BISKOPENE og DE HOMOFILE

AKTUELL ARTIKKEL

av kap. Jan Bygstad

Dagen og Vårt Land, oktober 1997.

Høstens Bispemøte (BM) er ferdig, og behandlingen av to av de viktigste spørsmålene knyttet til homofilisaken, er sluttført. Bispemøtets tilråding går nå til Kirkemøtet, og skal behandles når dette trer sammen i november. Bispemøtets protokoll kan sammenfattes i tre hovedpunkter:

Uenigheten i homofilispørsmålet er ikke kirkesplittende.
Praktiserende homofile skal ikke ha adgang til kirkelige stillinger.
Samboende homofile skal ha adgang til nattverdbordet.

Når det gjelder det første punktet, er det klart at BM har fulgt opp de føringene som ble lagt ned i uttalelsen fra BM -95, der det ble gitt uttrykk for at en "ikke ønsker at uenighet i dette spørsmålet skal splitte kirken". Bak vedtaket som nå er fattet, ligger en lang og grundig høringsrunde, der et høringsutkast fra BM, "Kirkens enhet og troens fundamenter" har fått høringssvar fra landets teologiske fakulteter, Presteforeningen og Kirkerådet. Kjernen i saken her er hvorvidt det nye syn på homofili er vranglære, eller om hele spørsmålet skal klassifiseres som et adiaforon (et adiaforon er et spørsmål Bibelen ikke uttaler seg klart om, og hvor den kristne kirke derfor står fritt til å ha ulike oppfatninger). Ved at også de biskoper som går imot å akseptere homofilt samliv har gått med på å nedgradere forskjellene i lære til en "uenighet", har de i realiteten gjort homofilispørsmålet som et adiaforon.

Det alvorligste med protokollen fra BM ligger kanskje nettopp her: Et samlet bispekollegium gjør saken til et kirkelig ordningsspørsmål i stedet for å ta på alvor den oppgave de ved sin vigsel til biskoper har sagt ja til: Å "ta vare på den apostoliske lære etter vår bekjennelse -" (sitert etter vigslingsritualet for biskop). Biskopene gjør hermed talen om vern mot vrang lære til en illusjon, og legger kirken åpen for at vranglærerne for fremtiden skal ha fritt spillerom i kirken. Derfor sa også biskop Steinholt etter at BM var ferdig (Dagsrevyen den 8. okt.) at han og de andre vranglærerne vil fortsette med å arbeide for å endre kirkens syn. Også de biskoper som har en restriktiv holdning til homofili, gjør det nå illegitimt å kalle avviket i homofilisaken ved dens rette navn: Det er vranglære, troløshet mot Guds ord, og brudd på ordinasjonsløftet.

I en kristen kirke spiller vernet om læren etter Guds ord samme rolle som immunforsvaret gjør for kroppen. Dersom immunforsvaret svikter, kan selv den minste infeksjon bli livstruende. Resultatet av denne unnfallenheten i læren ser vi allerede for våre øyne i vår kirke: Forvirring og splid blant de troende. Mange av kirkens leke og ordinerte medarbeidere mister frimodigheten i tjenesten og tilliten til sine kirkelig foresatte. Og ikke minst: Uklar veiledning hindrer menneskers frelse.

Mot dette må det med styrke hevdes: Homofilt samliv er synd, som fører et menneske inn i fortapelsen dersom det ikke vender om. En lære som aksepterer homofilt samliv, er i strid med Guds ord, og diskvalifiserer den som hevder den fra kirkelig tjeneste. Derfor har de som har brutt med de vranglærende biskoper handlet rett i følge Guds ord (Tit 3,10f) og bekjennelsen (Confessio Augustana art. 7 og 28).

Når det gjelder det tredje punktet, at samboende homofile skal gis adgang til nattverdbordet, er dette en tilråding fra biskopene som er stikk i strid med Guds ord. Kirkens Herre har gjennom sine apostler gitt sin menighet "nøklemakten", dvs. fullmakt til på hans vegne å tilsi syndenes forlatelse til den som vender om, og til å fastholde et menneske i dets synder dersom det er gjenstridig og ikke vil omvende seg (Matt 16,19; 18,18; Joh 20,23). Biskopenes vedtak her innebærer to ting:

For det første omgjøres presten som forvalter av sakramentene til "servitør", som skal gi folk det de mener å krav på uavhengig om de lever i omvendelse og tro.

For det andre: Ved å gi åpenbart ubotferdige Herrens legeme og blod, tilsier en disse syndenes forlatelse, og bedrar dem dermed like inn i fortapelsen. Dårligere sjelesorg kan vel ikke gis enn det som er sagt i protokollen fra BM: De (mennesker som lever i synd) skal gå til alters "på eget ansvar". Slikt kan en forvaltning av nådens midler som vil være i samsvar med Kristi innstiftelse, under ingen omstendigheter gå med på. Både Skriften og ordinasjonsløftet forbyr prestene å rette seg etter biskopene i dette stykke.

I denne sammenheng er det avgjørende å være oppmerksom på den betydning nøklene har for Kristi menighet på jord. Når Luther taler om dette sier han: "Hvor nøklene er, der er Guds folk; hvor nøklene ikke er, er heller ikke Guds folk" (i skriftet "Von den Konzilien und Kirchen"). Ved å ofre kirketukten på "enighetens" alter står biskopene i fare for å omgjøre Den norske kirke til en løgnkirke.

Avslutningsvis vil jeg peke på at vedtaket fra BM bærer alle tegn på å være et kirkepolitisk kompromiss. Biskopene innser at det er umulig å holde kirken læremessig samlet, og har derfor erstattet en reell kirkelig enhet med en byråkratisk enhet, som administreres gjennom det en kaller "kirkelige ordninger". Disse ordningene er noe en forhandler seg frem til ved at alle fløyer må svelge minst en kamel hver. Osberg og co. har gått med på ikke å ordinere homofilt samboende mot at de mer konservative har ofret nøklene. Dette er et spill som er uverdig i en kristen kirke. Devisen "samhold for enhver pris" sitter i høysetet, mens sannheten ofres. Går det an å ha tillit til kirkelig foresatte som skikker seg slik i sin embetsførsel?

Det ville være meget bedre både for sannhetens og for Kristi kirkes skyld at sannhet fikk forkjørsrett for samhold. Rett nok ville det føre til at splittelsen i Den norske kirke ville bli åpenbar. Men det ville også føre til at troende mennesker fikk tillit til de som er rette biskoper, og tiltro til at det ennå er håp for vår kirke. Slik det nå er blitt, er det mange av oss som har vanskelig for å se at det er noen fremtid for vår kirke, og noen fremtid for oss i den.

Jan Bygstad, formann i FBB.