Billedknuserne

Veslejenta ligger i sengen og gråter. Hun har selv alltid drømt om å få stå hvit brud. Barbie-dukkene ligger klare. Det samme hadde storesøster, bare drømmeprinsen en gang ville komme…

Nå er bildet knust. Foreldrenes vakreste minne. Det mentale bildet av begrepet «ekteskap» er smadret. Selve Guds-bildet er skjendet. For i sitt bilde skapte Han mennesket. Til mann og kvinne skapte Han dem.

Og nå spør jeg som far: Dette, vår største kulturskatt, vårt livs sentrum og omdreiningspunkt, slektenes referansepunkt og utgangspunkt, kjærlighetens høydepunkt og følelsenes bristepunkt; vår tros store lengsel, himmelbryllupet, – så og på jorden, - hvem har knust dette? En sjalu og sveket elsker? En som ikke maktet å glede seg over andres glede, men heller opplevde den som en trussel? En som følte seg dømt og unormal fordi hun selv ikke kunne stå brud?

Var det likevel nødvendig å røve vår kulturs krone, å ta på seg brudekronen bare for å gjøre den til latter i et absurditetens teater? Ikke alle kan bli kongelige heller, selv om dette faktum er diskriminerende. På karneval kan alle være konger. Men ikke i virkeligheten. Skjer det, blir også virkeligheten eliminert.

Man har da et militært forsvar her i dette landet, tenker de to søstrene, - et som skal kjempe for alt vi har kjært da, som skal forsvare oss mot fremmede makter - har vi lært på skolen - dersom noen vil ta vår konge, vil endre våre forfedres skikker, norske verdier, true mor og far og barn, 17. mai, vår tro, ta våre – oljeressurser. Ja, kanskje særlig dette siste da. For ellers hadde vel Det Norske Forsvaret stoppet det som nå har skjedd. Men… har man ikke til og med prester i forsvaret? Kirken synes nok det er greit å drepe dersom våre virkelige verdier er truet. Den har til og med en krigerøks i våpenskjoldet sitt.

Drepe… det er sterke ting det. Å stemme imot noe, det krever jo ikke mye i forhold. Biskopene våre hadde nok stoppet dem som har knust bildet, om de bare visste hvem de var. Eller kanskje ikke, - tenker de to barna i det de tørker sine tårer, - for disse biskopene, de likner jo egentlig mest på - julenissen. Og julenissen kan vel ikke gjøre noe annet enn å være snill? Nei, nå må de jammen le.

Jeg hører dem le her jeg sitter og skriver, - en høy, desperat, skingrende latter.

Ferdinand Wyller

Billedkunstner og forfatter