Bispeembetet i økumenisk perspektiv - En utfordring for den norske kirke?

La meg innledningsvis få si at jeg setter stor pris på invitasjonen til å delta på denne konferansen. Det beror primært på at konferansens tema er uhyre viktig - og da ikke bare for embetsteologiske "fantaster". Spørsmålet om bispeembetet aktualiserer nemlig behovet for et tjenlig åndelig lederskap i kirken. Og det berører kirkens liv på det mest direkte. For uten et slikt lederskap framstår Gudsfolket som "forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde" (Mt. 9, 36). Men med et fungerende lederskap vil vi - i kraft av Guds løfter - være bærere av et enormt potensiale. Jeg vil dessuten få legge til at det gleder meg at bekjennelsesbevegelsen - her representert ved FBB - beskjeftiger seg med økumeniske problemstillinger.

Dagens tema er altså utvilsomt viktig - både prinsipielt og praktisk sett. Men tilgangen til denne tematikken har blitt nokså komplisert i vår norske luthersk-folkekirkelige kontekst. Det har flere årsaker:

1) Den postreformatoriske utvikling oppviser åpenbare "huller" her - mht. ekklesiologien generelt og embetsteologien spesielt.

2) I løpet av de siste tiårene har det funnet sted en slags "teknokratisering" av ledelsesidealene i vår kirke - jfr. det såkalte "kontorsjef-syndromet".

3) Homofili-debatten har ført til en - i og for seg lett forståelig - usikkerhet om våre biskoper virkelig vil kunne spille en positiv rolle i dagens kirkesituasjon.

Dette tilsier at fornyelsesimpulsene på dette feltet primært må komme utenfra - her vil den navlebeskuende nærsynthet og selvtilstrekkelighet som vi er så rikelig utstyrt med i Den norske kirke være et klart blindspor. Etter mitt syn finnes det knapt noe område hvor behovet for økumeniske impulser er så stort som innenfor embetsteologien. Jeg vil i det følgende peke på noen slike impulser. Og jeg vil forsøke å vise hvordan den økumeniske samtale om bispeembetet kan fungere som et kritisk korrektiv til den rådende holdning til det biskoppelige tilsynsembete innenfor vår kirke. Men la meg aller først antyde hovedtrekkene i et prinsipielt syn på bispeembetets plass og rolle i kirken.

I. Bispeembetets plass og rolle i kirken.

Jeg vil her ta utgangspunkt i anekdoten om biskopen som skulle holde en foredragsrekke for sitt presteskap. I det første foredraget hevdet han at treenighetslæren var en hellenistisk oppfinnelse; i det neste var hovedpoenget at Jesus slett ikke ville være Guds sønn - det var noe kirken hadde dyttet på ham; i det tredje bidraget insisterte biskopen på at det ikke er mulig å tale om en forpliktende kristen livsstil - ettersom vi rettferdiggjøres av tro. Men - i det fjerde foredraget handlet det om bispeembetet og den apostoliske suksesjon. Og disse faktorene insisterte biskopen på at man måtte fastholde - for "uten dette rakner det hele". Moralen i denne anekdoten burde vel være nokså innlysende: Det biskoppelige tilsynsembete i og for seg kan ikke betraktes som en garanti for noe som helst. Det må derfor aldri løsrives fra kirkens bekjennelse og lære. I denne sammenheng vil en insistering på form uten å ta hensyn til de innholdsmessige sider kunne bli direkte motproduktiv.

I møte med slike holdninger som den nettopp omtalte biskop representerer, kan det være svært fristende å "droppe" bispeembetet og kun fokusere på "den rene lære". Men dette er en temmelig lettvint løsning. For i virkelighetens verden er læren sjelden "ren". Denne i og for seg livsviktige faktoren vil derfor heller ikke kunne garantere noe - like lite som en formal insistering på bispeembetet. Det er dessuten sider ved kirkens liv og apostolisitet som vanskelig lar seg ivareta ved hjelp av et abstrakt lærebegrep, men som langt på vei synes å forutsette et biskoppelig tilsynsembete. Jeg tenker her spesielt på overleveringen av det apostoliske evangelium som er konstitutivt for kirken til enhver tid og på ethvert sted; på vernet om den nødvendige enhet og det legitime mangfold i kirkens liv; og på ledelsen av Gudsfolkets sendelse og misjon i verden.

Vi blir dermed sittende igjen med følgende dilemma: Pdes. vil et bispeembete uten en klar læreforankring og læreforpliktelse være motproduktivt. For man kan selvsagt ikke ha et spesielt ansvar for å overlevere det apostoliske Kristus-vitnesbyrd hvis man ikke har noe forhold til dette vitnesbyrdet. Pdas. synes et dynamisk lærevern i alle fall et stykke på vei å forutsette en fungerende biskoppelig tilsynstjeneste - bla. fordi kirkens apostolisitet ikke lar seg betrakte som et "dødt depositum", men er en levende størrelse. Dette tilsier at kirkens bekjennelse og lære må fremholdes som primær - uten at bispeembetet fortrenges ! Poenget her er at ingen av disse størrelsene blir isolert fra hverandre, men at det åpnes opp for en dialektikk eller vekselvirkning som vil være avgjørende når det gjelder å ivareta og verne om kirkens apostolisitet.

Jeg vil forsøke å utdype dette synspunktet i det følgende. Det må imidlertid allerede her påpekes at det jeg nå har forsøkt å si innebærer at bispeembetet ikke bør betraktes som teologisk sett strikt nødvendige i kirkens liv - på linje med ord og sakrament, samt det embete som har et særlig ansvar for å forvalte disse kirkekonstituerende faktorene til Gudsfolkets beste. Samtidig lar den biskoppelige tjeneste seg heller ikke nedskrive til noe som er valgfritt - eller "ad libitum". For her dreier det seg om en instans som er tjenlig i kirkens liv - under forutsetning av at den ivaretar de funksjoner den er tiltenkt.

I kjølvannet av dette vil jeg få påpeke at Augustanas art. VII med dens fokusering på ord og sakrament ikke lar seg lese som et slags "forbud" mot andre faktorer som har vist at de vil kunne fungere positivt i kirkens liv. Poenget med CA VII er å fastslå hva som er konstituerende for kirken, men ikke å utelukke andre "nyttige" elementer. Dette betyr bla. at den stadige sjongleringen med begrep som "esse", "bene esse" og "plene esse" har begrenset relevans. Det avgjørende i denne sammenheng er en åpenhet for alt som er tjenlig i kirkens liv. Ingen kirke har råd til å avskjære seg fra slike faktorer - eller til å frasi seg noen av de gaver Gud skjenker oss gjennom Ånden.

II. Bispeembetet i økumenisk perspektiv - noen teser.

Jeg vil her forsøke å presentere enkelte ansatser fra den mellomkirkelige samtale om bispeembetet - ansatser som etter mitt syn vil kunne fungere som positive impulser til vårt hjemlige arbeid med denne tematikken. De påfølgende teser vil ikke bli belagt med referanser, men baserer seg på relevante økumeniske tekster, samt på synspunkter fra andre kirkelige tradisjoner.

Gudsfolket lar seg i utgangspunktet ikke betrakte som en "demokratisk" størrelse med "flat" profil, men framstår etter sitt vesen som et strukturert folk - et folk som inkluderer hyrder og ledere. I denne forbindelse spiller episkopé- eller tilsyns-funksjonen - en funksjon som er ivaretatt i de fleste kirker - en spesielt viktig rolle. Og i dagens situasjon går utviklingen klart i retning av at denne tilsynsfunksjonen blir utøvd personalt - dvs. av spesielt utvalgte og innsatte personer.
Som apostolisitetstegn får bispeembetet et særlig ansvar for å uttrykke, videreføre og verne om kontinuiteten med det apostoliske Kristus-vitnesbyrd, samt de korresponderende apostoliske ordninger som er avgjørende for kirken til enhver tid og på ethvert sted. Dette innebærer at biskopen skal ivareta den historiske kontinuitet i kirkens liv. Og denne kontinuiteten lar seg ikke avfeie som et uttrykk for tom nostalgi. Den går faktisk på vår forankring i det som er kirkens grunnvoll. Som en følge av dette bør bispeembetet framstå som et korrektiv overfor den historieløshet som preger store deler av protestantismen - jfr. kardinal Newmans nedslående, men ofte sakssvarende antydning om at "to become a Protestant is to lose sense of history".
I kjølvannet av dette vil en kort bemerkning om den apostoliske suksesjon være nødvendig. Fra en side sett må vi unngå at "signum" og "res" - tegnet og selve saken - blandes sammen her. Det avgjørende er kirkens levende kontinuitet med dens apostoliske grunnlag - ikke de forskjellige symbolene på denne kontinuiteten. Samtidig finnes det ingen kirke som har råd til å frasi seg et eneste potensielt tilknytningspunkt til vårt apostoliske fundament. Det er innenfor disse rammene tanken om en apostolisk suksesjon relatert til bispeembetet bør vurderes.
En av biskopens mest sentrale oppgaver er å fungere som et enhetsbånd i kirkens liv - dvs. som en instans som representerer den universelle kirke i lokalkirken og den lokale kirke innenfor "Una Sancta". Tradisjonelt har bispeembetet ivaretatt denne funksjonen - særlig i en tid med begrensede kommunikasjonsmuligheter. Menneskelig talt ville kirken neppe ha overlevd som universell størrelse i løpet av de første århundrer uten biskoper som kom sammen på konsiler for å verne om kirkens lære. Samtidig inkluderer biskopens funksjon som enhetsbånd også et ansvar for det legitime mangfold i kirkens liv. Her vil en uniformistisk enhetsforståelse komme sørgelig til kort.
I forlengelsen av dette må det sies noe om den biskoppelige kollegialiteten. Enhetsaspektet forutsetter nemlig at biskopene ikke bare fungerer som enkeltindivider innenfor rammen av en slags "stiftskongregasjonalisme", men at de framstår som kollegium. Dette innebærer bla. at vår kirkes Bispemøte også vil kunne tillegges en viss prinsipiell betydning - i alle fall dersom man medgir at biskopene har et spesielt enhetsansvar.
Bispeembetets enhetsfunksjon forutsetter selvsagt også at biskopene har en spesiell rolle når det gjelder den kirkelige autoritet i vid forstand. Den biskoppelige autoritet må i utgangspunktet betraktes som avledet - dvs. av Skrift og bekjennelse. Samtidig ligger det i selve episkopé-begrepet at biskopen fører tilsyn i kirken og dermed innehar en spesiell autoritet. Og denne autoriteten skal utøves med hensyn til den bekjennelsesmessige helhet, samt på vegne av fellesskapet.
I forhold til prestene framstår biskopen primært som "pastor pastorum". Denne oppgaven har i utgangspunktet sjele-sørgerisk karakter. Men den innbefatter absolutt også lærevernet og det som går på å sikre en forsvarlig pastoral livsførsel. Jfr. her det åpenbare behov for en opprustning av pastoraletikken.
Som et korrektiv overfor en oppfatning av biskopen som en kirkelig "regiondirektør", vil en liturgisk synliggjøring av den biskoppelige tjeneste være uhyre viktig. Her er biskopens ansvar for å forestå ordinasjoner det primære - en oppgave kun bispeembetet kan ivareta på vegne av hele kirken. Men det å feire nattverd sammen med sitt presteskap i Gudsfolkets midte er også en av de klassiske biskoppelige funksjoner. Og det er beklagelig at dette skjer så sjelden i vår kirke. For slik vil biskopen kunne bidra til å visualisere kirken som sakramentalt fellesskap.
Det største problem i den økumeniske samtale om bispeembetet har vært forståelsen av forholdet mellom dette embetet og de kirkelige strukturer. Jeg kan ikke her gå inn på denne omfattende problematikken i detalj. Men jeg vil likevel få antyde at følgende avveiing er viktig på dette området: Pdes. vil en synlig enhet i den biskoppelige tjeneste utgjøre et viktig aspekt innenfor rammen av et kirkelig fellesskap. Og dette må få strukturelle nedslag. Pdas. må vi også i denne forbindelse ta avstand fra en integrasjonstenkning med uniformistiske trekk. For kirkelig enhet utelukker ikke et strukturelt mangfold.
Generelt sett plasserer de økumeniske dialoger bispeembetet både midt i og overfor Guds folk. En slik plassering synes langt på vei å korrespondere med grunnstrukturen i bispevalget og bispeordinasjonen slik den fant sted i oldkirken. Her synes følgende momenter å ha vært særlig viktige:

a) Biskopen velges av det troende folk, med medvirkning av nabobiskopene. Dette valget forstås pneumatologisk - det skjer under Åndens ledelse.

b) Det stadfestes at biskopen forfekter den rette lære.

c) Den nyvalgte biskop opptas i bispekollegiet - som et uttrykk for den kirkelige enhet. <<p class=2>d) Biskopen mottar i tilknytning til menighetens epiklesebønn Helligåndens gave - dvs. en spesiell embets- eller ledelses-charisme.

e) Ordinasjonen foretas på en søndag og innenfor rammen av menighetens eucharistifeiring hvor den nyvalgte biskop forretter.

Disse faktorene vil også være relevante i tilknytning til våre bispevalg og bispeinnsettelser.

III. Utfordringer for Den norske kirke.

Hvilke konsekvenser burde så de momentene jeg nå har trukket fram fra den økumeniske samtale få for vår kirkes tenkning og praksis når det gjelder bispeembetet ? Her er det svært mye som kunne nevnes. Men jeg vil konsentrere meg om fem hovedanliggender:

Den mellomkirkelige dialog vil kunne hjelpe oss til å gjenoppdage og vedkjenne oss vår karakter som en "episkopal" kirke. Dette forutsetter imidlertid at en rekke forestillinger blir justert. Vi må for det første innse at tanken om det ene "ministerium verbi" går på embetets grunnleggende teologiske enhet - i den forstand at hele det kirkelige embete må forankres i tjenesten med ord og sakrament. Men dette prinsippet utelukker ikke en embetsmessig differensiering - f.eks. i form av det tredelte embete. Dernest må vi fastholde at CA XXVIII slett ikke sikter på å fjerne bispeembetet. Poenget her kan tvert imot sies å være å styrke dette embetet ved å rense det for politisk og kirkelig misbruk. Og for det tredje må vi minne hverandre om at vi fortsatt opererer med en innsettelse av våre biskoper som går utover presteordinasjonen - selv om vi ikke eksplisitt gjør bruk av ordinasjonsbegrepet i denne sammenheng. Generelt sett bør vi her avstå fra å kanonisere tiltak som reformatorene kun betraktet som kontekstuelt bestemte nødløsninger. Bare slik vil vi kunne korrigere de postreformatoriske feilutviklinger på dette feltet.
Et tjenlig syn på bispeembetet forutsetter imidlertid også en noenlunde ryddig embetsteologi. I denne forbindelse vil bla. en sakssvarende grenseoppgang mellom det "allmenne" eller "alle døpte og troendes prestedømme" og det kirkelige embete være av stor betydning. Her dreier det seg nemlig om instanser som begge er avgjørende i kirkens liv, men som ikke må rotes sammen. For mens de troendes prestedømme handler om vår frie adgang til Gud i Kristus - noe som innebærer at vi ikke lenger har behov for formidlingsinstanser à la det GT-lige yppersteprestembete, går det ordinerte embete på nådemiddel-forvaltningen - eller på å forvalte nådemidlene til alles beste (jfr. CA V og "rite vocatus"-prinsippet i CA XIV). De troendes prestedømme er dessuten å forstå som en kollektiv størrelse som bla. er knyttet til frembæringen av vårt lovprisningsoffer for Gud: Vi har et "allment prestedømme", men vi har ikke "allmenne prester". Alt i alt har Den norske kirke lenge vært engasjert i en i og for seg legitim oppbygging av en synodal lekstruktur. Men nå er tiden definitivt inne til å bruke like mye krefter på en avklaring omkring det kirkelige embete. Og nok en gang vil vi kunne hente viktige impulser fra den økumeniske dialog.
Hvis bispeembetet skal bli opplevd som meningsfyllt og tjenlig, må vi forsøke å bestemme hvilke konkrete oppgaver dette embetet skal ivareta. Innenfor den økumeniske dialog har det biskoppelige tilsynsembete særlig blitt knyttet til følgende viktige funksjoner: Biskopen skal uttrykke og verne om kirkens apostoliske forankring generelt og dens historiske kontinuitet spesielt. Biskopen innehar videre en særlig kirkelig autoritet. Og bispeembetet tilegges et avgjørende ansvar som enhetsbånd. Ingen av disse oppgavene faller inn under biskopen i eksklusiv eller isolert forstand - her dreier det seg om funksjoner som skal ivaretas sammen med hele Guds folk. Men det forholder seg likevel slik at biskopen har et spesielt ansvar på disse feltene, noe som bla. skyldes at de tre nevnte oppgavene ikke lar seg løse fullt ut innenfor den enkelte menighets rammer, men forutsetter et perspektiv som er lokalt såvel som "übergemeindlich".
I vår kirkelige kontekst må vi arbeide for en restituering av viktige sider ved vårt bispeembete. Jeg tenker da i første rekke på en restituering av bispeembetet som uttrykk for åndelig lederskap i kirken. Her må vi bla. forsøke å motså tilbøyeligheten til å ukritisk adoptere sekulære ledelses-idealer og -modeller, samtidig som vi må bidra til en liturgisk synliggjøring av den biskoppelige tjeneste. Men vi må også ta sikte på en gjenreisning av bispeembetet som sentralt læreembete i kirken - dvs. som en instans som aktivt vokter kirkens lære og ikke nøyer seg med å administrere en slags læremessig minste fellesmultiplum. Generelt er det vanskelig å tenke seg at kirkens apostolisitet lar seg ivareta utelukkende innenfor rammen av et synodalt-demokratisk system. Her synes et personlig læreansvar -og dermed også et personlig læreembete - å være nødvendig.
Vi må innenfor Den norske kirke framfor alt lære oss å tenke teologisk om bispeembetet. Det påstås ofte at en sterk bevissthet om dette embetet fører til maktmisbruk. Jeg tror imidlertid at forholdet her ofte vil være det stikk motsatte: Maktmisbruk - og mange av de øvrige merkverdigheter som vi er så rikelig forsynt med på dette feltet - oppstår snarere når den biskoppelige tjeneste tømmes for teologisk innhold. Det er særlig i en slik situasjon at denne tjenesten vil kunne bli utsatt for personlig maktbegjær m.v. I kjølvannet av dette vil en teologisk refleksjon omkring bispeembetet også kunne medvirke til en korrigering av den autoritetsangst som synes å prege stadig større deler av vårt kirkeliv - en angst som har sin forankring både i folkekirkelige sirkler og i en slags sekularisert utgave av tanken om et "myndig lekfolk". Alt i alt er det mye som tyder på at kombinasjonen av lavprofilert folkekirkelighet og en form for "sekulær-lavkirkelighet" med fjerne røtter i bedehus-tradisjonen i vår sammenheng har vært svært motproduktiv når det gjelder ekklesiologisk refleksjon og kirkelig bevissthet.

***

Jeg har i dette bidraget lagt hovedvekten på mer prinsipielle og overgripende synspunkter. Og jeg har ikke gått direkte inn på den debatt som har oppstått etter at tre av vår kirkes biskoper ga uttrykk for avvikende oppfatninger i synet på homofilt samliv, samtidig som enkelte prester har frasagt seg tilsyn fra disse biskopene. La meg få si at også jeg føler på smerten ved den situasjon som har oppstått - en situasjon som viser at vi ikke bør knytte urealistiske forventninger til den biskoppelige tjeneste. Samtidig vil jeg argumentere for en viss besinnelse her. Vi bør nemlig ikke la øyeblikkets frustrasjoner føre til at vi avviser en ordning som helt fra den første tid har vært til stor gagn for Guds folk og som fortsatt - til tross for visse feilskjær - er bærer av et betydelig potensiale i kirkens liv.

Vi har selvsagt krav på at biskopene er mer lydhøre overfor oss enn populistisk og medialt press - særlig når vi konfronterer dem med kirkens lære. Samtidig har våre biskoper rett til å forvente - ikke bare at vi viser dem en slags øvrighetsrespekt, men også at vi omslutter dem med våre bønner, vår omsorg og vår kjærlighet så lenge som overhodet mulig. Her vil forhastet krisemaksimering være forkastelig. For ansvaret for at bispeembetet skal kunne fungere som et substansielt enhetsbånd ligger ikke bare på biskopene, men også på oss og alle troende.

I denne forbindelse finnes det selvsagt en grense. Denne grensen består til syvende og sist i den såkalte Peters-klausulens insistering på at vi "skal lyde Gud mer enn mennesker" (Acta 5, 29). Og når denne grensen overskrides, må det få konkrete konsekvenser. Men da bør vi også være klar over hva som skjer: Å bryte med biskopen og hans tilsyn vil normalt innebære et brudd med den kirkelige enhet. I en slik konfliktsituasjon må vi veie "inntektssidene" opp mot "kostnadssidene". Mitt syn er at et slik brudd kan bli nødvendig, men kun i helt akutte situasjoner. For bispeembetets grunnidé forutsetter at det aldri må bli slik at vi "skifter" biskop like lett som vi skifter skjorte. Hvis det skulle være tilfelle, er det også noe galt med vår teologi og tenkning om bispeembetet. Og da bør også vi være villige til å lytte til korrektiver fra den økumeniske dialog.

Ola Tjørhom (f. 1953) er professor i dogmatikk og økumenisk teologi ved Misjonshøgskolen i Stavanger. Han ble dr. theol. ved Universitetet i Oslo (1993) på en avhandling om den internasjonale katolsk-lutherske dialog. Han har ellers bla. vært direktør i Nordiska Ekumeniska Institutet i Uppsala og har deltatt i økumenisk arbeid nasjonalt såvel som internasjonalt.