Bispemøtet om

Dokumentet er av Det Lutherske Verdensforbund oversendt medlemskirkene med en anmodning om at en skal svare på to spørsmål:

1. Kan Den norske kirke bekrefte at den Luthersk - Romersk-katolske enighet som fremsettes i dokumentet "Joint declaration on the doctrine of justification" er i overensstemmelse med det apostoliske evangelium som forkynnes i Skriften, og om hvilket de økumeniske trosbekjennelser og de lutherske bekjennelsesskrifter vitner?

2. Kan Den norske kirke akseptere at den enighet som fremsettes i felleserklæringen om rettferdiggjørelsen er tilstrekkelig grunnlag for å erklære at lærefordømmelsene i de lutherske bekjennelsesskrifter med hensyn til rettferdiggjørelsen ikke treffer Den Romersk-katolske kirke i dag.

I henhold til gjeldende bestemmelser er dette en sak Bispemøtet skal uttale seg om før svar gis fra Den norske kirke. Tidsrammen er slik at svar kan komme til å bli avgitt uten at Kirkemøtet får denne saken til behandling. Dette betyr at det vil være det svar Bispemøtet avgir som vil bli stående som Den norske kirkes svar på denne henvendelsen. Det er ikke lagt opp til noen fornyet behandling i Mellomkirkelig Råd etter bispemøtebehandlingen.

I Finland og Sverige har en valgt å gå en annen vei, og har der avgitt foreløpige uttalelser i påvente av kirkemøtebehandling.

Det må være mulig også i norsk sammenheng å tenke seg, slik en gjør i Finland, at dokumentet fortsatt kan bearbeides.

Det har vært et sterkt ønske at dokumentet skulle kunne vedtas i 1997 i forbindelse med det lutherske verdensforbunds 50-årsjubileum og generalforsamling dette år, og i forbindelse med 450-årsjubileet for konsiliet i Trident.

Vurdering av dokumentet

1. Dokumentets status

I det foreliggende materiale synes det i overveiende grad å gis uttrykk for at dette er tilfelle, selv om det er ytret ønske om presiseringer eller utdypninger av teksten. Det er f.eks. i den tyske kommentaren pekt på formuleringer i det tyske dokumentet om lærefordømmelser som ville gi sterkere presiseringsgrad sett fra luthersk synspunkt. Det dreier seg her om formuleringer som de tyske representanter fra den katolske kirke allerede har akseptert i sluttrapporten om de historiske lærefordømmelser. Det har videre vært pekt på at den siste rapporten "Church and Justification" fra den internasjonale kommisjon, som bare såvidt har nådd ut til kirkene, ikke gjenspeiles meget i dokumentet. Det kan imidlertid henge sammen med at dette dokument på mange områder fører rettferdiggjørelsesforståelsen ut i mange enkelteter i generell kirke- og sakramentforståelse, mens Joint Declaration i hovedsak behandler de klassiske loci i rettferdiggjørelseslæren som handler om frelsestilegnelsen for den fortapte synder.

Alt i alt må det sies å være god dekning for at SD refiekterer en utbredt konsensus om rettferdiggjørelseslæren i mer klassisk forstand, som er oppnådd i internasjonale og nasjonale dialoger gjennom de seneste 25 år.

Dokumentets funksjon

Den norske kirke bør uttrykke en slik forventning, og ikke kjenne seg bundet av de tidsfrister som er stilt opp fra oppdragsgiveren. Dokumentet vil kunne ha en god funksjon med markering av den felles forståelse av det sentrale punkt i den kristne tro som rettferdiggjørelsen utgjør. En slik markering vil det være god grunn til å gi etter at svært mange dialoger har pekt på den gjensidige tilnærming og berikelse i forståelsen av rettferdiggjørelsen som har skjedd mellom katolikker og lutheranere i de seneste år. Det er et viktig utgangspunkt at også den lutherske kirke har resipert en del av de anliggender som den katolske lære på dette punkt har hevdet - og omvendt, og at en ensidig motsetning mellom en forensisk forståelse og en effektiv forståelse av rettferdiggjørelsen ikke lenger er treffende for læreposisjonen i de enkelte kirker, Det bør derfor gis en positiv anerkjennelse av dokumentets funksjon som brobygger i dette viktige spørsmålet.

Metoden

Dokumentet starter noe for tidlig med å si at de historiske fordømmelser ikke treffer kirkene i dag, og gir på en måte en carte blanche-opphevelse av disse. Her kunne en med fordel bruke formuleringer på linje med Leuenbergkonkordiens utsagn. Der uttrykkes først den felles teologiske overbevisning, grunnet på den felles forståelse av Bibelens budskap. Dernest sies det omtrent følgende: "Der hvor det forkynnes og læres i samsvar med det syn som her er presentert, finner vi ikke at de historiske fordømmelser lenger treffer lærebestanden i de respektive kirker."

Det er for øvrig et problem at det ikke er presisert nærmere i selve dokumentet hvilke lærefordømmelser det er tale om. I den listen som er lagt ved, vises det bare til tre mulige steder i CA, samt enkelte steder i de Schmalkaldiske artikler og Konkordieformelen. Men her er for det første å merke at bare CA av disse har status som bekjennelsesskrift i vår kirkelige tradisjon (og enkelte andre lutherske kirker). Dernest er det også lite presisert på hvilken måte de utsagn som er referert, har direkte relevans for lærefordømmelsene i forhold til rettferdiggjørelseslæren. Det er heller ikke sagt noe om hvilke lærefordømmelser på katolsk hold som omfattes av dokumentet. Når en ser på det høye presisjonsnivået i de såkalte canones fra Tridentinerkonsilet, kunne det vært gunstig om dokumentet hadde tatt opp eksplisitt hvorfor disse lærefordømmelser ikke anses å ha betydning for den aktuelle læresituasjon i dag.

Nå kan det med god grunn sies at CAs artikler som omhandler arvesynden, botslæren og de borgerlige gjerninger, slik tilfellet er med de nevnte artikler som regnes opp i vedlegg til dokumentet, har teologisk relevans når det gjelder forståelsen av rettferdiggjørelsen av synderen. Både forståelsen av arvesynden, forståelsen av boten og av de gode gjerninger som her er berørt, er i alle fall i blikkfeltet når katolikkene på Tridentinerkonsilet tar sitt oppgjør med den lutherske lære. På alle disse områder har det imidlertid skjedd en positiv utvikling som bringer luthersk og katolsk forståelse nærmere hverandre. Det er derfor god grunn til å si at det ikke innenfor disse sentrale sider av renferdiggjørelsesforståelsen lenger er noen avgjørende forskjell mellom lutheranere og katolikker, med grunnlag i de innsikter som dialograpportene har gitt.

Men når saken står slik ville dokumentet vært tjent med at dette var eksplisitt løftet fram. Dermed vil en også kunne unngå den oppfatning at den gjensidige opphevelse av lærefordømmelsene uten videre kan trekkes ut til å gjelde også andre viktige områder av teologien, f.eks. skriftsyn, sakramentlære og ekklesiologi i videste forstand, hvor også autoritetsproblemet og pavens myndighet kommer inn i bildet. Det er for mye forlangt hvis man i dette dokument vil kreve en fullstendig opplisting av alle de områder hvor rettferdiggjørelseslæren kan ha implikasjoner, for å stadfeste en grunnleggende konsensus. Det er viktig å holde fast på at dokumentet med sin bevisste fokusering på rettferdiggjørelsen av synderen uttrykker deri fundamentale enighet i synet på selve frelsestilegnelsen, som er et nøkkelpunkt i både luthersk og katolsk lære.

I lys av de svarene LVF har mottatt er nå teksten til Joint Declaration revidert, og vil etter vedtak i LVFs rådsmøte ultimo september 1996 bli ytterligere revidert.

Det er lagt opp til at denne endelige tekst skal behandles på LVFs eksekutivkomites møte i februar 1997, for deretter umiddelbart å sendes ut til medlemskirkene for endelig godkjenning innen 1. juni 1998.

Det er således ikke lenger lagt opp til en endelig godkjenning av Joint declaration på LVFs generalforsamling i Hong Kong i 1997. Dette gir anledning til en annerledes behandlingsgang i Norge enn tidligere tenkt, og det er ikke lenger noen grunn til at Joint declaration ikke skal få sin sluttbehandling i norsk sammenheng på Kirkemøtet.

Bispemøtet anbefaler at Joint declaration oversettes til norsk så snart en endelig tekst foreligger. Det bør legges opp til at teksten gjøres kjent slik at det kan skje en bred og åpen drøfting av den. Etter vanlig prosedyre behandles Joint declaration i Teologisk nemnd, og det innhentes uttalelse fra de teologiske læresteder før Mellomkirkelig Råd behandler saken.

Bispemøtet tar sikte på å behandle Joint declaration på sitt møte høsten 1997, før den oversendes Kirkemøtet for endelig behandling.

Bispemøtet finner at dokumentet "Joint declaration on the Doctrine of Justification" har gjennomgått en grundig revisjon siden første utkast. På flere punkter er det foretatt avklarende presiseringer, noen steder er det kommet viktige supplerende momenter, og terminologien er gjennomgående blitt mer dogmatisk ryddig.

I forhold til de merknader Bispemøtet fremførte til den opprinnelige tekst, er det blitt en mer tilfredsstillende bruk av relevant bibelsk materiale. Viktige nøkkelsteder både i GT og NT som har vært etterlyst, er nå kommet med.

Metodisk er dokumentet blitt tydeligere i sin konsentrasjon om de sentrale sider ved rettferdiggjørelsen. Det er blitt en klarere markering av at dokumentet først og fremst taler om en felles forståelse av frelsestilegnelsen som "rettferdiggjørelse av Guds nåde ved tro på Kristus" (§ 5). Den tidligere noe svevende språkbruk som stilte rettferdiggjørelsen som erklæring og som fornyelse opp mot hverandre er blitt presisert, slik at disse elementer ses som supplerende synspunkter og ikke atskilte sider av forståelsen.

Tanken om rettferdiggjørelseslæren som kriterium for tolkning av Skriftens budskap er beholdt og utdypet på en tilfredsstillende måte (§18).

I den foreløpige behandling Bispemøtet hadde av saken våren 1997 holdt en frem at "det er større grunn enn tidligere til å svare positivt på spørsmålet om teksten kan godtas som et tilstrekkelig uttrykk for forståelsen av rettferdiggjørelsen."

Saken har vært til behandling i Mellomkirkelig råd og Kirkerådet. Bispemøtet anbefaler at Kirkemøtet slutter seg til Kirkerådets fremlegg til vedtak. Bispemøtet mener at dette fremlegget på en god måte fanger opp de anliggender Bispemøtet har gitt uttrykk for ved sin tidligere behandling av saken.

Bispemøtet vil på dette punkt i prosessen spesielt fremheve punkt fire i Kirkerådets fremlegg for Kirkemøtet, der det heter:

"Mellomkyrkjeleg råd gjer innhaldet av Felleserklæringa godt kjent for kyrkjelydane våre."

Det er viktig at dokumentet med felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren presenteres for menighetene på en måte som muliggjør både en samtale i menighetene og en dialog på lokalt nivå med katolske, menigheter om rettferdiggjørelseslæren.

Forståelsen av arvesynden er utmyntet med tydeligere henblikk på selve rettferdiggjørelsen (§ 80), og det nye liv som et daglig oppgjør med synden er bedre enn tidligere knyttet til dåpen (§ 28).

Det er blitt en tilfredsstillende balanse i forholdet mellom lov og evangelium (§§31-33), og forståelsen av frelsesvissheten har fått en forankring som er forsvarlig sett ut fra et luthersk synspunkt.

Også formuleringene om de historiske fordømmelser har fått en form som svarer til det som ble foreslått i Bispemøtets tidligere uttalelse. Det tales nå om at fordømmelsene ikke treffer den felles forståelse som er uttrykt i dokumentet (§ 41). For øvrig er det verd å merke at det korpus av bekjennelsesskrifter fra reformasjonstiden som vår kirke nøyer seg med (Augustana og Luthers Lille Kateksime) ikke inneholder fordømmelser av den romerskkatolske lære vedrørende rettferdiggjørelsen.

Bispemøtet er tilfreds med at det regnes opp en rekke områder i kirkens lære og liv som ikke har fått sin umiddelbare avklaring i og med denne erklæringen (§ 43), Det viser at det må arbeides videre med en rekke viktige teologiske temaer. Men Bispemøtet er enig i at det er lagt en forsvarlig basis for videre drøftinger i og med den felles erklæring om rettferdiggjørelsen.

Bispemøtet mener derfor at det er større grunn enn tidligere til å svare positivt på spørsmålet om teksten kan godtas som et tilstrekkelig uttrykk for forståelsen av rettferdiggjørelsen.