Uttalelse fra FBBs Teologiske nemnd

Det mest positive ved biskopenes nylig vedtatte uttalelse om ekteskapet er at de samlet avviser tanker om å innføre en ordning for ekteskapsinngåelse for likekjønnede i Den norske kirke. Biskopene forstår at dette vil sette kirkens enhet på store prøver både lokalt og i forhold til andre kirker og kirkelige organisasjoner, og avstår derfor klokelig fra å foreslå en slik ordning.

Ideelt sett vil det kunne innebære at vi nå kan legge denne saken bak oss og i stedet konsentrere oss om de samlivsetiske utfordringer homofilidebatten i stor grad har undertrykt, som samboerskap, skilsmisse, kunstig befruktning og spørsmålet om hvordan mennesker med en ulik seksuell orientering på en god måte kan integreres i menighetens fellesskap. I forhold til alle disse utfordringene står imidlertid forståelsen av ekteskapet sentralt, og det er derfor interessant å merke seg hvordan biskopene argumenterer på dette punkt.

Bispemøtets flertall, som for sin egen del godt kunne tenke seg kirkelig vigsel av likekjønnende, er klar over at dette er umulig ut fra en tradisjonell kirkelig forståelse av ekteskapet. De ønsker derfor å “utvide” ekteskapsforståelsen slik at dette likevel blir mulig. På dette punkt befinner de seg i klar motsetning til både en bibelsk, luthersk og økumenisk forståelse både av kirkens tradisjon og av ekteskapet. Den lutherske reformasjon er forankret i en forståelse av læremessige nyheter som en teologisk selvmotsigelse, og det er påvisningen av samtidens brudd med dette prinsippet som strukturerer det viktigste bekjennelsesskrift fra reformasjonstiden, Confessio Augustana. Denne tradisjonsforståelsen, som er forankret i tanken om Guds uforanderlighet og Jesu løfte om at han ikke vil forlate sin kirke, vil det i dag i stor grad være økumenisk enighet om. Når flertallet av biskopene kan tenke seg å innføre en liturgisk handling som ikke har støtte hverken i Skriften eller tradisjonen, bryter de med dette lutherske og økumeniske tradisjonsprinsipp, og stiller seg derfor i realiteten utenfor kirkens bekjennelse.

Både Jesus, Paulus og en samlet kirkelig læretradisjon forstår, på grunnlag av 1 Mos 1 og 2, ekteskapet som innstiftet av Gud. Denne ekteskapsforståelsen bæres av en skapelsesteologi som knytter Guds velsignende nærvær til bestemte ordninger, hvorav den seksuelle relasjon mellom kvinne og mann i ekteskapet på bibelske premisser er blant de viktigste. Bispemøtets flertall bryter med denne ekteskapstenkningen ved å oppløse forbindelsen mellom ekteskap, seksualliv og fruktbarhet og i stedet knytte ekteskapet til partnernes opplevelse av sin egen kjærlighetsrelasjon. På dette punkt er de ikke svært langt unna å bebreide Jesus for at han ikke var i stand til å innse at dette er den naturlig konklusjon på hans “understrekning av kjærlighetsbudets forrang.”

Både når det gjelder tradisjons- og ekteskapsforståelse viser bispemøtets flertall seg slik ute av stand til å ta inn over seg den bibelske skapelses- og inkarnasjonsbekjennelse med dens fokus på det faktiske og det konkrete. I stedet flykter de inn i en abstrakt åndelighet med vekt på opplevelse og antatt intensjon. På begge disse punkter viser de at de i realiteten lar seg styre av en dualistisk virkelighetsforståelse med stor likhet med det oldkirken bekjempet som gnostisisme.

På disse punkter er avstanden mellom bispemøtets flertall og mindretall betydelig. I et siste punkt drøfter de derfor hvilke utfordringer dette gir for det kirkelige fellesskap, og konkluderer med at uenigheten ikke splitter kirken. Det er påfallende at de kommer til en slik konklusjon uten å kommentere bispemøtets til nå grundigste arbeid med dette spørsmålet, nemlig innstillingen “Kirkens enhet og troens fundamenter” som lå til grunn for Bispemøtets vedtak i sak 15/97. I denne innstillingen hevdet representanter for begge fløyer i homofilisaken at det å likestille homofilt samliv med ekteskap ville måtte betegnes som “kirkesplittende vranglære”, og det er svært nærliggende å forstå Bispemøtets vedtak den gang slik at biskopene da samlet sluttet seg til dette. Bispemøtets flertall inntar altså nå et standpunkt som et samlet Bispemøte i 1997 regnet som vranglære, og det ville være svært interessant å få vite hvilke grunner både dagens flertall og dagens mindretall har for å avvise denne konklusjonen. Men i stedet for å gå inn på denne diskusjonen, prøver biskopene å legge lokk på den ved simpelthen å ta dette vedtaket ut av listen over Bispemøte-saker med relevans for den aktuelle uttalelsen.

Det kan en forstå, for argumentasjonen er også på dette punkt svært lite tilfredsstillende. For det første begrenser biskopene økumenikk til å innebære trofasthet mot egen overbevisning og respekt for andres. Når egen overbevisning oppfattes på en så subjektiv og lite forpliktende måte som i denne uttalelsen, er dette ubrukelig som utgangspunkt for økumenisk arbeid. For det andre opererer en her med en motsetning mellom kirkens lære om ekteskapet, hvor uenighet er akseptabel, og "evangeliets lære", hvor en nødvendigvis må stå sammen. Problemet er når "evangeliets lære" som her defineres ved henvisning til moderne likestillingsideologi, blir argumentasjonen både uhistorisk og teologisk uholdbar. Ikke minst de fire mindretallsbiskopene skylder oss en redegjørelse for hvordan de kan vedstå seg dette.

Kanskje betyr den uttalelsen biskopene nå har kommet med at vi kan begynne å legge homofili-saken bak oss. Men de store motsetninger i kirkens ledelse og den betydelige avstand mellom biskopene og kirkens læregrunnlag som denne saken har avdekket, vil fortsatt representere en tung belastning for samarbeidsrelasjonene både innad i kirken og i forhold til andre kirker. På det punkt etterlater biskopenes uttalelse i hvert fall ingen tvil.

21. oktober 2013
For FBBs Teologiske Nemnd
Knut Alfsvåg, leder