Betydningen av Jesu død - del 3

I Salmenes bok i Det gamle testamente brukes begrepet «rettferdig» likefrem om de fromme og uten noen forklaring. I brevingressene i Det nye testamente kalles på sin side adressatene ikke «rettferdige» eller «rettferdiggjorte», men «elskede», «kalte» og «hellige» (f.eks. Rom. 1,7 No1930). «Rettferdig» eller «rettferdiggjort» ble aldri en slik tiltaleform i kirken. De to første refleksjonene over påsketidens budskap på FBBs nettsted drøftet kort sammenhengen mellom måtene Jesu død blir utlagt på av ham selv og apostlene og hvorvidt det er sakssvarende å omtale denne som en straffelidelse. Denne tredje teksten handler om påskens menneske, med andre ord påskehendelsens resultat i menneskelivet; det er at Gud anerkjenner det som rettferdig. Mens forsoningen som vi har arbeidet med i de to foregående tekstene, har Faderen som adressat og er et vern mot hans vrede, skjer rettferdiggjørelsen overfor oss, idet Kristi rettferdighet, tildelt oss som gave, gir rett til å være Guds barn ved troen.

De gammeltestamentlige salmene gjør aldri diskursivt rede for betydningen av rettferdiggjørelsen. Profeten Habakkuk sier på sin side at «den rettferdige skal leve ved tro» (2,4) hvilket Paulus siterer (Rom. 1,17, δίκαιος). Ordet i Rom. 2,13 om at «det ikke [er] de som hører lovens ord, som blir rettferdige for Gud» (δικαιωθήσονται), men «de som gjør det loven sier», viser den grunnleggende fordringen og hva mennesket skylder Gud. Menneskets brist i møte med dette beskriver Paulus i Rom. 3, vv. 5 og 10 før han i vv. 21–31 går over til å skildre en annen type rettferdighet; her griper han fatt i koblingen av rettferdigheten til troen i Rom. 1,17. «Nå er Guds rettferdighet … blitt åpenbart uavhengig av loven» (3,21). Dette er en rettferdighet som er «Guds» og «som gis» (v. 22). Den er «ufortjent» og «av hans nåde» (v. 24). Rettferdigkjennelsen er knyttet til frikjøpet i Kristus Jesus (v. 24). Poenget er videre at Gud viser seg rettferdig (εἰς ἔνδειξιν τῆς δικαιοσύνης αὐτοῦ) i kraft av soningen ved Kristi blod (v. 25). Gud viser (v. 26) «både at han selv er rettferdig (εἰς τὸ εἶναι αὐτὸν δίκαιον), og at han kjenner den rettferdig som tror på Jesus» (καὶ δικαιοῦντα τὸν ἐκ πίστεως Ἰησοῦ). Rettferdiggjørelsen av mennesket skjer med andre ord som et aspekt ved det at Gud framstår som rettferdig ved å bringe verden i rett ordning igjen. I 4,1–25 viser Paulus med Abraham som eksempel at rettferdigheten beror på tro. Gud ordnet dette uten at vi hadde vendt oss til ham (5,1–12). Sønnens gjerning ses som motstykke til fallet (vv. 17–21). Her er vi trolig ved det klareste utsagnet i Det nye testamente om rettferdiggjørelsen: «Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning (δι’ ἑνὸς δικαιώματος) til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige» (v. 18f). Vi merker oss begrepet «frifinnelse» (egentlig «livets frifinnelse», εἰς δικαίωσιν ζωῆς) som plasserer frelsen i en rettskontekst; det samme begrepet møter oss som verb i 8,33 (δικαιῶν). Gud er stemt «for oss» (v. 31). Begrepet som i bibeloversettelsen av 2024 er oversatt med «gjøre de mange rettferdige» (5,19) gjengis mer presist med «mange blir stilt opp som rettferdige», eller enda mer presist med «… blir stilt rettferdige opp» (δίκαιοι κατασταθήσονται οἱ πολλοί). De troendes rettferdighet er her, og ellers, identisk med Kristi rettferdighet. Tankegangen har resonans i Salmene: «Våkn opp og hjelp meg til min rett, min Gud og Herre, før min sak! Døm meg etter din rettferdighet» (Slm. 35,23f). Rettferdigheten kan dermed betegnes som en arv (8,17). Andre steder har Paulus uttrykk som «satt oss over i sin elskede Sønns rike» (Kol. 1,13 No. 1978) og som betegner identitet. Ifølge 1Kor. 1,30 er Jesus blant annet «vår rettferdighet».

I sju punkter vil jeg peke på rekkevidder av Det nye testamentes utlegning av rettferdiggjørelsen, og vi begynner med rettferdiggjørelsen som et helhetlig perspektiv på mennesket. Hele mennesket er rettferdig og vokser ikke i rettferdighet. Den kristne er fullt rettferdiggjort fra første stund av sin kristenstand uansett hvor hellig han eller hun blir gjort videre i livet.¹ I Bibelens skildringer av folk som mottar Guds nåde ser vi gjerne en brå, fullstendig overgang, som Davids bot etter møtet med profeten Natan: «Da sa David til Natan: ‘Jeg har syndet mot HERREN.’ Natan svarte: ‘Så har også HERREN tatt bort din synd. Du skal ikke dø’» (2Sam. 12,13). Det forunderligste eksempelet er vel røveren på korset som kom i Guds rike på ekspress (Luk. 23,42f). At Kristus ikke desto mindre «får skikkelse» i den troende (Gal. 4,19), er en indre sak i ham og henne og handler – på et mikroplan, så å si – om hvor mye av det gamle mennesket som blir trengt tilbake. Gud venter ikke med å frelse det til det gamle mennesket er dødt og avspiser ingen med litt nåde. Nåden gis etter sitt vesen i fullt mål.

Utfallet av Jesu påske er for det andre at Faderen ser dem som tror som rettferdige fordi Han ser Sønnen som synder. Man kan si at det er en korrelasjon mellom straff og rettferdiggjørelse. Det er ikke mulig å straffe bruddet to ganger. «Denne han er fri», synger Brorson at Gud «dømmer selv og siger» om den troende.² En annen er dømt ved stedfortredelse. Dette er dermed selve måten man blir frelst på, ved noe som hendte med en annen, og som jeg ikke hadde noe med å gjøre. Det ble ordnet flere hundre år før evangeliet var forkynt i Norge.

For det tredje har skapelsen og frelsen til felles at begge skjedde uten initiativ eller samtykke fra menneskers side. Dette gjelder også den eskatologiske fullendelsen som vil finne sted uten menneskelig bidrag. Gud drøyer ikke med dommen til vi har fått renset lufta og elvene.

Fordi den kristnes rettferdighet er Guds perspektiv på ham og henne, ser mennesket selv, og dette er det fjerde punktet, ingen rettferdighet hos seg selv. Det gjelder for så vidt helligheten også, men den har en sosial side ved at de troende på ymse vis blir adskilt fra verden, noen ganger gjennom åpen forfølgelse. Guds perspektiv på den troende ser vi i Salmene; begrepet «rettferdig» er hyppig brukt her, f.eks. i 1; 5,9; 7,1 og 17,1. Salme 18 gir et markant uttrykk for den frommes rettferdighet, f.eks. i vv. 21–24:

HERREN ga meg igjen for min rettferd, han lønnet meg, for mine hender var rene. Jeg hadde holdt meg til HERRENS veier og ikke gjort meg skyldig i urett mot min Gud. Alle hans lover hadde jeg for øye, hans forskrifter støtte jeg ikke fra meg. For ham var jeg hel i min ferd, jeg voktet meg vel for å synde.

C. S. Lewis spør i Reflections on the Psalms fra 1958 hvordan man skal forstå «den tilsynelatende (og ofte uten tvil virkelige) selvrettferdigheten i Salmene» og lander på at dette er kollektivt å forstå om Israel som folk, og da i sammenligning med hedenske folk omkring som påførte folket uskyldig lidelse.³ Jeg tror vi heller må forstå den bolde holdningen de rettferdige har til seg selv i Salmene, som Guds holdning til dem. Her avsløres riktignok ikke rettferdiggjørelsens mysterium; det tales likefrem om rettferdige. Som Jesus priser de troende salige i forbindelse med Bergprekenen (Matt. 5,1–12), omtaler Gud dem i Salmene som rettferdige fordi Han ser dem slik. At Han glemmer (synder, f.eks. Esek. 18,22) og husker (først og fremst Jesus, men også bønnene våre (jfr. Slm. 25,6f), er virkekraftig utover det man forbinder med en mental akt beskrevet med tilsvarende begreper hos mennesker. Bønner, slik de gjengis i Salmene, lyder ofte: kom ihu! I Salmenes bok er vi i lovsangens kontekst hvor Gud gleder seg over frukten av frelsen. Rettferdigheten tilsagt mennesket overgår plettfrihet etter loven i og med at den er lovoppfyllelsen, slik nettopp Kristus, og ingen annen har levd den, med andre ord en guddommelig rettferdighet, med Regin Prenters ord, «en evangeliets retfærdighed», kun tilgjengelig som «gave».4 Paulus trekker det på sin side inn på et diskursivt plan og forklarer det, slik dette er en guddommelig virkelighet i brytning med det gamle livet.

For det femte, Gud kan ut fra sitt vesen ikke kalle «det onde godt» og vice versa (Jes. 5, 20). Ifølge 1Mos. 1 konstaterte han flere ganger at skaperverket var godt.⁵ Hva så når han erklærer mennesker for rettferdige som ikke er det? Dette er forankret i at syndene er sonet på korset. Faderen ser det fra sitt perspektiv, mens Sønnen gjorde en jobb på bakken. Det er dermed ikke bare en prosess i Guds tanke; han ser mennesker i Jesu død. Blikket hans på Jesus gjør utslaget. Strukturen i tankegangen er som Guds fokus på pakten: «Han husker sin pakt til evig tid» (Slm. 105,8). Når man skjenker en gave, for eksempel ved ordene: «denne gaven er din», er disse konstituerende for ny virkelighet; de er performative. Slik også med rettferdigheten. Den gjelder hvem Sønnen går god for. Gud «dekker ham med nåde som skjold» (Slm. 5,13). Det er dermed applisering av kultisk begrunnet virkelighet på en person.

Vil man vite hva kristendom er, skal man for det sjette se på sakramentene. I dem gis deres respektive gave i fortettet form på et øyeblikk. Nattverden meddeler ikke mindre enn Kristi legeme og blod. I dåpen blir et menneske kledd i Kristus (Gal. 3,27; Rom. 6,3–11). I begge tilfeller skjer dette ved en kortfattet sakramental handling. Heller ikke i mottagelsen av sakramentene er det noen prosess. Tilsvarende med Guds rettferdighet.

Til slutt kan vi, som vi har gjort i de to foregående tekstene, forsøke å se rettferdigheten i forhold til andre måter Det nye testamente omtaler menneskets frelse på. Begrepene «frelst»/«frelse» og «forløst»/«forløsning», (f. eks. Luk. 1,74; Hebr. 9,12) relaterer frelsen negativt til det den kristne er fri fra, synden, døden og djevelen. Mens kallelsen eller utvelgelsen ser den under frelseshistoriens perspektiv (f.eks. Rom. 11,29), særkjenner hellighet kirken i forhold til verden (f.eks. Josva 7,13). Kristne er kalt til å være hellige. Rettferdige er kristne fordi Sønnen ble urettferdig i dommen. Rettferdiggjørelsen er måten livet som kristen dypest sett virker på. Her er to poler i frelsen: Guds nådige blikk, og dette på bakgrunn av hardt frelsesarbeid på bakken ved Sønnen. Ved at han ble straffet for urett, har ikke Gud lenger noe å hjemsøke meg for. Kjærlighet driver Gud til ikke å hevne seg på oss, men på seg selv. Du får leve som den du ikke er, et paradoksalt liv i Gud, i påvente av at du skal bli det fullt ut når Han bringer ondt til opphør.

https://www.fbb.nu/artikkel/paaske-i-det-postmoderne-1/

https://www.fbb.nu/artikkel/straffen-laa-paa-ham/

Ole Fr. Kullerud

--------

^{1 Regin Prenter (1979), Skabelse og genløsning: Dogmatik, 7. oppl. København: Gads forlag (1967): 485.}

^{2 Hvo vil mig anklage fra 1735, tredje strofe.}

^{3 C. S. Lewis (2002), Selected Books, London: HarperCollins Publishers: 383, jfr. ibid: 318 og 343.}

^{4 Prenter 1979: 422.}

^{5 Vv. 4,10,12,18,21,25 og 31.}