Bibel og naturvitenskap

Debatten har gått livlig i avisa Dagen om skapelsen, om Bibelen og naturvitenskapen. Kanskje det var på høg tid. For utviklingslæren står uhyre sterkt i vår norske intellektuelle andedam, og den oppvoksende slekt blir indoktrinert med den. Særlig alvorlig er det når evolusjonslæren blir brukt til underlag for et livssyn og et menneskesyn som ikke er kristent. Og slik fungerer det jo i vår kultur. Darwin har nær sagt fått kultstatus. Gudstroen blir bortforklart, og mennesket blir bare et høgrestående dyr. Det må være naivt å late som dette ikke er noe problem for barn og unge. Jeg mener at utviklingslæren undergraver troen hos mange i den oppvoksende slekt.

Jeg ble derfor glad for at dr. med. Kjell J. Tveter tok et så ettertrykkelig oppgjør med utviklingslæren i boka ”Livet – skapelse eller tilfeldighet” (2012). Med stor styrke viser han at en utvikling av livet på jorda fra laverestående til høgrestående arter er særdeles usannsynlig ut fra det vi vet om levende organismers celler og DNA. Livet på jord er så komplekst og livets rammevilkår må være så finstilt at alt peker på at en oververdslig intelligens står bak. Tveter gjør seg til talsmann for en naturvitenskapelig retning som utfordrer darwinismen og hevder Intelligent Design (ID). Den har i Norge fått et uttrykk i foreningen Origo.

Enkelt oppsummert hevder altså ID-bevegelsen at livet på jorda ikke kan forklares av tilfeldigheter og makroevolusjon. Det må stå en skaper bak. Som naturvitenskapelig opposisjon tar bevegelsen i og for seg ikke mål av seg til å kunne si hva eller hvem skaperen er. Men jeg tenker at teologer skal glede seg over en slik naturvitenskapelig motkultur i stedet for å løpe etter nydarwinistene med harmoniseringsforsøk som de kanskje ikke engang spør etter.

Ganske nylig har de tre yngre forfatterne Andreas Årikstad, Jogeir Lianes og Johan Samuel Årikstad-Nielsen gitt ut den ”ungkreasjonistiske” boka ”Skapelse og/eller evolusjon – Hva sier Bibelen?” (2014). Mens ID-bevegelsen synes å ”nøye” seg med å argumentere mot tilfeldigheter og makroevolusjon og fastholde at det må stå en skaper bak universet og de mange forskjellige levende arter, opererer ”ungjordkreasjonismen” med et helt motkulturelt forskningsparadigme. Det er bygd på lesning av den bibelske urhistorie. Et paradigme med særlig tre premisser: skapelse, syndefall og vannflom. ”Ungjordkreasjonistene” – og internasjonalt teller de ikke bare amatører, men også naturvitenskapsmenn ­- fastholder ikke bare at verden er skapt, men også at jorda kom under nye vilkår etter syndefallet, og at vannflommen satte svært omfattende spor. Organisasjonen Answers in Genesis er et uttrykk for denne retningen. Naturvitenskapelig er nok mye av ”ungjordkreasjonistenes” modeller ganske hypotetiske (foreløpig?), og det brukes naturligvis mot dem for alt det er verd. Men jeg synes det er forfriskende at de ser ut til å være så blottet for all berøringsangst mellom teologi og naturvitenskap.

For meg er det viktig å fastholde at Gud er vår skaper, at det er prinsipiell forskjell på mennesker og dyr, og at Bibelen er troverdig. Og urhistorien i Første Mosebok er grunnleggende for en teologisk forståelse av verden, av mennesket og av frelseshistorien. En lyttende og saklig samtale mellom folk med ulik oppfatning av forholdet mellom urhistorien og naturvitenskapen må være ønskelig.