Biskop utenfor Guds ords tilsyn?
(Ressurser)
På den første dagen i februar 99 offentliggjorde biskop Køhn i Hamar sin beslutning om å la kapellan Siri Sunde som lever i registrert partnerskap, gjenoppta sitt virke som prest i Den norske kirke. Dermed har Køhn brutt den skjøre enigheten i bispemøte og kirkemøte om at vigslede personer ikke kan leve i utenomekteskapelige seksuelle forhold. Åpen kirkegruppe og progressive teologer, også flere bispekolleger hilste avgjørelsen velkommen. Og det er uten tvil en historisk avgjørelse ved slutten av vårt århundres norske kirkehistorie. Men samtidig er det en tragisk avgjørelse.
En biskop valgte å spille solo. Hun brøt den ordningsmessige avtale hun selv hadde bygd opp med sine egne kolleger fordi hun "angret" i ettertid. Hvilken bedriftsledelse hadde tålt en slik ukollegial handling? Slike ting skjer derimot oftere i politiske miljøer. Køhns løftebrudd viser at det ikke var noen "hellig enhet", men en pragmatisk koalisjon som brast.
Den hellige enhet var for lengst brutt fordi Køhn og hennes likesinnede alt før hennes vigsling hadde nedskrevet Den Hellige Skrift som enhetens basis for den kristne menighet til fordel for sine subjektive meninger om både troslære og etikk.
"Evangeliet og kjærligheten har seiret", lyder budskapet fra Hamar. Det gjelder å være "sannheten tro i kjærlighet", sier Køhn med Efeserbrevet 4,15. I realiteten har hun vært utro mot evangeliets sannhet og forkynner vrang lære over radio og TV til hele det norske folk. Evangeliet er for alle, men lar oss ikke forbli uberørt eller uforandret. Guds faderfavn tar i mot alle og slipper ikke den fortapte sønn ut igjen til det syndige liv han vendte hjem fra. Jesus forkynte tilgivelse, men ikke tillatelse til alle synder som frister oss under våre naturlige betingelser. Nåden opphever ikke, men oppfyller loven. Guds kjærlighet har en retning, helliggjørelsens kurs. Verdsliggjøringens retning fører derimot bort fra Guds nåde og kjærlighet i Kristus og ender i evig fortapelse. Derfor sier Jesus: "Gå bort og synd ikke mer!" Køhn leder mennesker vill med sin vranglære. Det er det største alvoret i dagens kirkebilde. At Den norske kirke dermed stiller til skue sin for lengst inntrådte splittethet i liv og lære, blir den tragiske fasit for mange som trodde på Dnk som "bekjennelseskirke", slik det har vært sagt i høytidelige programerklæringer.
Vi kan gjøre oss mange tanker om statskirkens framtid. Staten griper visst oftest inn når kirken skal "forandres", ikke når den skal bevares. Biskopene har ingen rettslige muligheter, kun moralsk press å sette inn mot Køhn og hennes fraksjon, om de ønsker å påvirke den kirkepolitiske situasjonen. Biskopenes kirkerettslig "tilsyn" gjelder bare deres underordnede, ikke dem selv. Hva vil Guds folk i menighetene gjøre?
Ifølge § 1 i biskopenes tjenesteordning skal biskopen "ta vare på den apostoliske lære ... og fremme og bevare enheten i Guds kirke". Køhn taler apostelen Paulus rett imot og fremmer dermed ikke noen enhet i kirken. Det eneste logiske er at hun enten trer tilbake frivillig eller avsettes. Men hvem kan avsette en statlig embetsperson? Det er viktigere å spørre om en person som er betrodd bispetittel og tilsyn med Guds kirke, selv kan stille seg utenfor Guds ords tilsyn. Svaret er utvetydig. Herren sier at han vil våke over sitt ord så det fullbyrdes til dom og til frelse (Jer 1,12). Ingen av oss kan unndra seg Guds ords tilsyn.