Binde- og løsenøklene i vår kirkelige hverdag - for at vi skal bli frelst!

En menighetsprest som er kalt til å tjene i Kristi kirke med binde- og løsenøklene, skal skrive om nøklene i vår kirkelige hverdag. Her er ikke å vente en faglig sosiologisk utredning. Heller ikke skal jeg forsøke å skrive en systematisk avhandling om binde- og løsenøklene. Men vi vil spasere gjennom kirkelandsskapet og registrere og kommentere noe av det.

Et ekte kirkelig anliggende

Jeg plasserer meg i en tradisjon som anser reformasjonens anliggende som genuint og alminnelig kristelig. Det har sin hjemstavnsrett i Kirken fra Herren og hans apostler. Det er bevitnet hos kirkefedrene opp gjennom historien og ikke et påfunn på 1500-tallet. Slik sett var heller ikke reformasjonen et nei til den tradisjon som har sin rot og sin livskilde i Skriften, men et nei til sekundære og uekte tradisjoner. Det gjelder omsorg for lære og liv, viljen til å være tro mot det som er oss overlatt fra Herren og hans apostler.

Nøklene

Sentralt i det reformatoriske anliggende er nettopp nøklenes rette bruk for evangeliets og troens skyld. Nøklene er her forstått som Guds ord der loven forkynner Guds vilje og dom inn i vår hverdag og blir til tukt for de ubotferdige. Videre evangeliet som setter fri og reiser opp den botferdige og bekjennende synder. Og hele Guds ord blir en daglig tukter og trøster og veileder i den troendes liv.

Nøklene kommer klarest til uttrykk i to sammenhenger. For det første ved skriftemålet, som består av syndsbekjennelse og nådetilsagn. Dette er løse-ordet eller løse-nøklene. For det andre når kirketukten utøves etter Guds ord. Det er binde-nøklene som binder den ubotferdige til sine synder i påvente av at Guds ord skal nå frem med omvendelse.

Vår kirkelige hverdag

Vi vil ta et raskt blikk på vår kirkelige hverdag og forsøke oss på en beskrivelse under ulike synsvinkler. Det gjelder kirken som folkekirke, som statskirke og en vurdering av noen teologiske tendenser eller strømninger som problematiserer bruken av nøklene.

Folkekirken

Først noe om folkekirken. Folkekirke lyder pent og riktig så lenge det betyr en kirke for folket. Det kan bety at Guds ord skal forkynnes for folket, at folket skal kalles til omvendelse og tro og lukkes inn i de helliges samfunn. Folkekirke kan altså bety at nøklene skal komme til anvendelse i den døpte del av befolkningen, og at hele folket skal få høre Herrens kall. Det er en definisjon som setter store krav til en folkekirke som vil ta seg selv på alvor som Kirke.

Men ordet folkekirke brukes kronisk anderledes, og fungerer som oftest mot enhver bruk av nøklene blant de døpte. Mange steder har det festet seg et dogme om at kirketukt er umulig i folkekirken.

Begrepet folkekirke sier noe om en kirke med bred kontaktflate i anledning dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse, og et stykke også med familiegudstjenester og i høytider. Det gir en fantastisk mulighet når Guds ord blir tilpasset slik at det møter folket der det er og hjelper den enkelte til å stå for Guds ansikt med sitt liv. Men erfaringen er at Guds ord ofte tilpasses på en annen måte slik at det anstøtelige dempes eller fjernes. Den utfordrende og klare forkynnelsen arresteres fordi "vi har jo en folkekirke". Vi møter en kirke som i forkynnelse og praksis lite makter å vise sitt mål og sin mening som Kristi kirke. Lite blir det synlig at der er noe å vende om til og lite at det er noe å vende om fra. Folkekirke blir i praksis en kirkebestemmelse som gjør at den vanskelig kan ta seg selv på alvor som Kirke eller Guds folk. Derimot blir den alt for lett skattebetalernes kirke, deres kirke som jevnlig fremmer kravet om kirkelig tjeneste på deres egne premisser fordi at man betaler skatt. Kirken er en statskirke som skal stå for religiøs service ved livets høydepunkt.

Statskirken

Med det har vi nevnt det neste begrepet med et innhold som setter preg på vår kirkelige hverdag, nemlig statskirken. Statskirken var nok en fornuftig ordning så lenge det handlet om at kongen som den fremste leke troende tok hånd om den sentrale administrasjon. Og det var godt så lenge den fremste blant de som bekjente troen også ville påse at prester og biskoper lærte og levde i samsvar med Guds ord og Kirkens bekjennelse.

Men forholdene er forlengst blitt anderledes. Statsmaktens anliggende er ikke lenger å verne Den norske kirkes integritet som apostolisk kirke. Det er ikke apostolisk kristentro i folket som er målet. For å fremme politiske målsettinger ser vi at myndighetene om nødvendig griper inn i kirkens liv og tar den i bruk for sine overordnede politiske eller ideologiske målsettinger. De finner alltid noen å alliere seg med i opinionen og det kirkelige maktapparat, og de fremmer gjerne saker av kirkesplittende karakter. Sist dette skjedde, med utnevnelsen av kvinnelig biskop i Hamar, foregikk det så frimodig og uten blygsel at både Aftenposten og Dagbladet satte navn på de kameler vår kirkeledelse og store deler av vårt kirkefolk er villige til å svelge, og som vi alle må leve med og/eller slåss mot om vi ikke ser utmelding som noe alternativ.

Noen aviskommentarer til bispesaken i Hamar

Følgende sitater er hentet fra Roald Flemestads formannstale ved Kirkelig Fornyelses årsmøte 1994.

Redaksjonelt i Aftenposten, 10.02.93 (Valand) omtales kirken som et statens prekenverk, og det sies om statens innblanding i kirken at det er "kommet til et punkt hvor sammenblandingen... etterlater seg et for sterkt inntrykk av humbug".

Videre i samme avis to dager senere summerer Nina Karin Monsen opp en artikkel med følgende påstand: "Kirkens øverste ledere representerer... Staten og Folkemeningen, og ikke Gud".

I samme avis 02.09.93 skriver Hagtvet om statens omsorg for Kirken som et ønske om kontroll. "Kirken reduseres til et service-organ på linje med Helserådet - til pleie av folks allmenreligiøse behov ved livets høydedrag". Det karakteriseres som uverdig for alle parter: "For de troende. For Kirken som institusjon, fordi statskirkeordningen svekker dens rolle som moralsk instans i forhold til stat og samfunn. For statsmakten, fordi rollen som teologisk overdommer er både anakronistisk og i strid med moderne tenkning omkring det sivile samfunns autonomi."

Og endelig leser vi redaksjonelt i Dagbladet (05.02.93) at utnevnelsen av Rosemarie Køhn igjen setter statskirkesystemet på dagsorden.

Et krevende kall

Det er klart at når folkekirkeideologien og den regjerende statsmakt gir husrom for alt annet enn apostolisk, reformatorisk kristendom, og når protestene fra kirkeledelsen blir delt, halvhjertet eller borte, da blir det et krevende kall å bruke nøklene i vår kirkelige hverdag. Man har ingen støtte fra dem som har hånd om kirkestyret fra statsmaktens side. Det er uvisst hvilken solidaritet som er å finne i den kirkelige øvrighet fra sted til sted og fra tid til tid. Og det vekker indignasjon og motsigelse fra dem som berøres når Guds ord holdes frem i konkrete saker.

Dette blir tydelig i flere sammenhenger. Vi ser hvordan hverdagslivet er blitt privatisert og kommet utenfor den offentlige forkynnelses søkelys. Det gjelder forholdet til alle Herrens bud, men det tydeliggjøres etter hvert som det er institusjonalisert og etablert forhold som strider mot Guds ords åpenbaring. Dette får etter hvert en stilltiende aksept, og sjeldnere og sjeldnere blir det påtalt. Det gjelder de moderne offentlig legaliserte utenom-ekteskapelige samlivsformer. Det gjelder den offentlige legalisering av provosert abort. Alt dette er det også mennesker som bekjenner seg selv som kristne som driver med, og nettopp disse synes minst mottagelige for Skriftens tale.

Teologiske strømninger

FBB ble en gang til på grunn av den liberale teologis innflytelse når det gjelder å avsvekke apostelordets autoritet og bestride Skriftens enhet og klarhet. Denne innflytelse er gått i arv i europeisk skoleteologi gjennom hele vårt århundre, og den har naturlig nok konsekvenser for nøklenes bruk i et kirkesamfunn. Forståelsen for Guds lovs autoritet blir svekket og forståelsen av hva som er synd, blir dermed endret. Den evangeliske frigjøring knyttes ikke så nøye til ordet om syndenes forlatelse. Skriftemålet og kirketukten får trangere kår. Det henger også sammen med at Kirken som Guds folk er kommet i utkanten av denne teologis bevissthet. Det leder oss inn i neste avsnitt.

Kirkeløs teologi

Jeg skal ikke sette navn på teologiske skoler som ikke har kirkebegrepet intakt som sentral teologisk størrelse. Men i lang tid, og særlig de siste tiårene, har vi hatt blant oss teologiske strømninger som har det til felles at de ikke nærer betydelig omsorg for Kirken som et hellig og utvalgt Guds folk.

a) Gud og verden

Smittet av sekulariseringsteologien hopper mange over Kirken i sin teologi og praksis. Man taler om Gud og verden. Aksenten legges på fred og rettferdighet, på miljø og andre gode saker, og Kirken har ofte kun interesse som handlekraftig institusjon i forhold til disse sakene. Synden, ondskapen, som menneskets trussel ligger i samfunnets strukturer, og kirken tar mer form av en politisk eller sosial aktiv størrelse. Derfor kommer det ikke inn i synsfeltet å holde frem Kirken som et hellig og utvalgt folk i verden. For klassisk teologi henger individualetikken nøye sammen med kirkens fremtreden som hellig folk i verden.

b) "Terapeutene"

Så møter vi på terapeutisk pregede strømninger som naturlig nok har omsorg for individet, men Kirken som teologisk størrelse fokuseres lite. Likeledes kommer den kirkelige skriftutleggelse i bakgrunnen. Med fare for å karikere, kan vi illustrere hvordan denne strømningen virker ved å se på ordene skyld og skyldfølelse. Klassisk teologi og sjelesorg i vår kirke har vært opptatt av at Guds vilje kommer til orde og at mennesket får se sitt liv i Guds ords lys. Dette mennesket settes fri av Guds nåde ved ordet om syndenes forlatelse for Jesu skyld når det har bekjent sine synder. Dette er kjernen i forkynnelsen og målet for sjelesorgen. Men de terapeutiske strømninger beskjeftiger seg helst med skyldfølelsen, og da med vekt på følelsen. Sjelesorgen blir et terapeutisk forsøk på å behandle skyldfølelsen. Men hva gjøres med skylden? Vi opplever at den unnskyldes, uskyldiggjøres eller bortforklares, mens færre og færre av sjelesørgerne bevarer bevisstheten om at de skal hjelpe til et gyldig oppgjør med syndens skyld for Guds ansikt. Da kreves mer enn terapi for følelseslivet. Det er så lett å miste siktemålet med det vi driver med, nemlig å hjelpe folk til fred med Gud. Samme teologi har lagt inn på oss hvor verdifulle vi er. Og vi vet at Gud fant det verd å gi sin enbårne Sønn for vår frelse. Men det forkynnes som oftest galt og mangelfullt. Det sies at vi er Guds skapning, men ikke at vi er Guds falne skapning under Guds dom. Da blir det mindre nødvendig å kalle mennesker til omvendelse. Det hellige folk frelst av nåde for Jesu skyld blir borte i en tale om den enkeltes selvrespekt og selvrealisering. Og denne tale forankres ikke ofte i den treenige Guds gjerning til vår frelse og helliggjørelse.

c) I de alminneliges fellesskap

Den terapeutiske tankegang preger også de kristelige forsamlinger mer og mer. Hva driver vi med når vi er samlet i kirkens regi?

Et godt kristent fellesskap er godt, og det mangler ikke på hygge og trivsel, varme og omsorg. Det skal være åpne dører for dem som ikke bekjenner troen og for dem som ikke er døpt. Men våre samlinger skal foregå på Kirkens premisser. Vi samles slik vi er i Jesus Kristus. Vi gjør oss ikke anderledes for å tekkes dem som er utenfor troen. Vi legger ikke av vitnesbyrdet eller holder det tilbake. Meningen med åpne fellesskap var vel at det skulle være mulig å møte kristenmennesker, noe ut over det allmennmenneskelige fellesskap. Vi registrerer en tendens til at formålet med våre forsamlinger endres. Gang på gang får vi høre at målsettingen er å ha det hyggelig og trivelig sammen. Forkynnelsen og bønnene marginaliseres og taper sin plass som konstituerende for alt kristent fellesskap. Selv i forbindelse med gudstjenestene hører vi at målet er at vi får en hyggelig stund, og da vegrer man seg for å forkynne tydelig at der er noe å vende om fra og en å vende om til. Hva er da vitsen med kirken? For hyggelig kan vi vel ha det uten kirkelig hjelp?

Kirkens kall

Vi vet vel hvordan det skulle være. Vi skulle følge nøye med i tiden, i det kirkelige liv og i samfunnet rundt oss. Ikke for å finne ut hva vi ikke kan forkynne. Ikke slik at vi tier med det sjette bud på konfirmantenes samtalesøndag fordi foreldrene lever i så mange slags parforhold, eller at vi lar være å kunngjøre et Ja-til-livet-møte fordi det er familiegudstjeneste. Ikke slik at vi "glemmer" hva som konstituerer en kristen forsamling om vi kaller folk sammen i kirkelig regi. Men vi helliger alle samlinger med Guds ord og bønn. I vår forkynnelse skal vi følge med i tiden på den måten at vi nettopp setter de tingene som brenner i Kirken og samfunnet og familien inn under Guds ords lys og ikke fratar noen muligheten til å reagere på Guds ord. Vi skal hjelpe folk til å stå for Guds ansikt med sitt liv og kalle dem til omvendelse. Da kan vi også sette folk fri ved evangeliet, eller holde de ubotferdige fast i deres skyld.

I skole hos tannlegen

Noen runder med hulltenner i tannlegestolen forteller meg at den dyktige tannlege er nidkjær når det gjelder å fjerne råttenskapen i tennene. Ingen fylling før vi er kommet inn til fast bein og tannen er ren, selv om operasjonen kan være smertelig for pasienten. Men da kan det fylles. Det er pasienten som lider om tannlegen fusker i faget.

Vi ligner for mye på en tannlege som fusker i faget. Vi tar ikke mennesket og synden på alvor og hjelper ikke til et skikkelig oppgjør med Gud, men unngår lett øyeblikkets smerter for våre medmennesker, og glemmer at det er deres salighet, og vår egen, vi setter på spill.

Kirke på alvor

Binde- og løsenøklene, forkynnelsen av lov og evangelium, henger sammen med at Kirken er en hellig, alminnelig kirke. Den er alminnelig, kall det gjerne folkekirke, fordi den vender seg til all Guds skapning.

Blir den bare alminnelig, blir den ikke bare for folket, men av folket. Det er den perverterte folkekirke som egentlig har fjernet Kirken som Kirke både i teori og praksis. Man opererer bare med Gud og folk flest. Det hellige, utvalgte folk blir borte, og kirken står tilbake kun som institusjon for ulike tjenester i folket. Det er i denne retning folkekirken og statskirken synes å skli i dag.

Den andre ytterlighet, sektens hellige samfunn, representerer ikke det samme problem når det gjelder bruken av nøklene. Bruken av nøklene gjelder jo den enkeltes salighet og Kirkens hellighet i verden. Dette ligger også sektene på hjerte, enda lov og evangelium kan forkynnes feil og forvanskes. Våre problemer med sektene er gjerne av annen art, som f.eks. at menigheten blir Guds og de troendes virkelige verden, mens verden utenfor blir Satans og de ugudeliges. En behandling av dette hører imidlertid hjemme i en annen sammenheng.

Vårt kall er en hellig og alminnelig kirke

I verden, men ikke av verden, heter det. Vi er mennesker blant mennesker, og Kirkens oppdrag gjelder menneskeheten. Men vi er ikke av verden. Vi er et hellig, utvalgt folk i Jesus Kristus. Jesus helliget seg for oss da han døde på korset. Vi er døpt til Jesu død og oppstandelse, og Guds frelse er gjort gyldig for oss. Vi er døpt med vann og ånd til troens liv i samfunn med den treeninge Gud, og vi har fått et hjem i Kristi kirke på jorden og har vårt mål i Faderens hus der fremme. Vi er døpt til Jesu død og oppstandelse for at vi skal dø med Kristus hver dag og stå opp til et nytt liv. Vi er ikke av verden, men av Gud, og vi er satt i verden. Gud har helliget oss, likesom han selv er hellig, og vi skal være hellige. Det handler om den daglige omvendelse til et liv med Herren.

Et hellig liv og levnet

Nøklene er gitt oss i Kirken, og Gud arbeider gjennom dem for å fremme blant oss et hellig liv, et liv i forsakelse og tro. Den Hellige Ånd bruker Guds ords forkynnelse til å bryte ned det som står Gud imot, rykke opp med rot hver fremmed plante, og han planter sin egen vekst og bygger sitt eget byggverk (Jer 1,10). De som er døpt til Jesu død og oppstandelse, skal regne seg som døde for synden og levende for Gud i Jesus Kristus. Derfor skal de ikke stille sine lemmer til rådighet for synden, men bruke lemmene som våpen for det som er rett (Rom 6). De døpte og troende vet at ånden står sammen med dem mot synden for å drepe kroppens onde gjerninger (Rom 8). Derfor skal vi bære våre legemer frem for Gud som et levende, hellig offer som er til Guds behag og la oss bli forvandlet ved at sinnet fornyes, så vi kan dømme om hva som er Guds vilje (Rom 12). Vi formanes til ikke å bli hverandre noe skyldig annet enn den kjærlighet som er en oppfyllelse av loven (Rom 13). Vi skal se hverandre som ett legeme i Kristus med mange lemmer og ulike nådegaver til tjeneste for menigheten (Rom 12).

Alt dette vitner om et hellig folk som har sitt opphav hos Gud. Ikke syndefrie, men botferdige. Nøklene er Guds eget redskap gitt til Kirken for at dette livet skal fremmes blant oss, og vi kan formes etter Sønnens bilde (Rom 8). Nøklenes formål er altså å åpenbare Guds vilje, skape sannhets erkjennelse og bekjennende syndere, skape sann omvendelse og tro og fortrøstning til nåden i Jesus Kristus. Slike mennesker har det som leiren i pottemakerens hender (Jer 18). Slik formes og helliges Guds folk.

Skriftemålet

Alt dette uttrykkes klart og enkelt i bruken av skriftemålet. Skriftemålet er nøklenes egentlige uttrykk. Den erkjente synd bekjennes og på denne bekjennelse tilsies syndenes forlatelse etter Herrens befaling.

Men botferdigheten er ikke noen selvsagt sak i kirken. Slik har det vært fra de første tider. Og Jesus viste oss en vei å gå med ubotferdigheten.

Kirketukten

Jesus underviser om kirketukten i Matt 18. Teksten viser oss hvordan en menighet skal arbeide for å bevare en bror fra å bli værende i sitt fall. Det handler da om nøklenes nei der synden fastholdes. Meningen med kirketukten er å forhindre at en troens bekjenner skal bli værende i sitt fall og etablere seg i trass mot Gud og sette seg under dommen. Kirketukten holder frem at Gud er hellig og at hans folk skal være hellig og leve i samsvar med sitt opphav og kall. Videre må kirken se muligheten for at ubotferdigheten blir forherdet og umedgjørlig, og derfor ikke ha så inderlig god tid til å la menighetens frafalne få være i fred.

Når aktiviserer vi kirketukten?

Men nå er det at problemene tårner seg opp for oss. Vi kjenner Brorsons salme: "Av døpte vrimler land og strand, men hvor er troens brann?" Hvor setter vi inn? Tar vi de døpte på alvor og regner dem til kirken? Skal vi drive "frontforkortning" og kun forholde oss med nøklene til dem som er døpte og bekjenner troen? Eller forholder vi oss kun til dem som også har sin faste plass når vi samles?

Vi må prøve å avgrense problemet. De fleste døpte ekskommuniserer seg jo selv og avslører generasjoner med løftebrudd ved døpefonten. Her har det ofte ikke vært noen oppdragelse i den kristne forsakelse og tro, og fadderne har ikke vært barnas forbedere. Det tvinger oss nok en gang til å tenke gjennom dåpspraksis i folkekirken, og vi bør spørre om vi ikke skal gå tilbake til begynnelsen og hevde at det egentlig er de troende familiene som kan ta sine barn med seg inn i Kirken ved den hellige dåp. Hvordan er vel de som ikke tror, i stand til å veilede andre i troen? Men disse døpte som vokser opp med lite eller ingen kristen oppdragelse og nesten aldri er bedt for og ikke lever i forsakelse og tro, de kommer allikevel igjen og vil ha døpt sine barn, de vil være faddere, eller de vil vies til ektefolk.

Men de aller fleste har altså ekskommunisert seg selv. Også de som bekjenner troen, men som stadig bryter det tredje bud ved å holde seg borte fra forsamlingen. Vi skal prøve å vinne dem tilbake i samsvar med Herrens ord, men i første omgang er ikke de en utfordring for dem som skal håndheve kirketukten.

Da sitter vi tilbake med de som holder til i forsamlingen, er døpt til Herren og bekjenner hans navn og søker Herrens bord. Når en slik bror eller søster etablerer seg i synd, og vi vet hvem det er, vil kirketukten bli aktuell og synlig ved Herrens bord.

Et eksempel

Jeg vil innledningsvis vise til en artikkel i Luthersk Kirketidende 15/93, som heter Kirketukt i dag? På bakgrunn av en sak som i 1993 hadde bred omtale i media drøfter generalsekretær Helge Aarflot kirketuktens livsrom i en kirke som ikke synes å ha plass for den. Selve saken var en illustrasjon til vårt tema, og Aarflots artikkel kan gjerne leses i vår sammenheng. Her vil jeg imidlertid ikke beskrive saken direkte. Men jeg vil tegne en situasjon som har flere likhetspunkter.

Jeg tenker meg en lege som hører med til den nattverdfeirende menighet. Han forsvarer dagens abortlov. I sin praksis medvirker han ved abortinngrep, eller han legger til rette for de muligheter til abort som loven gir. Til tross for samtaler med presten fastholder og forsvarer han sin praksis, og samtidig krever han sin plass ved Herrens bord. Presten oppfatter derfor legen som ubotferdig og gir ham ikke nattverd. Å medvirke til abort er synd som må gjøres opp for Guds ansikt, hevder presten. Det gir ikke mening å meddele syndenes forlatelse til en ubotferdig. Den som holder fast ved synden, har ikke del i Herrens legeme. Her trengs omvendelse og nytt liv, ny praksis.

Noe som ligner dette, har funnet sted uten mediadekning. Og om ikke media-oppslagene har skremt prestene, vil lignende situasjoner oppstå langt oftere. Leger som arbeider positivt i forhold til abortloven, vil søke Herrens bord, og i noen tilfeller er det kjent hva de driver med. Da bør vi ha prester som søker å klarlegge situasjonen og gå i rette med slike som tar livet av barnet i mors liv, eller går abortloven til hånde på annen måte. Vi trenger prester som etter Herrens ord vil fastholde de ubotferdige i deres synder og løse den botferdige fra hans og hennes synder med nådens ord.

Sviktende ryggdekning

Etterhvert vil det sannsynligvis koste stadig mer for en prest å forvalte nøklene på elementær vis, som i vårt eksempel. Det gjelder ikke bare den belastning eventuelle media-oppslag gir, men vi kan heller ikke regne med ryggdekning fra kirkelige ledere. Heller ikke det kirkelige lekfolk kan vi regne med på samme måte som før. Vi kan utvide vårt eksempel med en biskop som arbeider for folkekirken og dens oppslutning fra folk flest. Han ser vår prests handling som meget problematisk. Biskopen går offentlig i rette med presten når journalistene oppsøker ham, og han sørger for at legen får nattverd likevel.

I dette stykket har vår kirke noe å lære av Forsvaret. Når Forsvaret er kommet i medias søkelys for et eventuelt klanderverdig forhold, står avdelingens ansvarlige leder frem og tar ansvaret. De nødvendige oppgjør med underordnede offiserer taes opp internt. Hos oss kan vi derimot oppleve at en prest falles i ryggen av sine kirkelige foresatte nettopp når han har vært trofast og urokkelig i sin tjeneste. Det ser ut til at folkemeningen og mediepresset gjør kirkeledelsen avmektig, når vi trenger den mest. Det gjelder nettopp kirketukten og nøklenes rette bruk.

Forkynnelsens klarhet

Abortsituasjonen aktualisere nøklenes bruk. Men vi vet ikke alltid hvem som er abort-aktivt helsepersonell. Derfor setter hele situasjonen store krav til den regelmessige forkynnelse at den er klar. For ingen må kunne si om oss at de ikke fikk beskjed om omvendelsens og nådens vei.

Samliv og dåp

Vi må nå over på et nytt problemkompleks, nemlig samliv. At abort overveies som en mulighet, og at livets gave blir et problem i så stor målestokk som nå, dokumenterer stor uansvarlighet i seksuelt samliv blant svært mange. Både viser det hvordan det sjette bud er satt til side, og det viser hvordan seksuelt samliv så helt er løst fra det å unnfange barn. Det avslører en tankegang som ikke er villig til å gi livet førsteprioritet. Er et menneske unnfanget, er det vårt kall fra Herren å prioritere hans gave og den omsorg det krever. Andre prioriteringer skulle egentlig ikke være tenkelige blant oss.

Men selv i menighetene tenkes det anderledes nå. Det henger vel sammen med at det livslange ekteskapet mellom kvinne og mann har en radikalt svekket stilling. Andre samlivsformer er alminneliggjort, tolerert, akseptert og etter hvert legalisert. At hor eller utukt ikke lenger gir klar mening i vår tids juridiske tenkning, det vet vi, men heller ikke i menighetene er slike ord ofte å høre.

Samboerne ble plutselig så veldig mange, og mange av dem tror at de lever som kristne. Så stiller de seg frem til oppgaver i menigheten uten skam, de vil påta seg å oppdra andres barn i tro og gudsfrykt, de kommer med sine barn og vil selv oppdra dem i tro og gudsfrykt samtidig som de lever i strid med det sjette bud og holder seg borte fra Herrens hus... Og de troende bærer ofte over med det, for det gjelder jo deres egne barn. De har latt dem bo sammen i deres eget hus, og de har fått barnebarn. Derfor er det ofte de troendes vrede som kommer over den presten som setter krav til de døpte barnas hjem og faddere. Våre kolleger sier at vi mangler kjærlighet, og viser sin egen ved å gjøre vår embetshandling til intet. Den kirkelige øvrighet vil ikke blande seg inn i vår embetsforvaltning, men hindrer ikke andre å gjøre det, og formaner oss i stedet til å være kloke og sjelesørgeriske. Men sjelesørgerisk betyr da ikke det som har vært meningen med sjelesorgen fra gammelt av, nemlig å hjelpe mennesker til rette med boten.

Vi er her kommet til et sted hvor de døpte som til vanlig setter seg selv utenfor troens og menighetens fellesskap, kommer tilbake og krever sin rett. De ber ikke om å få gå til skrifte og få det rett med Gud. De kommer ikke for å få hjelp til et nytt levnet, men de vil ha sin plass ved døpefonten. Det er ennå en æresplass i manges øyne, og nåde dem som rører ved dette. De lever altså ikke som kristne, og som oftest forsvarer de sitt levnet, og samtidig krever de hånd om den døptes kristne oppdragelse.

Det går ikke i hop, og det er prestens kall å klargjøre det. I dåpssamtalen, selvsagt, men også i den alminnelige forkynnelse må det aktualiseres i mye større grad enn det har vært vanlig en stund. Ellers går siste rest av kristelig bevissthet om disse ting tapt også blant de troende, mens vårt kall var å hjelpe menigheten til klarsyn og frimodighet. Det gjelder ikke minst å hjelpe frem foreldres frimodighet med sine unge når det gjelder å rettlede til kristelig samliv. Og det gjelder de unges samvittighet. For også de skal svare for Gud hvordan de lever.

De tok ikke abort

Det må også nevnes at spørsmålet om dåp og oppdragelse som oftest har en annen side. Samboere og enslige unge kvinner, barn av sekstiåtter-foreldrenes avkristnede samfunn, kommer til oss med sine barn. De har ikke benyttet seg av retten til abort slik som deres foreldregenerasjon la til rette for dem. Dette skal vi holde frem for dem og takke dem for et godt og kristelig vitnesbyrd, og vi skal la dåpen bli en kristen takkefest for livet. De unge skal oppmuntres og hjelpes til rette med å ta hånd om barnet, og de må hjelpes til fortsatt å si ja til livet ved å vende om til ekteskapet, for sin egen samvittighets skyld og for barnets skyld.

De ble så mange

Vi nevnte at samboerne plutselig ble så veldig mange, og i kirken var vi ikke ferdige til å takle den nye situasjonen. En kort, men fyldig historie om kompromiss og aksept har bundet og fanget folkekirken i en uverdig praksis.

Hvor uforberedte vi var, viser også det faktum at midt i denne samlivsutglidningen kommer nye bøker til gudstjenester og kirkelige handlinger. Vi får en ny vigselsliturgi svekket på flere steder. Den kommer til å bli brukt av mennesker som for de aller flestes vedkommende, i følge Skriften har levd i hor og derved foraktet det ekteskapet som Gud har innstiftet. Derfor burde de unge ledes gjennom en generell syndsbekjennelse. Men slik ble det ikke lagt til rette enda dette ikke skulle kjennes unormalt i en kirke hvor vi går inn i enhver høymesse på den måten. Ved ektevigselen trengs en slik bekjennelse sårt for å hjelpe samboere til erkjennelse og til en ny start. Og enhver som går inn i ekteskap, får samme hjelp til å legge fortiden bak seg.

Skilsmisse og gjengifte

Det som Gud har sammenføyet, ser mennesker seg i stand til å bryte ved å gå inn i nye ekteskap. En mann er en mann, og et ord er et ord, sa man i gammel tid når to parter gav hverandre hånden på at en avtale var inngått. Men en mann er ikke lenger en mann i så måte, en kvinne heller ikke en kvinne. Nå florerer det med skilsmisse også blant dem som bekjenner troen. Vi er ikke blinde for umulige samlivsforhold, som i noen tilfeller alltid har ført til samlivsbrudd på en eller annen måte. Men nå gjelder det veldig mange, og disse går også videre inn i ekteskap eller andre samlivsformer. Det blir en annen kvalitet over det når det blir en normal foreteelse. Noe har dette å gjøre med en lite frimodig forkynnelse gjennom lang tid av ekteskapets kall etter Guds ord. Særlig dets kostnader og plikter har vært holdt tilbake, mens vi har hørt vigselstaler om kjærlighet så rosenrøde at de savner enhver troverdighet.

Så kommer folk tilbake i stort antall og vil ha kirkens vigsel til nye forhold. Mange av folkekirkeprestene blir oppriktig glade over at noen ber om deres tjeneste, og de lyser Herrens velsignelse over det nye paret. Andre strever med de mange vanskelige livssituasjoner, men uansett har vi vel aldri sett en tid i den kristne kirkes historie der ny ekteskapsinngåelse er så alminneliggjort og akseptert. Herrens velsignelse lyses over de gjengifte både andre og tredje gang, enda vigselsliturgien fremdeles er til engangsbruk, og i det stykket er den i overensstemmelse med Skriften. Velvillige prester lyser velsignelsen, men det avgjørende spørsmål er om velsignelsen taler sant. Spørsmålet er om ikke presten lyver og gir stener for brød når han lyser Herrens velsignelse over et forhold som neppe kan være drevet frem av Guds ord. Herren velsigner ikke det han har forbudt.

Partnerskapsloven

Ved denne loven har staten på fundamental måte brutt med Guds ordning for menneskelig samliv. Staten har ved denne loven vist grunnleggende forakt for det ekteskapet som er innstiftet av Skaperen selv, og som er et fundamentalt element i det menneskelige samfunn. Det er enda tvunget på oss nye vigselsskjema. De er utarbeidet slik at både brudeparet, forloverne og den som prøver eksteskapsvilkårene, samtidig gir en slags godkjennelse eller aksept til partnerskap som sidestilt med ekteskapet. De kan vel ikke brukes?

Med denne loven har øvrigheten egentlig diskvalifisert seg og gjort seg uskikket til å forvalte vigselsretten i vårt samfunn. Spørsmålet er nå om kirken lenger kan godkjenne statens vigselsrett. Litt av poenget med ekteskapet er at det er en offentlig samfunnsinstitusjon. Det har alltid vært slik. Men det offentlige har ikke alltid vært forvaltet av øvrigheten. Tidligere har familiene til de som gifter seg, sammen vært den offentlige institusjon som godkjenner ekteskapet.

Dette problemet venter på sin løsning, og den trengs fort.

Kirkelig velsignelse

Alt før denne loven kom, var det i enkelte tilfeller gjort forsøk på kirkelig velsignelse av homoseksuelle eller lesbiske par. Under slagordet "Skapt slik" har man fra enkelte hold forsøkt å normalisere homoseksualitet. Det sies å være en normalvariant av skapelsen. Skriftens tydelige forbud settes til side. Dette begrunnes blant annet med at Skriftens forfattere ikke kan forutsettes å kunne skjelne mellom det som nå kalles konstitusjonell legning på den ene side, og det vi kunne kalle en mer motepreget praksis. Det skal da være dette siste Rom 1 tar affære med. Men det eneste som er rett i dette, er at det føres inn et skille som Guds ord ikke opererer med. På den måten vil man unngå det Skriften så utvetydig gjør, nemlig å plassere den homoseksuelle livsutfoldelse som ugudelig liv under Guds vrede og dom sammen med det som ellers er å finne i lastekatalogene. For da kan man nemlig ikke si "Skapt slik". Muligens kan man si "født slik", men derom strides psykologene.

Noen av vår kirkes prester har altså funnet å kunne velsigne slike parforhold. Når så partnerskapsloven gjør disse parforholdene lovlige og alminnelige, vil spørsmålet etter kirkelig velsignelse øke i styrke, og presset for å få bred kirkelig aksept vil øke. Men hva er Kirkens velsignelse verd om den taler fred over det som Guds dom hviler over? Blir det annet enn løgn? Vi bør nok tenke etter hva Herren har gjort under lignende forhold før, i følge Malaki 2: "Jeg gjør din velsignelse om til forbannelse,..".

Har vi da ingen vei å gå med de homoseksuelle som har inngått etablerte parforhold eller som på annen måte lever i strid med Guds bud på det seksuelle område? Jo, vi må gå samme vei med dem som alle vi andre må gå, som står under syndens og dødens lov etter vår natur; nemlig syndserkjennelse, syndsbekjennelse og evangeliet om syndenes forlatelse. Videre den helliggjørelsens vei som vi viser til lenger fremme under avsnittet "Et hellig liv og levnet". Det er den veien som er laget for den falne Adams slekt. Her er det tale om omvendelse og nytt liv på dåpens grunn. Det er livet i forsakelse og tro i Den Hellige Ånd. Livet i fred med Gud for Jesu skyld, der vi skal få påkalle Gud som vår Far og legge frem for ham det som ligger oss på hjertet og påkalle hans makt og kjærlighet. Det går en vei for homoseksuelle som for alle andre mennesker - en vei som er stukket ut av Herren selv. På denne vei - og bare den - vil han ta hånd om oss.

Status

Vi kunne ganske sikkert mangfoldiggjøre antall saker og gå dypere i hver enkelt sak. Men nok er nok i denne omgang. Vi skulle likevel tenke gjennom det forfall i lære og liv som har funnet sted i vår kirke etter krigen. Det er gått et ras som har forandret kirkelandskapet betydelig. Kan det forklares med noe annet enn at en stor del av forkynnelsen er blitt kraftløs, enda det mange steder forkynnes hyppigere enn noen gang? Guds Ånd har trange arbeidsforhold blant oss, ser det ut til. For Guds ord taler klart om synd og nåde, og ved det fremmer Ånden et hellig liv etter Guds gode vilje slik det er åpenbart i Guds bud. Dette går frem blant annet av Romerbrevets kapitler 6, 8, 12 og 13, som vi har vist til foran. Når Ånden har trange vilkår blant oss, blir det smått med synderkjennelse og tro på nåden. Det blir mindre av de frukter som vokser frem av samfunnet med Herren, som kjærligheten til Herren, kjærligheten til hans ord, kjærligheten til de troende og til nesten. Nøden for deres frelse og gleden over Guds frelse blir borte. Lydigheten mot Guds bud blir borte.

Samtidig har vel aldri vår kirke hatt så mange gode saker på kartet. Aldri har aktiviteten vært større. Noen ganger kan den forveksles med en paraplyorganisasjon for de gode saker. Men den er i ferd med å tape sin sjel. Nøklenes vanskjebne vitner om det. Frykten for å bruke dem etter Herrens oppdrag vitner om det. Reaksjonene mot deres anvendelse vitner om det.

Veien

Snarveien går ut av Den norske kirke. Det hjelper neppe til noe mer enn å gjøre dens nød og nakenhet mindre påtrengende. Men nøden er der fremdeles, og like stor.

Av en tjener kreves at han er tro. Vi har ingen annen vei enn troskap mot ham som selv er Veien, han som sa "Følg meg!" og gav nøklene i apostlenes munner. Vi har hatt det for oss lenger fremme. Med Guds lov og evangelium og med det liv som vokser frem av dette ord, kaller Herren oss til å bygge opp igjen det hellige folk i vår kirke, trøste og styrke det og lede det på Herrens veier. For Herren vil åpenbare sine gjerninger på sitt folk til vitnesbyrd for verden.

Dette begynner hos oss selv. Vi må selv inn under Herrens tukt og trøst, lære å elske Herren så vi kan elske hans ord og gode vilje. Når hans vilje har fremgang med oss og blant oss, æres hans navn i verden, og verden skal tro av det. Derfor er det på tide at vi søker sammen, de som ser Josefs skade, oppmuntrer og styrker og dyktiggjør hverandre med Guds ord.

Det er på tide å realisere den kristne motkultur i kirken og i samfunnet. Den har sitt utgangspunkt og sitt mål for Herrens alter i Herrens hus. De som har vært hos Herren og hører til hos Herren og kalles med hans navn, er kalt til å leve Herrens navn til ære. Den kristne motkulturen er kjennetegnet ved to ord, leiturgia, vår gudstjeneste i tilbedelse om nådens midler, og diakonia, vårt hverdags kall blant våre medkristne og våre medmennesker.

Jeg siterer etter en svensk biskop om motkulturen: Det er de levende fiskene som svømmer mot strømmen. De døde fiskene flyter med strømmen.

Vårt kall er så å holde frem Guds ord i sin klarhet, mot strømmen, bruke nøklene, løse den botferdige til troens frihet og binde den ubotferdige for at han skal vende om og bli frelst. For det er dette det handler om når alt kommer til alt.

Derfor må forkynnelsen bli konkret og nær det livet vi lever. Det er ikke tilstrekkelig med den typen sentral forkynnelse som forkynner Jesu død og oppstandelse uten kontakt med vårt daglige liv. Det er konkret forkynnelse av Guds lov som forsømmes, og det blir vanskelig å få kjøtt på syndenes forlatelse. Det er sagt om denne forkynnelse at den sykler på navet. Hele hjulet må i bruk.

Skriftemålet må igjen få sin rette plass blant oss og komme i bruk. Med det vil vi først og fremst ha hjelp til å se livet i Guds ords lys og hjelp til å tro nåden, men vi vil også ha hjelp til å fremme sakramentenes rette bruk, så vi ikke ved deres bruk roper fred uten at der er noen fred. Våre læstadianske venner har en lekse å lære oss i dette. Videre skal vi med omhu se til at vi ikke bærer falskt vitnesbyrd ved de kirkelige handlinger. Ingen kan med gyldighet fra Herren velsigne noe annet enn det Herren vil velsigne.

Vekkelse

I yngre år hadde jeg den forståelse at moralen i folket var høy i gamle dager og at den senere var gått jevn tilbake. Det stemmer jo med erfaringen for den som er vokst opp i Norge etter siste verdenskrig. Men jeg har aldri fått min far med på den tankegangen. Han opplevde mellomkrigstiden i vår hjembygd, tiden før vekkelsene kom. Troens bekjennere var ikke så mange og klare, og den moralske standard i folket var ikke så høy. Men så kom vekkelsene. Det gav bygden mange flere troens bekjennere, og troen ble artikulert tydeligere enn før i folket. Og med vekkelsene fulgte en ny og hevet moralsk standard. En høyere standard for hele bygdefolket, gjennom det Herren hadde fått gjøre blant de troende. Sannhet og løgn kom klarere frem i dagen. Hele bygden fikk nyte godt av Guds ånds gjerning. For Ånden bygger opp det hellige folk og fremmer Guds vilje.

Jeg ser ingen annen vei for vår kirke og vårt folk. En gjennomgripende vekkelse fra Gud som fremmer syndserkjennelse, anger og omvendelse, som fremmer tro på syndenes forlatelse, kjærlighet til Frelseren og hans ord. Da skal troens liv forløses og bære frukt etter Guds vilje. Dette har vi å be om, og Herren skal høre våre bønner i sin tid!