Biskopene og nådemiddelforvaltningen

Med sin uttalelse om ulike praktisk-kirkelige sider ved homofilispørsmålet har Bispemøtet kommet i et ytterst problematisk forhold til to grunnleggende sider ved nytestamentlig og reformatorisk kirketenkning. Det dreier seg her om det vi kaller læretukt og kirketukt. Biskopenes uttalelse er diktert av ønsket om å holde Den norske kirke samlet. Derfor har en søkt å finne kirkelige ordninger som gjør at vranglære ikke skal dele kirken, og at skriftstridig livsførsel skal godkjennes i kirken gjennom dens forvaltning av nådens midler: Praktiserende homofile skal ha uhindret adgang til nattverdbordet.

I Den augsburgske bekjennelse art. 7, leser vi: "Vi lærer at det alltid vil forbli én hellig kirke. Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rett, og sakramentene blir rett forvaltet. Til virkelig enhet i kirken, er det nok å være enige om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene." Det biskopene gjør med sitt vedtak i denne saken, er at de opererer med en falsk kirkelig enhet, der de søker å opprettholde enhet mellom sann og usann forkynnelse av evangeliet, mellom rett og urett sakramentsforvaltning.

I denne sammenheng vil jeg særlig peke på en hovedsak: Bispemøtets vedtak har ganske bestemte kirkerettslige føringer. Når prester i overensstemmelse med Skriften og ordinasjonsløftet fortsatt vil forbeholde seg rett til å anvende "nøklene" (Matt 16,19; Joh 20,23) overfor all åpenbar og fastholdt synd, - også overfor homofile -, kan de nå regne med å bli gjenstand for disiplinærtiltak fra sin biskop. Biskopen vil da ha kirkerettslig legitimitet for å gå til slike skritt. At en i noen bispedømmer (bl.a. Bjørgvin) fortsatt vil få anledning til å anvende nøklene (dersom en gjør det på forsvarlig vis, i samsvar med Kristi ord), vil fra nå av hvile på den enkelte biskops velvilje, og ikke i kirkeretten. Prinsipielt innebærer biskopenes vedtak at det nå er kirkerettslig illegitimt å bruke nøklene. Hvilket betyr at dersom dette vedtaket blir stående, - og Kirkemøtet fastholder hva biskopene har vedtatt -, da har Den norske kirke fått en heretisk nattverdforvaltning. Et slikt vedtak hviler nemlig på en lære om nåden og nådens midler som på grunnleggende måte bryter med Det nye testamentes budskap. Bispemøtevedtaket innebærer med dette også at en tar direkte avstand fra bekjennelsens tale om "prøving" (CA 24) i forbindelse med sakramentsforvaltningen.

En må være klar over at når en løser nattverdforvaltningen fra nøklene, har en ikke lenger det bekjennelsen (CA 7) kaller "en rett forvaltning av sakramentene". Det er et tungt ansvar biskopene nå må ta på seg: Både ødelegger de Den norske kirkes læremessige enhet gjennom å gi vrang lære rom. Og de ødelegger kirkens sakramentale enhet gjennom dette slag mot nøklemakten. At dette i tillegg får kirkerettslig status, gjør situasjonen ytterligere alvorlig.

Jan Bygstad, formann i FBB.