Bindestreks-teologi eller lov og evangelium?

De formål den kristne tro på denne måten settes i tjeneste for, er stort sett gode formål. Bekjempelse av fattigdom og undertrykkelse og arbeid for å fremme likeverd og en bærekraftig utnyttelse av skaperverket er formål vi bør slutte oss til uten innvendinger. Likevel brukes bindestreks-teologi noen ganger til å fremme standpunkt på tvers av det som tradisjonelt og med bibelsk begrunnelse har vært allment akseptert som forpliktende av alle kristne kirker, og kan noen ganger oppfattes som problematisk også når den ikke går så drastisk til verks. Hva er det som er grunnen til det?

Bindestreks-teologien forutsetter at de gode formål oppfattes som realiserbare målsetninger; de er noe som vi forplikter oss på å få til. Målsettingen er ikke en absolutt norm, men noe som det er mulig å tenke seg virkeliggjort. Likeverd mellom mennesker og frihet fra undertrykkelse er da ikke en absolutt norm som alt skal vurderes ut fra, men en målsetting for praktisk sosialt og politisk arbeid. Tro oppfattes da som de gode formåls tjener. Den beslaglegges til bruk for politiske ideologier.

Et alternativ til bindestreks-teologien er en bibelsk forankret forståelse av lov og evangelium, og av forholdet mellom dem. Loven peker på likeverd, rettferdighet og omsorg for skaperverket som målsettinger for det politiske og det sosiale. Det gjør den på en måte som fastholder målsettingenes absolutte karakter uten å redusere dem til det realiserbare. Det overordnede bud om alltid å elske sin neste som seg selv fastholdes som overordnet under alle forhold. Normen settes så høyt at det hverken i teori eller praksis er mulig å sette den høyere: «Dere skal være fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen». Fullkommenhet er ikke noe en forhandler med for å prøve å virkeliggjøre så godt en kan. Det er en absolutt og ubetinget norm alltid og under alle omstendigheter.

Dette lar seg imidlertid bare gjøre om loven om fullkommenhet som absolutt norm relateres til evangeliet om ubetinget benådning. Det er ikke slik at menneskers status overfor Gud er avhengig av at de makter å realisere lovens krav. Menneskers status overfor Gud avhenger ifølge det bibelske evangelium av én og bare én ting, og det er det Guds Sønn har gjort som vår Skaper og Frelser. Gud er like fullkommen i den kjærlighet han her viser oss som i den kjærlighet han krever av oss: Han frelser mennesker uten i det hele tatt å stille noe krav om motytelse fra deres side. Slik Bibelen framstiller det, kan vi gjøre like lite for å frelse oss selv som vi kan gjøre for å skape oss selv før vi er blitt til. Dette gjelder også for undertrykkere, og derfor gjelder det også for oss.

Det er dette som gjør at det er mulig å forhold seg til loven som absolutt norm. Dersom evangeliet om den ubetingede benådningen justeres slik at vår status overfor Gud på en eller annen måte gjøres avhengig av noe vi bør ha gjort, reduseres umiddelbart loven til noe vi kan få til, og vi er prinsipielt sett tilbake i bindestreks-teologien igjen. Det er derfor den bibelske lære om «nåden alene» er så viktig. Den er absolutt nødvendig om vi skal unngå at evangeliet omtolkes til moralisme i de gode sakers tjeneste.

De gode formålene for livet må vi beholde. Vi skal alltid strekke oss etter normen, hvor krevende den enn kan virke. Men dette er likevel ikke troens kjerne. Den utgjøres av det radikalt ubetingede evangelium, som er det eneste som aldri gjør forskjell på folk. Når troen er forankret der, er det også mulig å fastholde lovens absolutte krav uten å segne under det.