunnelsen for å overkjøre inngåtte avtaler er at biskopens lokale myndighet visstnok ikke innskrenkes av kirkens rådsorganer forøvrig.

Før Køhn har ingen biskop motsatt seg og vært illojal mot de kirkelige rådsorgan som etter hvert har vokst frem ved møysommelig arbeide i den hensikt at kirkens indre selvråderett som trossamfunn skulle sikres.

På Bispemøtet denne måned fikk Køhn tilslutning fra tre andre biskoper. Det er dermed fire biskoper av elleve som har tatt den radikale beslutning at de har rett til å sette til side tidligere kirke- og bispemøtevedtak. En slik selvtekt i retning av det "monarkiske episkopat" har vi ikke sett maken til i nyere norsk kirkehistorie.

De øvrige syv biskopene har avgitt en egen uttalelse der de standhaftig forsvarer den avtale og ordning de alle er forpliktet på. Fremdeles fins det altså ledere i Den norske kirke som setter felles forpliktelser over egne anliggender.

FBB har tidligere ikke bare anklaget mindretallet i bispemøtet for vranglære, men også kritisert flertallet for selvmotsigelser og uklarhet i de aktuelle vedtakene (Dagen 04.11.97), noe vi fremdeles opprettholder. Likevel inneholder flertallets uttalelse i mai i år positive elementer som bør videreføres: Homofilt samliv strider mot Guds vilje slik Guds ord klart viser. Derfor krever de avsettelse av prester som lever i homofile samboerforhold. Til forskjell fra BM 15/97 sier flertallet i BM 12/99 at kirkens enhet "først og fremst" bevares ved "rett evangelieforkynnelse og sakramentforvaltning (CA VII)". De imøteser Lærenemndas behandling av saken. Dessuten viser de forståelse for prester som har brutt med det åndelige tilsynet til bispene i mindretallet. De syv har dermed markert sterkere avstand fra mindretallet enn tidligere.

Imidlertid sier flertallet heller ikke denne gangen at homofilt samliv er "synd". Da blir veiledningen utydelig. Kan en kirke ha ulike oppfatninger av hva som er synd på det samlivetiske område? Hvis flere biskoper hevder at homofilt samliv ikke er synd, ja, til dels et gode, er ikke dette vranglære? Kan de syv fortsette å pleie tjeneste- og gudstjenestefellesskapet med biskoper som leder mennesker inn i fristelse og synd? Det felles etterordet til bispemøtets uttalelse gir inntrykk av at Guds Ånd har noe å gjøre med begge syn. Guds Ånd står likevel bare for ett syn i Den hellige skrift: Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller.... menn som øver utukt med menn... (1 Kor 6,9f.).

At det tar tid for menigheter og lederskap å trekke konsekvenser av en utålelig situasjon som denne, er forståelig. Forhåpentlig vil de syv i konfliktens videre forløp erkjenne at der hvor synden fremstilles som noe positivt, taler de falske hyrder med slangens ord: Har Gud virkelig sagt det? Der er kirkens enhet brutt. Det går ikke an å trekke i samme spann som disse (2 Kor 6,14). Det dreier seg ikke bare om en meningsforskjell, men uforenlige syn med vidtrekkende følger.

Bispemøtet gir uttrykk for "dyp uro over at de ikke har vært i stand til å nå frem til et felles standpunkt...". Videre sies det "at situasjonen er et kall til å ta myndig medansvar i menighetslivet". En slik vektlegging av menighetenes ansvar vil også vi gå inn for. I denne sammenheng blir behovet for alternativt biskoppelig tilsyn, løsning av stifts- og soknebånd sammen med alternative menighetsdannelser åpenbart og påtrengende.

Vår forpliktelse er på Skriften, bekjennelsen og ordinasjonsløftet, ikke på mer eller mindre riktige bispeuttalelser. Kirken står og faller med troskapen mot Ordet og bekjennelsen. Et splittet bispemøte gjør ikke kirkens apostoliske grunnlag ugyldig. Likevel spør mange hvor lenge de kan greie spenningen mellom den praktiske kirkelige virkelighet og forpliktelsen på bekjennelsen i en kirke der splittelse rår.