Bokanmeldelse av Konge, præst og gartner – menneske i Guds verden

• Les også anmeldelsen av boken "Til syvende og sidst. Skapelse, tempel og hvile i Bibelen og den gamle Orient" av Jens Bruun Kofoed.

Det er ikke så ofte det utgis en fagteologisk monografi med vekt på Det gamle testamente (GT) på et av de skandinaviske språkene. I alle fall ikke en som er ført i pennen av en teologisk konservativ forfatter, og som attpåtil er gitt en populær form som gjør den tilgjengelig for mange. Jens Bruun Kofoed er professor i GT ved Dansk Bibel-Insitut, en institusjon som ble grunnlagt for å verne om Bibelens ufeilbarlighet. Han retter i boken søkelyset mot en rekke problemstillinger knyttet til både enkelttekster, hermeneutikk og bibelsyn.

Hovedmålgruppen for boken er elever i videregående skole og studenter. Forfatteren har så langt han kan unngått fagbegreper. De han likevel har sett det som nødvendig å anvende, forklares bakerst i boken. Selv om boken er oversiktlig, trengte i alle fall jeg tid til å tenke gjennom de spørsmålene som reises. Da ble derimot utbyttet stort.

Tempelet og skapelsen

Allerede i forordet forklarer Bruun Kofoed sin hovedtese:

“at skabelsesberetningen i 1 Mos og fortellingen om himlens og jordens historie i 1 Mos 1 og fortællingen om himlens og jordens historie i 1 Mos 2 benytter sig af tabernaklet og templet som analogi til at beskrive, hvordan Gud skabte kosmos og gav de første mennesker til opgave at opfylde og underlægge sig skaberværket.” [1]

Tesen utvides videre idet han sier at mennesket fra begynnelsen av er satt til å være konge, prest og gartner, som tittelen på boken antyder. Som konge skal mennesket reprodusere «gudsbilleder», som «skal symbolisere Guds fulstændige kontrol og herredømme over alt, som forhindrer gudsbillederne – altså mennesket – i at leve og trives på jorden.» [2]

Mennesket er satt til å være prest i Guds kosmiske tempel. Syndefallet innebærer at mennesket fraviker denne tilstand og eksistens, som Gud i skapelsen hadde satt det i. Bibelen forteller at mennesket etter fallet måtte forlate det Guds nærvær som var knyttet til Eden, og beveget seg vekk fra Gud. Det geografiske skal altså billedliggjøre den åndelige realitet som syndefallet innebærer. Dette bildet forstår Bruun Kofoed som en analogi til tempelet, der det aller helligste i større grad representerer Guds nærvær enn for eksempel forgården og verden utenfor Jerusalem. [3]

Som gartner skal mennesket vokte og forvalte det skapte, «så det vedbliver at være – eller måske i endnu højere grad bliver – dét, som Guds (sic) skabte det at være.»[4]

Argumentene for tesen om analogi mellom tempelet og skapelsen

Argumentene for dette kan oppsummers i følgende hovedpunkt. For det første mener han syvtallet i skapelsesberetningen knytter skapelsestekstene til Israelsfolkets kultiske liv. Syvtallet uttrykker ifølge Bruun Kofoed ikke hovedsakelig noe kvantitativt, men fungerer heller som en kvalitativ bestemmelse av skapelsen. Antallet dager i skapelsen uttrykker derfor ikke hvor lang tid skapelsen tok, men heller at skapelsen er fullkommen og brakt til sin fullendelse. Skapelsens orden understrekes også av den litterære strukturen i teksten. Det er likevel ikke bare skapelsesdagene som understreker skapelsens tilknytning til syvtallet, men også at det er syv ord i 1 Mos 1,1. Det sier forfatteren ikke kan være tilfeldig. Forfatteren peker videre på en rekke andre tekster for å underbygge poenget, og viser at syvtallet også er viktig i en rekke fortellinger, som Noah-historien, erobringen av Jeriko og narrativet om Josef. [5]

Likhetene mellom skapelses- og tempeltekstene vises så ved å se på hvordan de ulike templene i Skriften beskrives; nemlig tabernaklet, Salomos tempel, men også tempelfremstillingene i Esekiels bok, Sakarjas bok og Johannes Åpenbaring. Særlig slående er den synoptiske fremstillingen Bruun Kofoed presenterer – med hva Gud sier og gjør i skapelsen og det Moses gjør og sier i forbindelse med byggingen og istandsettelsen av tabernaklet. Også innredningen i tempelet forstår Bruun Kofoed som analogier på skaperverket. For eksempel granateplene skulle symbolisere frodighet. [6]

Hvilen er et annet element forfatteren mener knytter tempelet og skapelsestekstene sammen. For eksempel i salme 132 kalles tempelet et hvilested, som skulle ligne det opprinnelige skaperverket, slik det var før fallet. Slik skulle det bære vitnesbyrd om hvordan Gud i utgangspunktet hadde skapt, og peke på den hvile som en gang skal komme – da Herren på ny skal gi menneskene et fullkomment hvilested. [7]

Som jeg tidligere har vært inne på ser Bruun Kofoed spørsmålet om topografi som avgjørende. Edens topografi er konstruert etter tempelet, og derfor er beskrivelsen av paradiset noe mer enn rent geografiske skildringer. Han mener videre at det er god grunn til ikke å forstå Edens beskrivelse som bokstavelig. Dette blant annet fordi de geografiske beskrivelsene kan synes å sprike. For eksempel navnene på elvene kan derfor gi bedre mening hvis man forstår de som analogier, som like fullt kan beskrive et virkelig sted. [8]

Bruun Kofoed avslutter denne delen av boken med å oppsummere og klargjøre hva han mener med analogien mellom tempelet og skapelsen. For det første mener han det er tempelet som brukes for å forklare skapelsen, ikke motsatt. For det andre hevder han den påviste analogien legger viktige føringer for hvordan tekstene i 1 Mos bør leses. Siden analogien etter Bruun Kofoeds mening ikke har til hensikt å presentere historie eller naturvitenskapelige fakta, hevder han fortellingen tier om dette. Det fører dermed til  at «vi ikke kan bruge skabelsesberetningen til at afgøre spørgsmålet om jordens alder.» Han fortsetter videre med en meget viktig presisering:

«Annerledes forholder det sig med den efterfølgende fortælling, som til forskel fra skabelsesberetningne er indlejret i en kronologisk ramme, som gør, at i hvert fald dele af fortællingen om de første mennesker i Edens have skal forstås som en bogstavelig, historisk pålidelig fortælling om en historisk begivenhed.» [10]

Tolkningshistorien og skapelsestekstenes paralleller

Bruun Kofoed fortsetter med å vise hvordan tesen hans har god støtte i tolkningshistorien. Både antiokensk- og alexandrinsk sinnede fortolkere har funnet forbindelseslinjer mellom skapelsen og tempelet, men også i dødehavsrullene og hos Filo har en slik tenkning funnet sitt nedslag. [11]

Skapelsestekster fra omkringliggende kulturer har de siste årene i stor grad preget hvordan de fleste GT-forskere leser de bibelske tekstene. Bruun Kofoed løfter frem noen av de grunnleggende spørsmålene knyttet til dette i kapitlet «Parallellomani og parallellofobi». Han drøfter der hvordan vi kan bruke tekstene fra GTs omverden til å belyse hva Skriften faktisk sier, hvilke forestillinger den anerkjenner og hvilke forestillinger den avviser. Forfatteren mener vi verken skal avvise likhetene eller overdrive dem. Særlig visse innholdsmessige elementer, som gudsforståelse og virkelighetsforståelse, sier Bruun Kofoed, forblir veldig ulikt selv om enkelte ytre trekk er de samme.

Det viktigste Bruun Kofoed sier i denne sammenhengen er likevel at de utenombibelske tekstene kaster lys over hvordan tanken om en analogi mellom tempelet og skapelsen var en vanlig forestilling i områdene rundt det gamle Israel. For eksempel i Egypt ble de gjennom et tempel som forestilte det første land som kom til syne i urhavet minnet på det som hadde skjedd i skapelsen. Ulike tempel-skapelse-analogier finnes også i andre deler av Midtøsten. Noen steder ble hendelser fra skapelsen gjentatt i kultiske ritualer, blant annet for å sikre verdens eksistens. [12]

Bruun Kofoed forstår virket menneskene kalles til – som konge, prest og profet – som et vitnesbyrd om at skapelsen heller ikke før fallet var fullstendig. Dette fordi mennesket får i oppgave å underlegge seg jorden – da må det vel være noe som til da ikke var underlagt mennesket? Derfor skulle mennesket utøve sin rolle som prest og gartner i skaperverket. Etter fallet blir selvsagt situasjonen en helt annen, da synden får grepet om alt liv. Når Kristus kommer som frelser viser han seg som den forbilledlige konge, prest og gartner. Han viser mennesket hvordan det opprinnelig skulle være, men også hvordan det en gang skal bli. [13]

Bibelsyn og hermeneutikk

Bruun Kofoed gir i kapittelet om bibelsyn og hermeneutikk en rekke interessante refleksjoner om hvordan man skal lese GT. Først av alt avklarer han at han slutter seg til klassiske elementer i en ufeilbarlighetsforståelse – hele Bibelen, slik den opprinnelig forelå, er uten feil og er samtidig Guds ord og menneskeord.

Deretter går han løs på problemstillingene som har blitt reist gjennom boken. Han mener den tidligere påviste analogiske uttrykksformen i skapelsesberetningen må få systematiske og hermeneutiske konsekvenser for bibelsynet og bibelforståelsen. En av tingene han ønsker seg, er en noe mer åpen tilnærming til sensus literalis-begrepet, som fra reformasjonen har betegnet at Skriften skal leses etter sin grammatiske og historiske mening – altså forstås slik forfatteren mente det. Ofte har dette likevel blitt forstått slik at tekster skal tolkes som historiske hvis ikke annet helt åpenbart fremgår, som for eksempel i poetisk litteratur. Bruun Kofoed mener derimot at dette ikke er å ta tekstene på alvor. Han ønsker i stedet å gjøre en helhetlig vurdering av teksten og de litterære virkemidlene forfatteren har brukt, for deretter å bestemme sjangeren. Som allerede poengtert må derfor for eksempel skapelsestekstene nærleses for å kunne fastslå kommunikasjonsformen (historisk/analogisk), og først deretter bestemme hva forfatteren faktisk formidler. [14]

Bruun Kofoed støtter videre akkommodasjonsteorien, som hevder at Skriften i visse tilfeller formidler i et naivt-realistisk verdensbilde for å kunne tilgjengeliggjøre de sannheter den vil fortelle. Den kan derfor med støtte i forfatterens intensjon inneholde naturvitenskapelige feil, fordi den vil formidle et poeng som best kommer frem gjennom en slik tilpasning eller akkommodasjon. Derfor, som han påpeker gjennom en språkvitenskapelig omvei, er det avgjørende at vi forstår forfatterens hensikt. For bare da kan vi fastslå hvilken betydning som er den korrekte. [15]

Dette mener han vil kaste lys over tilsynelatende meningsløse spiseforskrifter og funksjonalistiske beskrivelser av verden og naturen. Spiseforskriftene formidler i følge forfatteren lover om livet og de skiller Gud har satt for menneskene. Når det gjelder 1 Mos 1 og fremstillingen av jorden og hvelvingen der, mener han denne ikke er ment som noe nøyaktig naturvitenskapelig verdensbilde, men tvert imot sier noe om den funksjon kloden, vannet og atmosfæren oppfattes å ha. For eksempel: Det regner ovenfra – altså må himmelens sluser ha blitt åpnet. [16]

Mytebegrepet, skapelsesberetningen og urhistorien

I bokens siste del drøfter Bruun Kofoed hvordan vi bør forholde oss til mytebegrepet. I forlengelsen av dette vurderer han så hvordan vi skal forholde oss til de mytiske elementene knyttet til skapelsesfortellingen og urhistorien, særlig med henblikk på parallellene som er funnet i tilliggende områder. [17]

Men først til mytebegrepet. Saken er at mytebegrepet i den moderne forskningsdiskursen kan bety noe slikt som et narrativ som formidler viktige sannheter – at den er en fortelling uten at dette dermed trekker fortellingens sannhet i tvil. På den andre siden har vi den populære forståelsen av mytebegrepet – at en myte tilsvarer et eventyr eller sagn uten tilknytning til virkeligheten, religiøst eller ikke. Hvordan man bruker begrepet vil selvsagt ha konsekvenser for om dette kan brukes på deler av de gammeltestamentlige fortellingene. [18]

Bruun Kofoeds hensikt med drøftelsen av mytebegrepet er praktisk. Han vil drøfte om en rett bruk av mytebegrepet i forbindelse med en mer åpen forståelse av sensus literalis kan bidra til å en bedre lesning av tekstene om skapelsen og urhistorien. Han vil kritisere den reduksjonistiske lesningen av GT som fra opplysningstiden har gjort seg gjeldende. For, sier forfatteren, metaforer og analogier kan også formidle sannhet! [19]

Han konkluderer med at det er grunn til å forstå skapelsestekstene og fortellingen om urhistorien som mytisk historie. Averbeck, en myteforsker Bruun Kofoed gjengir, bruker dette begrepet om 1 Mos 1–11, som han hevder «både indeholder analogier og indlejrer dem i en historisk ramme.» [20] Dette svekker ikke tekstenes troverdighet. Det betyr i stedet at også sjangerbestemmelsen må inngå i lesningen, for at de skal kunne eksegeres presist.

Det vil føre for langt å gjengi den drøftingen av likheter og forskjeller mellom de bibelske tekstene og de skrifter som er funnet i omkringliggende nærområder. Det er likevel grunn til å merke seg at på tross av den likhet Bruun Kofoed ser mellom tekstene, mener han de på et innholdsmessig grunnplan er dypt forskjellige. Et eksempel på dette er historieforståelsen. For Bibelen er den lineær, for babylonerne var den syklisk. Også gudstforståelsen var dypt forskjelligartet: Mens Bibelens Gud i rettferdighet vredes over det onde og derfor sender storflommen, kan gudene i de mesopotamiske tekstene mer eller mindre tilfeldig få lyst til å utslette menneskeslekten bare fordi de larmet. [21]

Oppsummering

Hva er så nerven i Bruun Kofoeds bok? Slik jeg forstår ham ønsker han å gi et bidrag til hermeneutikken og bibelsynet. Han ønsker å opprettholde en klassisk forståelse av Bibelens inspirasjon, men vil samtidig fremme en fruktbar skjelning mellom det som er ment historisk, geografisk og naturvitenskapelig på den ene side, og det som på den annen side er billedspråk ment å formidle evige sannheter i forståelig språk, og med analogier som kunne gripes av mennesker i den tiden tekstene ble til.

Så langt jeg kan se, er dette i høy grad et interessant og konstruktivt bidrag til både forståelsen av gammeltestamentlig hermeneutikk, men også bibelsynet. Mange, også lutheranere, havner slik jeg ser det i en biblisisme med en viss berøringsangst for både skapelsestekstene og urhistorien. Kanskje kan denne monografien virke forløsende for nytt studium og forkynnelse av tekstene?

Sluttnoter

[1] Sitat: Bruun Kofoed, 2016, s. 7.

[2] Sitat: Bruun Kofoed, 2016, s. 13.

[3] Bruun Kofoed, 2016, s. 13.

[4] Sitat: Bruun Kofoed, 2016, s. 13.

[5] Bruun Kofoed, 2016, s. 14–18.

[6] Bruun Kofoed, 2016, s. 19–25.

[7] Bruun Kofoed, 2016, s. 32–38.

[8] Bruun Kofoed, 2016, s. 59–62.

[9] Sitat: Bruun Kofoed, 2016, s. 65.

[10] Sitat: Bruun Kofoed, 2016, s. 65.

[11] Bruun Kofoed, 2016, s. 68–77.

[12] Bruun Kofoed, 2016, s. 80–85.

[13] Bruun Kofoed, 2016, s. 91–92.

[14] Bruun Kofoed, 2016, s. 120–125, 129.

[15] Bruun Kofoed, 2016, s. 95–125.

[16] Bruun Kofoed, 2016, s. 115–125.

[17] Bruun Kofoed, 2016, s. 131–132.

[18] Bruun Kofoed, 2016, s. 126–135.

[19] Bruun Kofoed, 2016, s. 126–129, 135.

[20] Sitat: Bruun Kofoed, 2016, s. 133.

[21] Bruun Kofoed, 2016, s. 169.