Bibelens bud om homoseksuelle samleier

Ett av poengene i dette bibelverset er at budet ikke bruker artsbetegnelsen «mann», men betegnelsen for maskulin kjønns-identitet: «mannlig». På det hebraiske grunnspråket heter ordet «zacar».

Et annet poeng er at også subjektet, pronomenet «du» i den hebraiske verbalformen, er bøyd i hankjønn. Gud taler altså til mannlige mennesker idet han sier «Med et mannlig menneske skal du ikke ha samleie slik som med en kvinne».

Et tredje poeng handler om selve bud-formen, kombinasjonen av hebraisk nektingspartikkel pluss et verb i imperfektum. Det regnes som det hebraiske språkets heftigste, skarpeste og mest absolutte befalings-form.

Sammenligningsleddet «slik som med en kvinne» er i bibeloversettelsene forsiktig tilpasset norsk språkfølelse, men gjengir grunnspråkets mening riktig. (På hebraisk handler det om en forklarende verbal-forsterkning: «.. å sam-ligge et kvinne-samleie ..».)

Budets etiske avslutnings-karakteristikk, «det er en styggedom», gjengir det hebraisk ordet «tåevah». Det betegner det som er «etisk avskyelig».

Med andre ord er det ingenting uklart ved originalutgaven til dette bibelske budet. Bibelen forbyr mannlige mennesker å ha samleie med mannlige mennesker. Og: Bibelen forbyr kvinnelige mennesker å ha samleie med kvinnelige mennesker. I Guds øyne er begge deler etisk avskyelig.

Den vanligste måten å komme utenom dette bibelske budet på, er å argumentere med Moselovens dødsstraff-bestemmelse i parallell-teksten i 3Mos 20:13: «.. da har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø, og blodet deres skal være over dem». Hvis man regner selve budet i kap 18 som autoritativt, hvorfor regner man da ikke dødsstraff-bestemmelsen i kap 20 som like autoritativ, lyder det klassiske problematiserings-argumentet.

Det like klassiske svaret kan man blant annet lese seg til i en bok Martin Luther skrev: «Hvordan kristne bør forholde seg til Moses» (oversatt til norsk av Inge Lønning i boken «Levende Luther» s 109ff). Der påviser Luther hvordan Moseloven selv lærer oss å sondre mellom Moselovens etiske bud og Moselovens samfunns-lovgivning for jøder. Det sistnevnte er ikke forpliktende for oss ikke-jøder.

Konkret: det er forskjell på forpliktelsesnivået til et etisk forbud mot homoseksuelle samleier og en straffelovs-forskrift om dødsstraff. Det sistnevnte forplikter ikke oss hedningekristne.

På den andre siden er det en fast regel i kristen teologi å studere alle bibelske emner i hel-bibelsk perspektiv.

Innenfor dette budets gammeltestamentlige horisont går det en rød tråd fra selve budet i 3Mos 18:22 tilbake til Guds skapelse av de to kjønnene i 1Mos 1:26-28. Der står det for det første at Gud skapte menneskene «i sitt bilde, i sin lignelse». For det andre står det at Gud skapte dem «mannlig og kvinnelig» (hebr: «zacar u-n’keva»). Også her er det altså et poeng at Bibelen ikke bruker arts-betegnelsene mann og kvinne. Men den bruker kjønnsidentitets-karakteristikkene. Både det mannlige mennesket og det kvinnelige mennesket er skapt i Guds bilde, i Guds lignelse.

Kristen teologi drøfter grundig hva som ligger i de to uttrykkene «Guds bilde, Guds lignelse». Et klassisk grep består i å studere gudsbildet i de 25 versene som innleder skapelsesberetningen foran selve skapelsen av de to første menneskene. Der møter vi bildet av Gud idet han skaper, planlegger, rådslår, kommuniserer med språk og etablerer relasjoner. Gudsbildet inkluderer altså bildet av Gud som person-relasjonenes Gud.

Gud har på sin egen side inderlig kjærlige person-relasjoner mellom de tre personene i Guds tre-enhet: Faderen, Sønnen og Ånden. Og Gud skaper så både det mannlige mennesket og det kvinnelige mennesket med sikte på samme type person-relasjon med oss, og oss imellom.

I lys av dette kan det være grunn til å tenke at forbudet mot homoseksuelle samleier handler om å hindre ødeleggende skade på tokjønns-identiteten til Guds fremste skaperverk, mennesket. Gud har med andre ord gitt oss dette budet til vårt eget beste.

Vender vi så blikket mot budets nytestamentlige status og horisont, faller flere ting i øynene.

For det første er det et poeng at Jesus selv henviser til skapelsesberetningens basale og autoritative tokjønns-perspektiv når han kommenterer samliv (se Matt 19:4f).

For det andre er det viktig at apostelen Paulus på to steder reproduserer ordlyden i 3Mos 18:22 på en måte som dokumenterer at budet fortsatt er forpliktende, ikke bare for jøder, men også for oss som ikke er jøder. De to stedene er 1Kor 6:9 og 1Tim 1:10. Apostelen har her på det greske grunnspråket skapt et gresk ny-ord. Det fins ikke i greske tekster som er eldre enn Paulus. Men den fins på over 50 steder i tekster som er yngre.

Ny-ordet er «arseno-koítai». Det er satt sammen av det greske ordet for «samleie», «koítee», pluss det greske ordet for mannlig kjønns-identitet, «ársen».

Før Paulus hadde hebraisk-talende rabbinere sammenfattet 3Mos 18:22 med sammensetnings-begrepet «misjkav zacar» («mannlig-samleie» = homoseksuelt samleie). Med sats i dette skaper så Paulus på de to stedene det tilsvarende gresk sammensetnings-begrepet: «arseno-koítai» («mannlig-samliggere» = «menn som ligger med menn».)

I en tredje tekst – i begynnelsen av selve Romerbrevet, Rom 1:18ff – går apostelen utførlig til verks og slår fast at både homoseksuelle og lesbiske samleier er i strid med naturen og Guds bud – fordi de innebærer at mennesket da vender seg bort fra den opprinnelige heteroseksuelle samlivs-typen som Gud skapte menneskene til å ha.

Helhetsinntrykket på dette stedet er det samme som i budets original-utgave: Gud opprettholder dette budet fordi vi ved å bryte det ruinerer selve det formålet vi er skapt for: Å ha sunne og kjærlighetsfylte person-relasjoner med Den treenige Gud og med hverandre.

(På trykk i Dagen 04.11.19)