Biskop Børre Knudsen til minne: Noen refleksjoner underveis

Gud gav ham nåde til den bekjennelseshandling som i full offentlighet avslørte innholdet i den kalkede grav (Mt 24:27).  Talentet hadde han.  Det husker jeg fra studiedagene, og den humor som inkluderte ham selv.  Vi ante uråd, men visste ikke at vi skulle bli aktører i Den norske kirkes avvikling som evangelisk-luthersk folkekirke, hvor uvitenheten rår om «luthersk» identitet. 

Børre var utdannet ved Det teologiske fakultet.  Det ga skjerpet blikk for det hamskifte som reform-idèer varslet i Den norske kirke.  Prestesønnen med barndomserfaringer fra kirkekampens dager oppfattet mer enn meg.  Vi ble naboprester omkr 1970, først i Troms Prosti, og observatører til en kirkeødeleggelse under utvikling.  Den tiltok med surdeigskraft, fortere enn vi hadde tenkt oss.  Kirkeredder-visjoner fantes.  Selvbergingsstrategier ble forsøkt mens et selvbekreftende resolusjonsmakeri fortsatte uten betydning for sakens utfall.  Vi oppfattet ikke strategiene i tradisjonen fra eneveldets innføring omkr 1660 og senere. 

Arbeidet for kirkereformer i en råds- og møtestruktur «til topps» varslet ille.  Et tegn i tiden var også professor Leiv Aalens kamp mot Leuenberg-konkordien og Menighetsfakultetets overgang til det formaliserte læremangfold som lærerkollegiet allerede var.  Biskop Per Lønnings markerte kirkens motstand mot abort-loven med sin nedleggelse av bispeembete.  Og midt oppi en opphetet debatt utløste Den norske kirkes høymessereform fra advent 1977 den såkalte «liturgistriden».  Her medvirket Børre fra starten av, men et annet «bord» opptok ham allerede. 

Det ble mye å holde styr på.  Hvem kan motstå et snøras?  Kampen for menneskeverdet og kampen for kirkens bekjennelse og rett hører sammen.  Kampen avslørte motstridende forutsetninger av ideologisk art og interesser på kryss og tvers.  Ordets regel ble ofret på fornuftens alter.

Anfektende var også vår funksjon som «konservative» alibier for lekfolkets passive medvirkning.  Da forsøkte prester og lekfolk å legitimere sin medvirkning med liv fremfor lære – med skjønnmalende ord om «kirkeomsorg», og om misjons- og påvirkningsmuligheter.  Velment, men uten troverdighet.  I ettertid ser jeg tydeligere at vi var fremmede for den evangelisk-lutherske kirke som kirkesosial realitet. 

Hvor fantes en fredet plett, hvor en prest fritt kunne etterleve ordinasjonsløftet (Alterb 1920) uten påtvungen embetsplikt.  Hensynet til allmennytten ble gitt prioritet fremfor Guds kirkeorden, gitt kirken i og med apostelordets lære (ordo ecclesiasticus).  Nei, det fins ingen fredet plett for prest og menighet på denne jord.  Her gjelder Kristi dagsordre til sine apostler og deres etterfølgere i prekenembetet: Vokt mine får!  Fø mine får!  (Joh 20)  Apostolatets kirke fremtrer med ord i handling. 

Vår bekjennelsessituasjon

Kirkeordningsloven fra 1920 ga riktignok rom for menighetsmøtets iverksettende myndighet, når det forelå en høymesseliturgi godkjent av Kongen (i kirkelig statsråd).  Departementets kirkejurister ga nølende etter for bispemøtets krav (BM mars 1977).  Problemet var den rettighet som var hjemlet i lov gitt av Stortinget.  En rettighet hjemlet i verdslig lov krenket «den suveraine kongelov» fra 1661. 

Den totalitære maktbruk som rammet det ufødte menneske, rammet også Guds kirkehjord i dens samling om Ord og Sakrament.  Etter mønster fra kirkekampen (1942) nedla han den statlige del av sitt embete, mottok ikke statslønn og åpnet ikke statspost.  Denne «tjenesteforsømmelse» kostet ham dyrt.  Med sine handlinger i både abortsak og liturgistrid bidro han til å avsløre ødeleggelsen av den evangelisk-lutherske kirke i Norge. 

Høyesteretts dom i «liturgisaken» 9. april 1987 fastslo at Stortingets lovbestemmelse om menighetsmøtets iverksettende myndighet var i strid med Kongens uinnskrenkede myndighet (Grl pgf 16).  En statsrettslig problemstilling forbigikk kirkens rett i taushet.  Det samme skjedde i «Balsfjord-saken» med støtte fra «kirken selv».  Samme myndighet ble senere delegert til Kirkemøtet, men uten debatt om myndighetens verdslige art og totalitære omfang.

Liturgisakens gang for Oslo Byrett, og siden for Høyesterett, ble ignorert på kirkelig hold.  Noe lignende skjedde høsten 1991, under et kirkerettsseminer i regi av Foreningen for Bibel og Bekjennelse (FBB).  Ekspedisjonssjefen fremhevet for FBB-prestene deres store betydning for Den norske kirke.  Ville de fortsette samarbeidet med kirkestyret?  Det lovte alle med håndsopprekning på ett unntak nær. 

FBB rekrutterer ikke lenger prester fra Den norske kirke.  Det kan være et godt tegn, men situasjonen er uansett krevende for troens bekjennere.  Hvorfor ikke revurdere foreningens målsetting i en endret kirkesituasjon?  Kirkegjenreisning i menighetsbyggende virksomhet bør stå i sentrum, og FBB innrette sin kurs- og undervisningsvirksomhet med dette mål for øye.  Det evangelisk-lutherske stift i Norge er en direkte frukt av biskop Børres gjerning og en stående invitt til samarbeid etter Ordets regel. 

Børre’s prestegjerning ble anskuelsesundervisning om forholdet mellom åndelig og verdslig myndighet.  Et bilde sier mer enn mange ord: Balsfjord menighets «rettelig kalte» sogneprest på vei ut av kirken.  Tilbake er «folkekirken» der inne, sammen med representanter for dens etablissement.  Alene går han ned kirketrappen, syngende en salme til Guds ære.  Med denne symbolhandling synliggjorde han kirkerettens grunnregel i Jesu ord i Mt 7:6: «Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin; de vil bare trampe dem ned, vende seg mot dere og rive dem i stykker.»

Stats- og folkekirkenes frafall fra “Ordets regel” er blitt stadig tydeligere gjennom de siste to generasjoner.  Kirketilpasningene til den sekulær-liberale overtro på mennesket er mer omfattende enn enkeltsaker tilsier (eks et prekenembete for kvinner, fosterdrapslov, partnerskapslov).  En kirkevirksomhet organisert «til topps», lar deltagerne bevitne læretilpasninger begrunnet i det liberale folkedemokratis rettighetsidèer, parlamentariske prosedyrer og flertallsmakt.  Folkekirkens rettskilde er gudsfornektende religionsjus (rettspositivisme), mens den bekjennende kirke følger Ordets regel og utøver sin nåderett.  Kirkens bekjennelse og nåderett hører sammen med ham som er deres kilde.

Det kirkefrafall vi er vitne til, er likeså radikalt og gjennomgripende som den gang Luther spikret tesene sine på kirkedøren i Wittenberg (1517).  Da er kampsaker ikke nok til kirkefellesskap.  Kirkens bekjennelse samler.  Det må defor advares mot bekjennelseskriterier.  Det er ikke gitt hverken engler eller mennesker å definere kriterier for kirkefellesskap.  Konkordieboken har ikke engang en læreartikkel om Bibelen!  Det er nok å minne om kirkens kànon-dannelse (NT).  Kirken tar imot (recipererer) apostelordets lære, hører stemmen fra Skriftens Herre, og følger ham. 

En bekjennelse gir ikke rom for tidsriktige reservasjoner eller supplement.  I så fall er det tale om en erklæring eller uttalelse om den enighet som foreligger.  Derfor advarte Leiv Aalen mot å gjøre «Kirkens Grunn» til bekjennelsesskrift for Den norske kirke.  Den oppnådde enighet tilslørte uenighet i læren om prekenembetet, evangeliet og sakramentene!  Til forhistorien hører den tyske Barmen-erklæringen i 1934, den gang nok til felles front mot nazismens ideologi og «Førerens» kirkestyre.  Men bekjennelse?  Slettes ikke!  Derfor nektet Hermann Sasse å underskrive. 

Hverken Leuenberg-konkordien, Nådens fellesskap, Borgå-avtalen eller Joint Declaration er bekjennelser i bibelsk mening.  De gir rom for reservasjoner mot apostelordets lære, og nedskriver deres status til saker man kan være uenig om.  Med hvilken myndighet?  Likevel danner de basis for det kirkefellesskap som menighetene i Den norske kirke tilhører.  Med menneskers kløkt i reservasjonens kunster ble den apostoliske læretradisjon brutt, hos oss representert ved Kirkeordinansen fra 1536/39 og Christian 5’s Norske Lov av 1687. 

Konkordiebokens bekjennelser er kirkens svar på Jesu spørsmål ved Caesarea Filippi (Mt 16): Hvem sier dere at jeg er?  Ingen disippel slipper unna denne eksamen uansett tid og sted.  Med bibelordets mening - utlagt av Bibelens Herre, gis forstand til å stadfeste og istemme Skriftens ord og selvvitnesbyrd om Jesu person og verk (homologi).  Med kirkens «ja» følger kirkens «nei» til vrang lære (antilogi) og lovprisning (doxologi) til den treene Gud.  Slik ble Konkordiebokens bekjennelser til.  En bekjennelse med forbehold er en meningsytring og et misbruk av Guds navn.

Kirken følger Ordets regel og holder fast ved den tro som en gang for alle (hapax) er overgitt til kirken (Jud 3).  Med Skriftens ord istemmer kirken Guds tro og bekjennelse (Mt 16:17, 21-23, 1 Kor 2:9-11, 15:1-3, Gal 1:1,3-8, osv).  Troen kommer ved Kristi ord «fra himmelen», og ikke fra mennesker (jf Joh 17:20, 1 Pet 2:21ff, Heb 12:2, osv.  Gal 2:20 bør oversettes med «Guds Sønns tro»). 

Hvilket tog?

Man kan vel sitte bekvemt i stats- og folkekirketoget.  Og man kan vel kjenne seg “kirketro” i vogner reservert “misjonsfolk”, “lestadianere” og andre, men toget blir drevet frem av en satanisk maktbruk, totalitær i sin natur og innpakket i tilpasninger som allmenheten liker.  Velmenende passasjerer må være medspillere i en kirkekontroll innordnet yndlingsidèer i samtiden.  Med sin medvirkning må de legitimere frafallskirken, stikk i strid med skjønnmalende ord som “luthersk”, “bibeltro”, “evangelisk”, “konservativ” eller hva man ellers smykker seg med.  Ved å allminneliggjøre kirken gir man kirken navn av å leve (Åp 3:1).  Esek 37:4 – Dere tørre ben! Hør Herrens ord! 

Vil man ikke være “konfesjonell” i nytestamentlig mening, blir resultatet et annet enn det bedehusfedrene tenkte seg.  De aktet Den norske kirke som rammeverk om sine virksomheter i en sideordnet struktur, og de visste at bruken av bibelhistorie og Luthers Lille Katekisme var av grunnleggende betydning for oppslutningen om deres virksomhet.  Som i Finland, Sverige og Danmark, så også i Norge. 

Biskop Børres kamp viser vei til et annet tog.  Dets spor følger Ordets regel.  Han kjente seg dradd i mange retninger, for mange er de som foretrekker liv fremfor lære.  Mange ble telefonsamtalene om denne problematikk.  Desto viktigere for ham ble å bevare den handlefrihet som løse- og bindemaktens embete gir i alle relasjoner.  Han førte kampen for menneskeverdet med Ordets sverd, om nødvendig i handling med stor symbolkraft.  Med Kristus til gave, fikk han nåde til å følge Ordets regel med Jesus til eksempel.  Og sammen med ham stod hustru Ragnhild, inntil døden skilte dem.  Jeg aner et mønster – forholdet Kristus og hans kirkebrud (Ef 5).  Æren er Guds i det høyeste.

Drevet frem av Ordets regel, ble resultatet med stor konsekvens “Det evangelisk-lutherske stift i Norge”.  Prester og lekfolk er her frie til å følge Ordets regel under Kristi herredømme, og frie til å fremstå som apostolatets kirke for folkets skyld.  La kirken være kirke etter Ordets regel!  Gud virker med sitt ord den hengivne tilbakemelding - både «ja» til hans ord, «nei» til vranglære (Joh 8:44) og rett lovprisning.  Da er ingenting likegyldig i kirken, for her handler alt om dåpen.  Da må vi forsake skikker, regler og bud som enten tilslører eller strider mot Ordets regel.  Da tilsier allerede kravet til redelighet at vi går åpent frem: Dette lærer vi.  Og dette er begrunnelsen.  Søker du noe annet, finner du det ikke hos oss. 

-----

Vi er blitt et skuespill for verden, sier apostelen om prekenembetets utøvere (1Kor 4:9).  Biskop Børres gjerning stadfester apostelens ord.  Teppet er nede etter siste akt.  Vår venn har fått hjemlov, og vi takker Gud for Børres bekjennermot og utholdenhet, oss til oppmuntring underveis til jubelen for Guds åsyn.  Ære være Gud Fader, Sønn og Hellige Ånd, nå og alltid og i evighet.