Bibel og bekjennelse

For min del tror jeg imidlertid at både Bibelen og bekjennelse er viktige, og slett ikke selvfølgelige. Den kristne tro har noe radikalt ved seg, noe annerledes og utfordrende som har lett for å bli borte om en ikke fokuserer bevisst på det. Den første kristne trosbekjennelse er kort og enkel: Jesus er Herre. Men denne enkle formuleringen rommer et radikalt budskap: Den Jesus evangeliene forteller om, er ett med Herren i Det gamle testamente. Han er Guds ansikt for oss, og gjennom ham viser Gud seg for oss som den som møter oss med ubetinget nåde og kjærlighet. Han som er himmelens og jordens Skaper, ser hver enkelt av oss og vil oss vel. Fristelsen til å omformulere dette til noe enklere og mindre radikalt, vil alltid være der, og det er viktig å ta den på alvor.

Derfor er det noe tilbakeskuende ved de kristne bekjennelsene. De ser alle tilbake til dette opprinnelige evangelium og prøver å formulere det på nytt i møte med samtidens utfordringer. Både den viktigste bekjennelse fra oldkirken, Den nikenske trosbekjennelse, og den viktigste bekjennelse fra reformasjonstiden, Den augsburgske bekjennelse, er konstruert på den måten. Den siste av disse er særlig tydelig. Den består av to deler. Den første delen er en sammenfatning av trosinnholdet, og den andre avviser noen nye og aktuelle oppfatninger som ikke makter å ivareta evangeliets radikalitet.

Fristelsen til å omforme nådens evangelium til et budskap om ytelse og gjenytelse, eller til å gjøre så godt en kan med Jesus som forbilde, kommer alltid igjen i nye skikkelser. Derfor er det godt om alle kristne er opptatt av den kjerne i den overleverte tro som både Bibelen og trosbekjennelsen prøver å ivareta. For FBB er dette den sentrale arbeidsoppgaven. Sammen med alle som er opptatt av det samme, ønsker vi å bidra til en samtale om hvordan vi gjør dette nå i møte med de utfordringer vi står overfor.