Bibelen – troens normgiver

Unge kristne søker bibelinnsikt. Linja «Bare Bibel» på Gå Ut Senteret høres nesten nerdete ut, men den fylles opp år etter år med økende antall søkere. Helene Vingen på Bildøy vil «skjønne den råde tråden gjennom Bibelen», ifølge Vårt Land. Podcast-trioen Braut, Mong og Magnus slår fast i Dagen at stadig flere er nysgjerrige på Bibelen.

Rekka av eksempler kunne gjøres langt lengre. Som lærer ved NLA merker jeg studentenes behov for å forstå Bibelen og ta den på alvor som norm for liv og lære. De reagerer – sunt – på seinmoderne forsøk på å dekonstruere tekstene til individuelle tolkninger og kontekstuelle perspektiver. De spør – og det skulle vi alle – etter Bibelens varige mening og sannhet.

Veien til slik forståelse av en 2-3000 år gammel tekst er ikke alltid strak. Det krever grundig faglig arbeid å trenge tilbake for å skjønne hva forfatterne – og i siste instans Gud selv – ville meddele, men bare slik kan vi starte jobben med å adresse Bibelens varige mening i vår tid og vår kultur.

Heldigvis er vi ikke uten hjelp. Bibelen er blitt hørt og lest i den kristne kirke i 2000 år, og Tanakh (GT) av jødisk troende enda lengre. Bibelen forstås rett og slett ikke uten at vi åpner opp for dens gjennomgående jødiskhet, i begge testamentene.

Dernest er den alltid blitt lest av disippelfellesskapet som ei bok om Guds frelse i Jesus Messias. Kristus er Skriftens kjerne og stjerne, som Luther sa. Augustin satte i oldkirka ord på det som gjennom historien har vært styrende for en helhetlig forståelse av Skriften, da han sa at Det nye testamentet ligger skjult i Det gamle, og Det gamle blir åpenbart i Det nye.

Et tredje prinsipp for bibellesningen er å lese den sammen med de troende til alle tider. Det betyr først at vi alltid skal lese Bibelen i respekt for den lange kirkelige tradisjonen. Alt annet er et moderne hovmod. Reformatorene kritiserte seinere katolske påfunn som pavemakt, avlat og helgendyrking både ut fra Den hellige skrift og oldkirkas teologi.

Dernest betyr det at vi leser Bibelen sammen med troende i hele verden i dag. Vi er alle kontekstuelt begrenset og har ofte blindsoner når vi leser Bibelen. Å lese den sammen med troende i Afrika gjør meg for eksempel mer oppmerksom på dens radikale budskap om rettferdighet og fattigdom. Det både beriker og utfordrer.

Erklæringen fra Lausanne-kongressen i Seoul i høst er kritisert for i for liten grad å løfte fram misjonsutfordringene. Derimot har de valgt å gå ett steg djupere ved å adressere troens basis. Erklæringen har et langt, godt og samlende avsnitt om bibelsynet.

Evangeliske kristne inviteres med i misjonskallet ut fra en felles forståelse av Bibelen som Guds ord. Prinsippene for bibelforståelse som jeg har nevnt over, er aktivt uttrykt i erklæringen, i tillegg til den gjentatte bønnen om Åndens opplysning i vår bibelbruk.

Med basis i overbevisningen om Bibelens autoritet for all kristen tro og liv våger Seoul Statement også å veilede teologisk tydelig og personlig vart i spørsmål om kjønn og seksualitet. Det skapte liberale reaksjoner da Cape Town-forpliktelsen i 2010 satte ord på det som er og har vært felles kristen lære og veiledning i slike spørsmål. Det har heldigvis ikke gjort Seoul Statement forlegen.

Jeg tror at den store styrken med erklæringen fra årets kongress er rammeverket den hjelper oss å holde fast for klassisk evangelisk tro og teologi med røtter i en lang kirkelig tradisjon og i lydighet mot Bibelens åpenbaring av Guds vei og vilje.

I Norge er det Norsk råd for misjon og evangelisering (Norme) som forvalter relasjonen til Lausanne-bevegelsen. Det gir trygghet i dette samarbeidet at vi gjennom vår internasjonale tilhørighet har en teologisk identitet med brei historisk og global tilslutning.

Unge kristne, også NLAs teologistudenter, trenger ikke bare innsikt i, men frimodig bruk av Bibelen. Primært skal vi hjelpe dem til dette ved grundige studier. Samtidig vil vi hjelpe dem til å løfte blikket utover fra det snevre, vestlige bildet av relativistisk dekonstruksjon til en global bevegelse av kristne som går videre med evangeliet. Med Bibelen som troens normgiver.

Rolf Kjøde

(Tidligere publisert i Dagen)