Bibelen: Bøkenes bok

Espen Ottosen grupperer anklagene mot Bibelen i tre grupper: Bibelens sammensetning er et resultat av maktkamp og tilfeldigheter, innholdet er selvmotsigende og uklart, samt representerer et grusomt gudsbilde eller rystende etikk.[1] Problemet er først og fremst det klare i tekstene, ikke det uklare.[2] Jesus anklager andre for å vise uvilje mot GT, ikke noe tyder på at han selv var skeptisk til dem.[3] Anklagene om selvmotsigelser, som oppstandelsesfortellingene (om antall kvinner), Matt. 27.9-10 om Jeremia eller Sakarja, er så mange at man må tenke metode fremfor å være utførlig. Slike ting kan skyldes manglende originalmanuskripter, samt at datidens mentalitet ikke så på disse tingene som problematiske. Bibellesere må også se på hva som er Bibelens anliggende og ikke, mener han. Dette gjelder for eksempel i skapelsesfortellingen, som ikke har som hensikt å være en naturvitenskapelig redegjørelse for verdens tilblivelse. Ottosen henviser også til motsetninger blant historikere om GTs troverdighet (K.A. Kitchen).[4] Ikke minst må forkynnere få fram at «alt gjelder ikke alle,» ved å arbeide med de konkrete tekstene særlig i lys av forholdet mellom GT og NT.[5] På tross av den allmenne åpenbaringen og evnen til å leve moralsk,  påstår Bibelen at vi ikke klarer fullt ut å vite hva som er sant og rett bare ved hjelp av egen erfaring og fornuft.[6] Ottesen løfter fram forskjellen på å falle i synd og å leve i synd, samt lovens andre bruk. Det samme poenget gjør også Thomas Åleskjær på side 63.[7]

For Åleskjær viser den store mengden med kvasivitenskapelige angrep på Bibelens troverdighet at forholdet til Bibelen også er preget av en reel åndskamp. Bibelens troverdighet henger sammen med personlig erfaring av Guds nærvær i lesing av tekstene, så vel som Qumran og andre tekstfunn viser stabiliteten i teksten. Til det siste savner jeg noen referanser, selv om jeg vet at dette stemmer. Jevnt over er det få henvisninger til forskere eller annen litteratur både her og andre steder i boken.[8] Åleskjær vektlegger en balanse av Ånden og Bibelen i lesningen, og at Jesus er tilstede i hele Bibelen med en opplisting over bibelske betegnelser på Jesus. Dette er som kjent et omstridt argument, men her er han nokså lik Pascal, som også bruker dette som som en begrunnelse av Bibelens troverdighet. Men, jeg forstår ikke hvorfor han må presisere at når Jesus kalles «Dommeren», så er det kun en som frikjenner og ikke dømmer. Ligner dette på Matt 25 for eksempel?[9] Han gjør en fin presisering av forskjell på periferi og sentrum og betydningen av Jesu oppstandelse, spesielt i møte med kristne som forelsker seg i egne oppdagelser og det mer obskure teoriene. Men, legger dette også opp til en form for minimalisme som Ottosen advarer mot?[10] Åleskjær har et spennende fokus på betydningen av å lese Bibelen med andre, selv om jeg savner den «historiske» husmenigheten også, i form av bekjennelsene fra oldkirken og reformasjonstiden.[11] Åleskjærs andre artikkel peker på hva Bibelen ikke er, den er hverken en bok først og fremst med leveregler, eller bestående av magiske setninger, eller direkte diktat fra Gud. Til det siste løfter han fram at man må skille mellom det evige og tidsbetingede i budskapet, og at tekstene er preget av skribentene. Her bruker han blant annet forskjellen i det greske språket mellom Paulus og Johannesevangeliet. Enkeltsetningene blir mindre viktige enn deres evne til å forandre leserens liv.[12]

Arnfinn Clementsens artikkel om Bibelens eget bibelsyn sammenligner med Jesus sitt forhold til saddukeerne og fariseerene, som på en måte representerer henholdsvis liberalteologer og erkekonservative.  Jesus er altså på kollisjonskurs med begge. Bibelens autoritet skal beholdes, men uten dømmesyke, og skal være en standard som forkynnelse og liv skal måles mot. Bønn og veiledning ved Den Hellige Ånd er sentralt her.[13] 

Jarle Waldemars artikkel mener at den mest sakssvarende lesningen av Bibelen kombinerer en subjektiv, objektiv og åndsinspirert lesning.[14] «Bibelen i forkynnelsen» ved Øyvind Gaarder Andersen er en kortfattet prekenlære. Her berøres viktige grunner til at Bibelen er sentral i kristen forkynnelse, som at den bærer fram løfter og har skaperkraft, samt hjelp til å bruke Bibelen selv som illustrasjon på ulike tema. De viktigste grøftene er å unngå loviskhet eller det lovløse budskapet.[15] Bjørn Olav Hansen har en fin og oppmuntrende presentasjon av hvordan Bibelen brukes i bønnelivet, i en gjennomgang av lectio divina, tidebønn av ulike slag, lesning av de ulike bønnene i Bibelen (for eksempel profetene egne bønner), og de bibelske lovsangene for eksempel i Åpenbaringen.[16] 

Leif S. Jacobsens «Bibelen i endens tid» er mer en preken over tegnene i endetiden, hvor han er nøye med å skille det som er klart og det som er mer uenighet om. Artikkelen viser nok mer av betydningen dette temaet har i kretsen rundt bibeloversettelsen enn å handle direkte om bibelsyn. Konkret handler det litt om å vise det han mener er en motsetning mellom læren om tusenårriket og det manglende fokuset på dette i de oldkirkelige trosbekjennelsene. Her leser man ikke Matt. 24 32-35 om lignelsen om fikentreet bare til å handle om folket Israel, men også staten Israel.[17] Det er kanskje ikke noe alle synes er like innlysende. Sten Sørensen tar til orde for at evangelisering bør aktivt bruke bibelordene, med tanke på Guds ords skaperkraft, kombinert med såkalt Andreasevangelisering, altså at enkeltkristne viser sine venner og bekjente veien.[18] Pål Kristian B. Helmersen reflekterer over hvordan Bibelen er et redskap for å gi mennesker håp og trøst ut fra for eksempel Rom. 15.4. Dette er vel et argument for aktiv sitatbruk i forkynnelsen.[19]

Alv Magnus vil vekke kristne til appetitt på Bibelen. Den dystre bakgrunnen er at bare en brøkdel av kristne, inkludert i frikirkene, dropper den daglige bibellesningen. Motivasjonen til å lese Bibelen er for ham todelt: Den styrker kjærlighetsforholdet mellom den troende og Gud, og gjør en rustet til å gjøre motstand mot ubibelske tankebygninger og åndelige angrep mot en selv.[20] Når Egil Svartdahl begrunner hvorfor Bibelen er viktig for ham, viser han dels til personlige opplevelser hvor bibelord har vært viktige. Men, aller viktigst for ham er frelseshistorien. Her blir diskusjonen om kirken eller Bibelen var først, viktig for ham. Han gjør en fiks sammenligning med barnet og fødselsattesten, hvor Bibelen blir dokumentasjonen på Jesus som den historiske hendelsen. Dette blir viktig fordi det er det personlige vennskapet til Jesus som er Bibelens poeng, og fordi; «Jesus ville at deres tro ikke bare skulle være basert på sansene, men på Skriftene.»[21] Til slutt har Øivind Benestad to artikler med praktisk hjelp til å komme i gang med bibellesning og få oversikt. Her er det mange praktiske og konkrete detaljer, men nettopp derfor en liten gullgruve.[22] Problemet er vel at nettopp de som trenger tipsene kanskje ikke leser slike bøker. Jeg tror derfor disse kapitlene kan fungere aller best som tips til forkynnere og andre som har ansvar for forsamlinger.

Dette tror jeg gjelder for flere av bokens artikler. Samlet sett er dette en bra oppslagsbok til bruk i mange kirkesamfunn som adresserer ulike problemer, som kanskje varierer litt ut fra at OKS har litt andre misforståelser og spørsmål enn de lutherske misjonsorganisasjonene har. Som menighetsledere ønsker vi at forsamlingene skal vokse i kjennskap til Jesus og etterfølgelse, og da finnes det ikke noe bedre enn at de blir inspirert til å oppsøke bibelordet både alene og i felleskap. Her tror jeg det lønner seg om menighetsledere tok seg tid til å drøvtygge og be over de artiklene de opplever som mest aktuelle eller vanskelige hos seg selv. Mye av innholdet fortjener å nå ut til mange.  

Boken er likevel ikke så godt egnet til å komme i samtale med de som strever med forholdet mellom Bibelens tilblivelse, forskningen og Bibelens egne utsagn om seg selv. Unntaket er når Ottesen og Åleskjær berører disse tingene. Derfor er den heller ikke egnet som et forsvar for akkurat den aktuelle bibeloversettelsen, slik forord og innledning tyder på. Hensikten med Bibelen – Guds Ord-oversettelsen er eksplisitt å ha en bibeloversettelse fri for liberale strømninger. Denne boken forklarer Bibelens troverdighet og relevans godt på mange måter, men ikke at «de ulike bibeloversettelsene representerer (…) ulike ståsted i forhold til bibeltroskap.»[23] Noen av premissene fra den blir faktisk tatt avstand fra i noen artikler, spesielt relevansen av den nøyaktige ordlyden på detaljnivå. Det slår meg dessuten at det å foretrekke Textus Receptus (majoriteten av tekster som lå til grunn for for eksempel King James-versjonen på 1600-tallet), som den aktuelle bibeloversettelsen gjør, underminerer kanskje Hans Johan Sagrustens apologetikk? Som kjent har han gitt ut to bøker om hvordan funnene i tekstkritikken styrker troen på stabiliteten i overleveringen av bibelteksten, på tross av ulikhetene. Denne boken gjør lite for å si at det er kun Textus Receptus som er guddommelig inspirert og å betrakte som originaltekst. Noen vil kanskje si at det er like greit, men jeg synes det hadde vært spennende om noen prøvde.

Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag), 2018.

Fotnoter

[1] Espen Ottosen, «Derfor kan du stole på Bibelen,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 13-27; 13.

[2] Espen Ottosen, «Derfor kan du stole på Bibelen,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 13-27; 15.

[3] Espen Ottosen, «Derfor kan du stole på Bibelen,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 13-27; 16.

[4] Espen Ottosen, «Derfor kan du stole på Bibelen,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 13-27; 19-21.

[5] Espen Ottosen, «Derfor kan du stole på Bibelen,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 13-27; 25.

[6] Espen Ottosen, «Bibelen som veileder i etiske spørsmål,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 29-40; 27.

[7] Espen Ottosen, «Bibelen som veileder i etiske spørsmål,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 29-40;

[8] Thomas Åleskjær, «Bibelens relevans og troverdighet,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 41-57; 43-45.

[9] Thomas Åleskjær, «Bibelens relevans og troverdighet,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 41-57; 49.

[10] Thomas Åleskjær, «Bibelens relevans og troverdighet,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 41-57;

[11] Thomas Åleskjær, «Bibelens relevans og troverdighet,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 41-57; 55.

[12] Thomas Åleskjær, «Hva Bibelen ikke er,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 59-69; 65, 67-69.

[13] Arnfinn Clementsen, «Bibelens eget bibelsyn,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 71-80; 74 og 79.

[14] Jarle Waldemar, «Bibelen: Guds levende ord,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 81-87; 86.

[15] Øyvind Gaarder Andersen, «Bibelen i forkynnelsen,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 89-97.

[16] Bjørn Olav Hansen, «Bibelen og bønnelivet,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 99-108.

[17] Leif S. Jakcobsen, «Bibelen i endens tid» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 109-119; 114, 117.

[18] Sten Sørensen, «Bibelen og evangelisering,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 121-128.

[19] Pål Kristian B. Helmersen, «Evig trøst og et godt håp i nåden,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 129-135.

[20] Alv Magnus, «Appetitt på Guds Ord,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 137-147.

[21] Egil Svartdahl. «Hva Bibelen betyr for meg,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 149-157; 157.

[22] Øivind Benestad, «Bibelbruk og bibelglede,» og «Bibelmix,» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 159-167, og 168-188.

[23] Sten Sørensen, «Forord.» i Sten Sørensen (red.), Bibelen: Bøkenes bok (Kjeller: Hermon Forlag 2018), 9-11; 10.