Biskop i spenningsfeltet kirke og misjon

Biskop emeritus i Misjonsprovinsen, Roland Gustafsson (RG), fylte 70 år 2. april i år. Hans venner i Misjonsprovinsen har utgitt et festskrift til jubilanten med tittelen: «Allt vad vi har uträttat, har du utfört åt oss.» Tittelen er identisk med valgspråket RG valgte fra Jes 26,12 da han ble vigslet til biskop i mars 2010. Boken inneholder 24 artikler, inndelt i fire deler:

1. Mission och kyrka.

2. Missionsprovinsen: källor, tillkomst och utveckling, interaktioner.

3. Missonsprovinsen och framtiden. Hälsningar.

4. Bilagor.

Det går tydelig fram at bokens sikte ikke kun handler om å belyse RG, hans interessefelt og hans virke, men å rette fokus på Misjonsprovinsen (Mp), der RG hadde sin avsluttende tjeneste som biskop fra vigslingen i 2010 til han ble pensjonert i 2019.

Da RG ble bispevigslet, representerte undertegnede Carissimi sammen med flere andre norske gjester. Uten kjennskap til RG fra før, gjorde det stort inntrykk å først høre en presentasjon av mannen som tidligere misjonær og misjonssekretær for Bibeltrogna Vänner med utdannelse fra Fjellhaug, for deretter å se ham bli ikledd bispeklær med fulle regalier. To måneder før var han blitt presteordinert, som et ledd i prosessen fram til bispevigslingen.Forvandlingen fra lavkirkelig lekmann til biskop er et av gjennomgangstemaene i boken. Den er interessant også fra et norsk perspektiv, der spenningen mellom lekmannslinjen og embedslinjen er høyst aktuell, i en tid hvor lekmannsorganisasjonene er i ferd med å utvikle kirkestrukturer. Hva er kirkens vesen? Hva er en gudstjeneste? Hva er kirkens embete? Fra et norsk perspektiv kan et blikk på Misjonsprovinsens arbeid med disse spørsmålene være nyttig. Avsnitt 2 i boken har flere fyldige artikler fra sentrale personer i Mp som behandler disse spørsmålene.

RG´s eget bidrag i boken er en artikkel fra Mps sendebrev fra juni 2021, der han oppsummerer ganske kort Mps historie fra grunnleggelsen i 2003. Da biskop Walter Obare Omwanza viet Arne Olsson som første biskop i Misjonsprovinsen i 2005, var det som resultat av en slags misjonal boomerang-effekt. Obares kirke, ELCK, er langt på vei grunnlagt av misjonærer fra skandinaviske land. Ved RG´s bispevigsel ble denne effekten forsterket ved det faktum at Obare, som denne gangen var assisterende biskop, hadde vært teologistudent under RG´s kateter. Selv fikk jeg tilbringe et par timer sammen med Obare på tomannshånd. Der fikk jeg historien om hvordan han etter en prosess med kvaler, mye kirkelig press og lang tids forsøk på dialog med erkebiskopen i Svenska Kyrkan, hadde konkludert med at det var rett i den åndelige nøden han så, å vigsle en misjonsbiskop i Sverige. RG beskriver hvordan Mp har forgreininger til Finland og Norge. Tallmessig har Misjonsstiftet i Finland hatt størst fremgang med 39 forsamlinger og 61 prester. I Sverige er det 15 forsamlinger og 47 prester. I2013 fikk Mp en forgreining til Norge med biskop Thor Henrik With og Det evangelisk-lutherske stift i Norge. Her er det fire forsamlinger og fire prester.

I del 1. «Mission og och kyrka» er det flere artikler som belyser misjonsarbeidet RG var involvert i på misjonsfeltet og hjemme i Sverige. RG´s sønn, Jonas Gustafson skriver personlig om det å vokse opp i en misjonsfamilie i Kenya. Den finske misjonærkollegaen, Boris Sandberg gir et kort historisk riss fra samarbeidet med RG, og framhever RG som en dyktig teologisk lærer og en sindig leder i arbeidet med administrative utfordringer. Pensjonert førstelektor på Fjellhaug, Erling Lundeby skriver interessant om forholdet mellom misjon og kirke fra et norsk perspektiv. Han beskriver hvordan misjonærer har pendlet mellom integrasjonslinjen, der misjonen integreres i den lokale kirke, og parallell-linjen, der misjonsarbeidet drives selvstendig. Misjonærene måtte ta stilling til liturgi og bruk av liturgiske klær, og hvilken myndighet skulle misjonær ha i forhold til lokale kirkeledere?Erkebiskop Joseph Omolo i ELCK beskriver med takknemlighet den solide kristosentriske og bibelbaserte undervisningen han mottok av RG. Han skriver om ønsket om å lede sin kirke i et ekspansivt misjonsarbeid, ikke bare i eget land, men til nabolandet Uganda. Om kirken hans er liten og fattig på penger, er det bevissthet om sendelse fra Kristus selv, og løftet om Den Hellige Ånds kraft som er den misjonale drivkraften. Han konkluderer slik: «We areconvinced that now we must become for others what Western missionaries became for us. In this endeavor, we welcome all brethren…..to join us…..a humble team of witnesses of the love and saving grace of our Lord Jesus Christ, as one holy catholic church. Misjonær Erik J Andersson skriver om RG´s arbeid I Peru. Spenningen mellom misjon og kirke viser seg ved spørsmålet om hvordan EV og NLM skulle stille seg ved vigsel av tre pastorer i 2008. Her hadde RG som misjonsforstander en viktig rolle å avklare: Skulle misjonen kun representeres administrativt, skulle man bidra til at den episkopale linjen var representert? RG sørget for at man endte på et slags kompromiss ved at en ordinert prest deltok som assistent til den nasjonale kirkens hovedpastor, som ledet handlingen. Biskop emeritus Lars Artman skriver om hvordan inspirasjonen fra Kenya, der åndelig liv er en del av offentligheten, og fra de første misjonærene i som kom til Norden, kan inspirere til offensiv evangelisering også i dag. «Som i Kenya, även i Sverige.» Qes Mekonnen Geremew skriver en kort missiologisk artikkel, der han beskriver utfordringer og strategier for fremtidens misjon: Bibelstudium, utholdende bønn, kristen kjærlighet og forkynnelsen av Jesus som eneste vei til frelse.

For den som ønsker å sette seg inn i Mps historie, selvforståelse og utfordringer er boken kapitel 2 en god kilde. Mp står i spenningen mellom misjon og kirke. Hvilke ekklesiologiske overveielser ble gjort når man så seg nødt til å organisere en ny kirkestruktur, i konflikt medSvenska kyrkan? Den konkrete foranledningen til etableringen var at Svenska kyrkans bispemøte i 1993 vedtok å ikke ordinere prester som ikke kunne ha fullt alterfellesskap med kvinnelige kolleger. For mange var dette et samvittighetsspørsmål. Den lutherske bekjennelsesbevegelsen stod da overfor vanskelige valg. Skulle man akseptere at den apostoliske tradisjonen fra Jesus og apostlene, at embetet med ord og sakrament var lagt på kun menn, forsvant i Svenska kyrkan? Skulle man konvertere til andre kirkesamfunn? I dette kapitelet får vi en analyse fra de som valgte Misjonsprovinsen som løsning. Provinssekretær Bengt Birgersson gir et historisk riss. Biskop emeritus Göran Bejer beskriver refleksjoner rundt misjonsprovinsens forsøk på å ta vare på apostolisk tradisjon med luthersk bekjennelse. Hans hovedtese er at tre apostoliske kjennetegn på kirken var sentrale i etableringen: Bibel, bekjennelse og biskop. Svenska kyrkan ivaretok ikke lenger disse. Bibelen ble ikke oppfattet som Guds Ord, bekjennelsen var uten betydning for kirkelivet og bispeutnevninger var blitt politiske prosesser på sekulære premisser. Etablering av misjonsprovinsen var et forsøk på å ivareta de apostoliske kirkelige kjennetegn som var blitt borte. Advokat og prest i Misjonsprovinsen Andreas Stenker Karlgren skriver om de kirkerettslige utfordringene etableringen av Misjonsprovinsen førte med seg. Fredrik Sidenvall beskriver også den historiske utviklingen i svensk kirkeliv og hvilke valg den lutherske bekjennelsesbevegelsen stod overfor. Hans kritiske blikk utlegges fra tre vinkler:

En kirke uten kristendom (Svenska kyrkan), en kristendom uten kirke (den lavkirkelige vekkelseskristendommen) og en kirke som trodde på seg selv istedet for evangeliet (høykirkeligheten). Mot disse grøftene har Misjonsprovinsen valgt en vei i evangelisk katolisitet eller helkirkelighet. Misjonsleder Daniel Ringdahl skriver om forholdet mellom ELM (Evangelisk luthersk mission - bibeltrogna vänner) der RG hadde hovedtyngden av sitt virke og Misjonsprovinsen. Problemstillingen om hvorfor organisasjonen ikke har tatt stilling til Misjonsprovinsen besvares med at en har valgt å fokusere utad på misjonsarbeidet mer enn på kirkelige relasjoner på hjemmebane. Den første biskopen i misjonsprovinsen i Sverige og Finland, Matti Väisänen og nåværende biskop Juhana Pohjala skriver om nybrottsarbeidet i Finland, om konflikter med den lutherske kirken i Finland, og om arbeidet mot et selvstendig misjonsstift i Finland. Med utgangspunktet i det klassiske begrepet «casus belli» (rettferdig begrunnet krig) skriver lektor Rune Imberg om kirkekonflikter fra 1800-tallet som har ført til nye kirkedannelser.

1. Strid om dåpen som førte til splittelse og dannelse av kirker med baptistisk dåpssyn

2. Strid om forsoningen som førte til dannelse av Misjonsforbundet

3. Strid om bibelsynet som førte til nye organisasjonsdannelser, som f.eks Bibeltrogna vänner

4. Strid om det kirkelige embetet skulle åpnes for kvinner.Dannelsen av Misjonsprovinsen beskrives som en av sju alternativer strategier for mindretallet. Med tilslutning siteres Erik Petréns beskrivelse fra 1995 av de som senereskulle etablere Misjonsprovinsen: «Svenska kyrkans urbefolkning.»

Til slutt i boken er det en oversikt over RG´s embetsvigsler som biskop.Å kikke over grensen til naboen kan av og til være nyttig. Utenfra-perspektivet gir både avstand og gjenkjennelse. RG´s liv og virke har interessante forgreninger til norsk kirkeliv. Boken får godt fram de kirkesplittende konsekvensene av den nye praksisen med presteordinasjon av kvinner. Den norske kirkes biskoper har nå etterfulgt sine svenske kolleger med sitt vedtak høsten 2020. For de som vurderer ulike kirkelige alternativer for sin framtid, vil boken kunne være tankevekkende og nyttig lesning.

Sverre Langeland

Alt vad vi har uträttat, har du utfört åt oss

Festskrift til Missionsbiskop Roland Gustafsson

Red: Rune Imberg, Gunnar Andersson og Jakob Okkels

Missionsprovinsen i Sverige Göteborg 2022

(Boken er til salgs hos FBB)