Biskopens ansvar for Kirkens enhet

13.04.2005
Olav Myklebust
(Ressurser)

FBB-nytt: LEDER

Nr. 1, Apr 2000, 37. årgang


Førsteamanuensis Olav Myklebust, nestformann:

Biskopens ansvar for Kirkens enhet.


I kirkesakene som har med tilsynsfrasigelse å gjøre, er det blitt fokusert på prestene og deres adferd. Sokneprestene Arne Thorsen og Olav Berg Lyngmo er blitt stilt for retten i Alta, mens prost Asle Dingstad i Tunsberg ble klaget inn for Lærenemnda for Den norske kirke. Den ene saken er blitt underlagt juridisk prøving. I den andre har det vært lærenemndas oppgave å prøve den teologiske legitimitet. Fremgangsmåten skjer imidlertid etter et velkjent mønster: de som Per Lønning kaller sersjantene i Den norske kirke, får trykket. I krigssituasjoner er det ikke uvanlig. Men da kommer vanligvis trykket utenfra, og feltsoldatene støttes av sine generaler. De underordnede som det nå gjelder, oppfattes av generalene enten som mytterister som har utvist grov uforstand i tjenesten og grovt har krenket sine tjenesteplikter (Alta). Eller de fremstilles som skismatikere som utilbørlig bryter med Kirkens enhet (Dingstad). Generalene selv fristiller innholdet i sin virksomhet på en måte som skal gjøre det umulig for underordnede å frasi seg deres tilsyn. Biskopene fristiller seg ved å utvide det læremessige frihetsrom, slik at det inkluderer syn og handlingskonsekvenser som er uforenlige med den apostoliske lære

Hvis biskopene tar vare på den apostoliske lære etter Guds Ord og vår kirkes bekjennelse, fremmer og bevarer enheten i Guds kirke og rettleder og oppmuntrer bispedømmets menigheter, kirkelig tilsatte og øvrige medarbeidere i samsvar med gjeldende tjenesteordning, gis det naturligvis ingen legitim grunn til å frasi seg en biskops tilsyn. Men hva hvis biskopen ikke gjør dette?

For en prest er det uverdig å skape splittelse og uro innad i kirken. Ifølge mindretallet i Alta herredsrett er dette med på å bryte ned den aktelse og tillit stillingen skal ha. Men hva når én eller flere biskoper skaper uro og splittelse? De aktuelle sakene er jo ikke oppstått i det tomme rom. De er, slik mange ser det, en følge av biskopers splittende fremferd.

Den apostoliske lære og kirkens enhet hører uløselig sammen. Derfor formaner Paulus de kristne inntrengende om å holde øye med dem som skaper splittelse. Utad kaller man seg pontifex (brobygger), og biskopene bærer sine pontifikalier med stolthet når de er i fokus. Men tar de vare på den apostoliske lære etter Guds Ord og vår kirkes bekjennelse, og fremmer og bevarer de enheten i Guds kirke?

Den apostoliske lære og kirkens enhet hører uløselig sammen. Derfor formaner Paulus de kristne inntrengende om å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære vi har tatt imot. Hold dere unna dem! Den slags mennesker tjener ikke Jesus Kristus, men sin egen mage. Med fine ord og talemåter fører de godtroende mennesker på avveier, sier han (Rom 16,17-18). Blant dere selv skal noen menn stå frem og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg (Apg 20,30).

I vurderingen av hvordan dette har seg i de aktuelle spørsmål, er det Sannheten som skal ha det siste ord. Men Sannheten er ofte offer for fine ord og talemåter. Sannheten kan opptre i flere skikkelser, som H. C. Andersen så glimrende avslører i eventyret om keiserens nye klær. Keiseren tror sannheten er at han kles i de vakreste nye klær, og alle løper med og roser ham, inntil et barn roper ut: «Han er jo naken!» Det måtte et barn til, som verken kunne stilles for retten eller innklages for en lærenemnd, til å henge bjella på sauen. I eventyret trodde alle - på grunn av de fine talemåter og keiserens posisjon - at de var Sannheten tro i kjærlighet. Slik er det ofte også i virkeligheten.

En må anta at keiseren i eventyret var voksen nok til å innse realitetene og tildekke sin nakenhet. I det moderne samfunn synes det vanskeligere. Her kjempes det nemlig innbitt for å etablere en ny virkelighetsforståelse og en ny forståelse av hva den evangelisk-lutherske statsreligion er. I forlengelsen av statens lovgivning skal homofile kjønnsrelasjoner homogeniseres med samboerskap og ekteskap mellom kvinne og mann også i kirkeorganisasjonen. Alle skal kles opp som like verdige i et likhetssamfunn som hyller det kulturelle mangfold. Men hvilket kulturelt mangfold er dette? Et mangfold som inkluderer slikt som kristen kultur i Norge i tusen år har kalt ukultur, synd og hedenskap. Fortsatt ser barn forskjellen på far og mor og deres naturlige "utstyr" fra Skaperens hånd. Men gjennom praksis og indoktrinering i kirke, skole, media og samfunn vet nok mange fort å lære å leve ut den nye homogenitet.

Bak generalene i «kirkens frelsesarme» står politikerne. Et lands hær kan vanligvis bare agere ut fra politiske og juridiske fullmakter. Men kan Den norske kirke styres og ledes som én hellig og almen Kirke i samsvar med sitt formål av politiske partier og biskoper som fristiller seg fra kristen etikk og moral? Kan Den norske kirke bevares som en apostolisk kirke av biskoper som aktivt arbeider for å innsette samkjønnslige til hyrder og lærere? Er det mulig når alle biskopene med ett unntak godtar at de arbeider for dette?

Det er i et slikt perspektiv splittelsen i kirken oppstår. En myndig kirkeledelse som vil bevare kirkens enhet, kan bare gripe ondet ved roten ved å kreve at en biskop ivaretar sitt enhetsembete på grunnlag av den apostoliske lære etter Guds Ord. Den biskop som ikke gjør dette, handler ikke i samsvar med sin tjenesteordning og skal irettesettes og om nødvendig avsettes. Hvis man ikke har foreskrevne prosedyrer eller et rettsvesen som ivaretar dette, er den apostoliske beskrivelse klar: Hold dere unna dem. Den slags mennesker tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage (Rom 16). Et kirkelig lederskap som skjermer biskoper som ikke tar vare på den apostoliske lære etter Guds Ord og som fører andre til fall, opptrer uverdig og er med på å bryte ned den aktelse og tillit stillingene har. Selv om det er smertefullt, er det nødvendig å avsløre løgnen i Sannhetens drakt. Det gjelder å bevare sansen for det Gud vil, ikke bare for det mennesker vil.