Bønnhørelsens hemmelighet

Som nyankommet beskjeden bondestudent til «Det gamle MF» i 1965, hører jeg raslende metallyder i trappehallen. Den poliomerkede professor Ivar P. Seierstad kjemper seg opp langs smijerns-rekkverket med bokvesken over skuldra. Samtalen gikk slik: «Unnskyld! Er det noe jeg kunne hjelpe professor Seierstad med?». Med et vennlig smil lød svaret: «Nei tusen takk! Dette må jeg klare selv, ellers blir jeg bare sittende!»

Da vi fem år senere bar ham ned fra tredje etasje - i rullestol - sent på kvelden - etter et opprivende fakultetsrådsmøte om åpning av fakultetet for ikke-lutheranere, glimtet humoren frem: «I kveld burde jeg fått en blomst! Jeg har ikke sagt et ord i hele kveld!» Og så putret han hjem med sin spesialinnredede Saab. Hans utleggelse av Jobs utsagn: «Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet», er fortsatt en bærebjelke i min tro.

På praktikum ved «Det nye MF» understreket rektor Erling Utnem at «å be i Jesu navn» også medfører skjebnefellesskap med Jesus!

Også et langt senere kantinemøte med dosent Ole Modalsli dukker opp når jeg stadig innhentes av velkjente debatter. Med dirrende stemme sa han: «Nå må de slutte å telle Jesu under og Jesu talescener i evangeliene, som viser seg å være omtrent like mange, for så å konkludere med at slik skal det være i våre menigheter også! Da har de glemt at Johannes lærer oss at de få underne han nevner er tegn, på noe mye større!».

Første gang jeg leste Hebr 5,7-9. tenkte jeg: Hvordan kan apostelen si at Jesus ble bønnhørt? Han døde jo dagen etter sin bønnekamp i Getsemane. Svaret for ham og oss ligger i oppstandelsen!

Her aner jeg en stor slagside i vår bønneveiledning: Fra Hallesbys klassiker «Fra bønnens verden» til nyere bøker nevnes ikke dette skriftordet med ett ord. Ivrige forbedere sier trøstende: «Av og til går det ikke slik vi ber og ønsker.» Min erfaring er at vi heller burde si: «På de harde diagnosene går det bare en sjelden gang som vi ber og ønsker, og da som et tegn mot «den kommende verden».

Kompletoriet på Granstevnene og Bo Giertz´ påminnelse om at Jesus døde ved den niende timen, som var jødedommens tid for kveldsbønn, gav meg bønnens hvile. Det Jesus hadde lært som gutt i synagogen, ble dødsstundens bønn: «I dine hender, overgir jeg min ånd. Du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud». Sal. 31,6 og Luk 23,46.

Litt av en prosess! Litt av en smeltedigel! Kristenheten bør belage seg på en nyfortolkning av skjærsilden! Før vi stiger fram «likedannet i hans Sønns bilde». Rom 8,29.

Stathelle 30.01.22

Arne Jørgen Lund, pensjonert prest