Biskop Kari Veiteberg og ungdommene

Kari Veiteberg Store spørsmål – korte svar Vårt Land forlag 2021

ISBN 9788293368724 Pocket, bokmål

Pris kr. 199

Oslo-biskop Kari Veiteberg har i den lille boken «Store spørsmål – korte svar» samlet spørsmål som ungdommer har stilt henne, og forsøkt å gi svar på dem. Boken er lettlest og i et attraktivt og ryddig format, og Veiteberg forsøker på en personlig måte å nå ungdommene, og lede dem i det minste ett skritt på veien til en forståelse av temaet de spør om. Boken er delt i 21 kapitler etter tema, og teksten brytes opp med bilder, tekster fra liturgien, dikt og sanger, en bryllupstale, og faktabolker som gir opplysninger om noen av de temaer som det er blitt spurt om. Språkbruken er hverdagslig og avslappet, og svarene gjøres personlige med direkte tiltale til den som spør, fortellinger fra eget liv, og subjektive svar. Det er 59 spørsmål og de fleste besvares innenfor én side.

Veiteberg forteller at hun på forhånd har bedt ungdommer som hun har besøkt som biskop, om å forberede spørsmål til henne. Hun har ønsket å vite hva ungdommer lurer på før hun begynner å snakke med dem. Og det Veiteberg gjør her, er i seg selv en veldig god idé. Det er interessant å lese spørsmålene og se hva som rører seg hos ungdommene som har sendt dem inn, hva de gjerne vil vite, og hvilke forestillinger de har om verden, kirken og kristendommen. Jeg liker altså idéen – som teolog og en nøkkelperson i kirken å ønske å gjøre kristendommen litt mer tilgjengelig og forståelig gjennom å lære seg hva målgruppen spør etter og tenker på, og slik finne en passende innfallsvinkel til en samtale med dem.

Det jeg synes Veiteberg gjør bra, er at hun tar alle spørsmål på alvor og forsøker å være var på hva som ligger bak dem. Hun er menneskelig og personlig i sine svar, og bryr seg om personen som spør. Hun er også ydmyk nok til å innrømme når hun ikke har et svar, eller ikke har tenkt på spørsmålet. Hun tar disse «ubesvarte» spørsmålene med i boken likevel, og velger ikke å legge dem vekk, men takker ungdommene for det de gjennom sine spørsmål gjør henne oppmerksom på.

Dessverre skulle jeg ofte ønske biskopen viste selve svaret mer tid og omhu. Jeg synes jeg altfor ofte sitter igjen uten å ha fått en god nok forklaring på det som det ble spurt om, og hva det vil si at det er slik. Veiteberg er tro mot tittelen, som lover «korte svar», og det gjør boken også lettlest, men det gjør det vanskelig å gå i dybden. En god del av svarene er også veldig subjektive og personlige, som noen ganger gir en viss styrke, og andre ganger, etter min mening, ikke. Jeg synes det er viktig å spørre seg hva som kan ligge bak et spørsmål, og i og med at Veiteberg gjør det, synes jeg hun har en mulighet som hun kunne brukt bedre. Kirken har faktisk ganske mye å si om de tingene det blir spurt om, og de situasjoner spørsmålene kan tenkes å springe ut av. En biskop, som kirkens talsmann, kunne kanskje gjort seg litt mer bry med å formidle kirkens lære og tro. Men Veitebergs ønske med sin bok er heller en oppfordring til å tenke sammen, enn å finne svar med to streker under. Hun skriver: «Det som er aller viktigst for meg, er ikke hva vi må tro og mene om det og det. Det viktigste for meg er å snakke med dere om hvordan vi skal leve sammen på denne jorda: Hva håper du? Hva er du redd for? Hvordan er det i livet ditt når du har det bra?»

Veiteberg virker opptatt av å vise at hun bryr seg og at det er rom for spørsmålene, og av å gi hjelp til å begynne en egen refleksjon. Denne tilnærmingen synes å være mer i fokus enn det å gi hjelp til å forstå kirkens tolkning eller Bibelens ord om saken. Det gjør Veiteberg riktignok også til en viss grad, i mange av svarene. Men i andre svar er dette nesten helt ute av syne, og mange svar er helt subjektive.

Nå må det sies at det er ikke alt man kan gi svar på. Og et svar med to streker under, er heller ikke alltid det beste man kan få, selv når det er det man ønsker. Jeg tror mange av spørsmålene uttrykker det ønsket. De unge er på jakt etter konkrete svar. Men jeg synes altså Veiteberg kan gjøre rett i å ikke alltid gi det. Noen ganger er det en god ting at svaret ikke er en liste med tillat-forbudt, eller en totalitær forklaring. Jeg synes f.eks. Veiteberg har en fin måte å formidle etiske retningslinjer på, og gi hjelp til å reflektere over etiske spørsmål eller etiske sider ved spørsmål, og gi noen nyttige råd der. Den etiske dimensjonen er for øvrig det Veiteberg synes å være mest opptatt av, og kunne si mest om. Det skinner gjennom flere av svarene at hun er fascinert og inspirert av Jesu engasjement for mennesker. Hun vil som biskop kjempe for rettferdighet, inkluderende fellesskap og «mer himmel på jord».

Men tilbake til saken. Noen spørsmål tror jeg faktisk det er viktig å svare på. For å nevne et eksempel savner jeg et godt svar på spørsmålet om hvordan man kan tro på og følge Bibelen når den ble bevart muntlig så lang tid før den ble nedskrevet. Veiteberg sier noen ting om temaet, men svarer, etter min mening, ikke egentlig på spørsmålet om det gir mening å tro på Bibelen når dens fortellinger er preget av å ha levd kun muntlig for lang tid. Hun henviser selv til Bibelen flere ganger og behandler den som viktig. Hun gir også tips til bibellesning, noe som jeg synes er bra, og som formidler at Bibelen er viktig for de kristne. Der har hennes forslag til bøker og kapitler som bør leses også en imponerende bredde; viktige tekster fra GT og NT, og noen av dem ganske utfordrende. Derfor er det overraskende at hun ikke bruker denne muligheten bedre til å svare på et spørsmål om Bibelens troverdighet.

Skal jeg lese mellom linjene virker det å være viktig for ungdommene å vite hva kirken mener og hvorfor, for å vite hvordan de kan stille seg i forhold til det. De vil vite hva det vil si å være en kristen, hva det betyr for livet. Når kirken sliter med å gi konkrete svar på hva den mener, og stå for det, tror jeg det kan bli vanskelig for ungdommene å ta stilling til den, finne sin plass der, eller overhodet å ta den på alvor. Ett av de sentrale spørsmål som blir stilt, er: «Hvorfor skal jeg gå i kirka?» Der synes jeg biskopens svar er skuffende. Etter å ha lest det sitter jeg fortsatt igjen med spørsmålet: Hvorfor skal jeg egentlig gå i kirken? Hva er kirken, hva er fellesskapet av de kristne, hvorfor skal jeg komme til gudstjeneste? Har det noe å si? Hva betyr det? Jeg skulle ønske biskopen kunne svare bedre på hva kirken er og «hvorfor vi skal være kristne». Det viktigste for henne synes å være at alle skal kunne finne sin plass i kirken og føle seg hjemme der, men hvordan kan de gjøre det hvis ikke de vet hvorfor de er samlet der? Og hva er kirken hvis de som tilhører den, ikke kommer sammen på grunn av en felles tro og bekjennelse, men noe annet? Veiteberg forsøker ikke en gang å forklare hvorfor vi skulle tilhøre kristendommen framfor en annen religion for å dekke våre fellesmenneskelige religiøse behov.

Et annet stort problem viser seg i boken. Som sagt er det ikke alt man kan eller må svare utfyllende på. Men det viktigste kirkens folk kan formidle er Kristus, og det viktigste de kan gi er å hjelpe søkende å finne ham. Veiteberg sier også at hun tror at Jesus er svaret. Men det avgjørende spørsmålet er hvem denne Jesus er og hva det betyr at han er svaret. Veiteberg forteller om en

Jesus som forstår og lider med menneskene, men hun klarer ikke å formidle den trøsten som finnes hos den Jesus som har lidd, dødd og stått opp for menneskene.

I sin menneskelighet klarer Veiteberg til en viss grad å gi trøst i sine svar på noen av de eksistensielt vanskeligre spørsmål, men svarene mangler en forståelse av oppstandelsens betydning for kristendommen, og Jesu seier over det onde. Veiteberg forteller om den lidende Jesus som kjenner all smerte og kan ha medlidenhet med oss, og hun forkynner denne Jesus frimodig i noen av sine svar. Hun tror på en Gud som bryr seg om mennesker og elsker dem som de er og har det vondt når de har det vondt og vil hjelpe. Han lider i solidaritet med oss. Jeg spør: Finnes det noen annen trøst i det, enn at vi ikke er alene? Veiteberg uttrykker at Gud ikke alltid er mektig til å hjelpe, selvom han vil det. Det gjør vondt å lese hennes svar på det klassiske spørsmål om hvordan Gud kan være kjærlig og allmektig når det er så mye vondt som skjer i verden. Hun uttrykker et håp om at Gud og det gode en dag skal seire over alt det onde i verden, som om det ikke allerede var skjedd. Som om Gud ikke hadde makt over ondskapen, men i sin avmakt skulle være nødt til å la vonde ting skje. Med en slik forståelse sliter Veiteberg med å gi det fulle håpet og trøsten som den kristne kirke dog er i stand til å gi i og med troen på oppstandelsen og Jesu seier over det onde som et faktum. Frelsesvisshet er Veiteberg altså ikke i stand til å formidle. Kun et håp om at Gud ikke er hevngjerrig, og at vi kanskje kommer til himmelen, og at helvete forhåpentligvis er tomt, hvis det finnes. Jeg savner ord om rettferdiggjørelse, syndstilgivelse, forsoning, og håpet om at vi skal bli skilt fra det onde, også i oss selv.

Veiteberg tar på alvor at det er mye ondt og smertefullt i verden; også at det er noe ondt i menneskene og at de ikke alltid gjør det rette. Men jeg savner en forklaring av dette; at syndefallet nevnes, at det både finnes et opphav og en grunn til at Guds gode skaperverk ikke er så godt som det var da han skapte det – men også at det finnes en løsning og et svar, at det ikke alltid skal forbli slik. Det skilles ikke mellom mennesket og synden i mennesket, når Veiteberg sier at «Gud har skapt oss og er glad i oss likevel». Hun forklarer synd som «alt som truer livet», og tar med Luthers uttrykk «innkrøkthet i seg selv», og «simul justus et peccator». Men hennes tolkning av det synes ikke å nå lengre enn at ingen av oss klarer å være perfekte.

Jeg må til slutt nevne noe av det positive i boken. Det må sies at selvom svarene ofte etter min mening er for korte, klarer Veiteberg også å formidle noen viktige ting på en fin måte i noen av sine korte svar. Til et spørsmål om djevelens eksistens svarte Veiteberg: «Jeg [tror ikke] på djevelen, men jeg tar avstand fra djevelen.» Så vender hun seg fra å snakke om djevelen og vender seg til det vi tror på, og siterer i fortsettelsen forsakelsen og deretter den apostoliske trosbekjennelsen i sin helhet. Også svaret på hva en må gjøre for å være kristen synes jeg er fint i sin enkelthet: «En kristen tror på Jesus» og «å tro er å ha tillit til Gud, til at vi blir tatt vare på. Å være sårbar og liten og fantastisk i Guds hånd.» Neste skritt ville vært å formidle en bredere forståelse av hvem Jesus er og hva det betyr å tro på ham.

Jeg synes Kari Veitebergs idé er bra – å søke disse spørsmålene, ta dem på alvor og svare på dem i en bok som denne. De spørsmål hun har samlet står der som en utfordring til kirken og teologene som vil ta dem på alvor og behandle dem med omhu.

Guðbjörg Hrönn Tyrfingsdótti