Biskopene og den nye ortodoksien

Biskopene har talt. Innvendinger mot kvinnelige prester skal ikke lenger tåles, om de da ikke begrenses til lønnkammeret og aldri tas ut i det offentlige rom. En såpass stramt gjennomført krav til presteskapets ortodoksi er uvanlig i Den norske kirke. Biskopene gjør på denne måten dette til et spørsmål om hva kirke og kirkelig lederskap er, og det er ikke sikkert at en militant gjennomføring av enstemmige bispemøtevedtak er den gode løsningen på slike spørsmål.

Biskopene framstiller dette som et spørsmål om arbeidsvilkår for de kvinnelige prestene. Det er sikkert taktisk vellykket, men er like fullt uttrykk for en hersketeknikk som bruker pressens popularitetsbarometer som et middel for å skape kirkelig ensretting. Det er ingen som er uenig i at de kvinnelige prestene skal gis gode arbeidsvilkår, og det er ingen som har påvist at teologisk begrunnet skepsis til ordinasjon av kvinner er en vesentlig del av de problemer de kvinnelige prestene kan oppleve. Det bidrar derfor ikke til den saklige samtalen å late som det er dette den handler om.

Spørsmål om kjønn er viktige både i den kristne trostradisjon og i den allmennkulturelle bevissthet. Tradisjonelt har kirken oppfattet ulikheten mellom kjønnene som en så viktig del av menneskers erfaring at den er blitt trukket inn i gudsforholdet og har fått en utdypet mening i den sammenhengen. Etter Jesu forbilde har en derfor holdt fram tanken om menns og kvinners ulike, men gjensidige og likeverdige forpliktelse i ekteskapet, og har ment at denne forskjellen også skal komme til uttrykk i den måten kirken og gudstjenesten ledes på. Dette brytes nå mot ønsket om å redusere kjønnsforskjellene og i størst mulig grad betrakte menn og kvinner som kopier av hverandre. Det er et viktig korrektiv, fordi det skaper en sunn og nødvendig motstand mot tradisjonell mannsdominans. Men betyr det at det skal følges slavisk også i kirkelig sammenheng? Hvorfor mener biskopene tiden nå er inn for å etablere en ny, ensrettet ortodoksi?

Biskopene ønsker en kirkelig tilpasning til idealet om at det helst ikke skal komme til uttrykk at kjønn finnes. Referanse til kjønn tolereres inntil videre i liturgien for inngåelse av ekteskap, men det er nå blitt uakseptabelt å se det som en forutsetning for ordinasjonsliturgien. Man kan argumentere for det berettigede i en slik tilnærming, men selvfølgelig er den ikke. Trosliv har lite med bispemøtevedtak å gjøre, og desto mer med å prøve å utlegge og forstå livet for Guds ansikt og i lys av guddommelig åpenbaring. Med et slikt utgangspunkt er biskopenes strategi svært problematisk.

Knut Alfsvåg

(Tidligere på trykk i Vårt Land)