Bokanmeldelse av Lives and Writings of the Great Fathers of the Lutheran Church

Med unntak av enkelte fagteologer, synes norske teologers innsikt i den lutherske ortodoksien å være ganske begrenset. Det kan være flere grunner til dette. Både pietistiske og økumenisk orienterte teologer har gjennom århundrene i ulikt monn polemisert mot de luthersk-ortodokse teologene og beskrevet dem som fanebærere for død tro, livsfjerne grublerier og hjerterå avvisning av andre kristne. I motsetning til dette stod henholdsvis den pietistiske hjerteglød og den unerte omfavnelsen av fellesskapet mellom alle kristne søsken. Uansett om vi deler disse standpunktene eller ikke, er det avgjørende å være seg denne forståelseshorisonten bevisst, da den i alle fall tidligere var en populær forestilling. Om også forskningen tidligere var preget av en slik innstilling til ortodoksien, har den særlig i etterkrigstiden fulgt helt andre baner. Gjennom for eksempel Bengt Hägglunds arbeid har den lutherske ortodoksien blitt presentert på en mer nyansert måte, som i mye større grad yter perioden rettferdighet. Denne mangfoldigheten understrekes av flere av artikkelforfatterne, som med lett penn gir et spennende innblikk i teologenes bredde i forfatterskap og interessefelt.

Concordia Publishing House er så vidt jeg vet, det forlaget som oversetter mest av de luthersk-ortodokse teologenes tekster til engelsk. Dette har ikke et utelukkende kirkehistorisk siktemål, da ønsket også har vært å tilgjengeliggjøre for dogmatikken og pastoralteologien. Det er i forlengelsen av disse ønskene Lives and Writings of the Great Fathers of the Lutheran Church kommer, som en innledningsbok til den lutherske ortodoksien.

Flere av artikkelforfatterne lar det skinne gjennom at de har stor sympati for de luthersk-ortodokse teologene. Det er en legitim posisjon. Likevel kunne det for mange av oss som ikke har viet livet til fagteologien, vært nyttig også å få en kort innføring i de ulike faglige stridsspørsmålene. Dette gjøres i innledningen skrevet av Robert Kolb, men det hadde vært fruktbart om dette også kom til syne i de påfølgende kapitlene, som hvert enkelt er knyttet til én teolog. En kritisk distanse hadde gjort mange av bidragene mer interessante, og gitt en bedre introduksjon til fagdebatten. Kanskje er dette likevel for mye å forvente av en såpass kortfattet innføring.

Bokens format er enkelt og greit. Gjennom tjueen kapitler, som hvert er knyttet til en teolog, gjøres vi kjent med en rekke av de viktigste luthersk-ortodokse fedrene. Å si at alle teologene er luthersk-ortodokse, er nok å male med en noe bred pensel. Men alle har i alle fall en tilknytning til perioden som gjerne kalles den lutherske ortodoksien. Kapitlene gir alle en personlig, faglig og yrkesmessig biografi, oppramsing av enkelte av skriftene de førte i pennen og et kort utdrag fra en eller flere tekster de har forfattet. At dette er gjennomgående utført, gjør boken lett tilgjengelig og oversiktlig.

Forfatterne evner på ganske begrenset plass å skissere viktige hovedtrekk ved de ulike teologene. Ikke minst er beskrivelsen av kontekstene teologene levde i interessant, da heller ikke den lutherske ortodoksien var en ensartet periode når det gjaldt fyrstenes vilje til å kjempe for den lutherske konfesjonens sak. Disses vekslende sympatier og antipatier gjorde at flere av teologene ble tvunget til å forlate sine respektive stillinger opptil flere ganger. Særlig kom dette av tidlige unionistiske forsøk, som ville forene kalvinister og lutheranere i felles evangeliske kirker.

Mange av artikkelforfatterne legger som tidligere nevnt stor vekt på å presentere en bredde av det faglige og pastorale arbeidet til teologene. I motsetning til tidligere fremstillinger av ortodoksien, som i stor grad legger vekt på det dogmatiske arbeidet, gir mange av artiklene innblikk i hvor viktig oppbyggelseslitteraturen var – selv for dogmatikere som Gerhard. Mange kombinerte arbeid som vanlig prest eller superintendent med store akademiske prosjekt.

En annen sak få synes å kjenne til, er den sentrale rollen eksegesen spilte i tidsperioden. Arbeidet med Skriften ble styrket ved publiseringen av flere hermeneutiske verk. Av de korte tekstutdragene som presenteres i boken, kommer det til syne at en sentral del av dogmatikken var å avklare de enkelte sedes doctrinae, altså hvilke tekster som kunne fungere som bevis for hvor de enkelte læresetningene.

Utvelgelseslæren var en het potet i møte med kalvinistene. Slik Robert Kolb beskriver det, fant det senere meget omdiskuterte intuitu fidei sin vei inn i den luthersk-ortodokse teologien uten særlig mye debatt. Aegedius Hunnius var skaper av denne talemåten. I motsetning til Konkordieformelens posisjon kunne hans utsagn synes å gjøre Guds nådevalg avhengig av menneskets tro.

Flere av artiklene gir innsikt i hvordan den aristoteliske årsaksforståelsen gjorde seg gjeldende i ortodoksien. Denne anvendes av flere av teologene i stor grad, på en for oss ganske fremmed måte. Utfallet av en slik arbeidsmåte kunne vel være i tråd med bekjennelsesskriftene, men det er kanskje heller på tross av, enn på grunn av metoden. Likevel er det viktig å merke seg at de aristoteliske kategoriene var det allment anerkjente metodiske rammeverket også for jesuitter og kalvinister, og slik sett var en viktig felles filosofisk bakgrunn for polemikken mellom konfesjonene.

Ønsket om et liv i tråd med skriften førte til at flere store kasuistiske verk ble ført i pennen. Hensikten med disse var å gi veiledning for ulike tilfeller av casus conscientiae – et etisk og teologisk problem som kunne plage samvittighetene om det ikke ble løst på en skikkelig måte. Av naturlige årsaker ble særlig ekteskap, skilsmisse og gjengifte et sentralt tema for denne litteraturen. For luthersk-konfesjonelle kan noen av resonnementene fortsatt være meget nyttige.  

Den lutherske ortodoksien er særlig kjent for den skarpe polemikken mellom konfesjonene. Denne tofrontstriden, mot både kalvinister og romersk-katolikker, fant sted både på fyrstelig, akademisk og folkelig plan. For teologene var det avgjørende å sikre skansene både i statsadministrasjonen og på slottet, på universitetene og i konsistoriene og blant den gemene hop. Denne sistnevnte ble forsøkt trygget gjennom massiv trykking av populært utformede trykksaker, og dessuten gjennom forkynnelsen. Den teologiske polemikken var preget av disputaser der partene møttes for å kjempe den gode strid. De akademiske debattene fant videre sted i kampskrifter, som hadde til hensikt å gjendrive en eller flere teologiske posisjoner. Øvrigheten ble forsøkt vunnet for den lutherske sak ved hjelp av alle de midler man hadde tilgjengelig. Dette kunne skje gjennom forsøk på religiøs-eksistensiell overbevisning, men også ved bruk av kirkemaktens andre pressmidler.

Det var likevel ikke bare renskårne konfesjonelle de ortodokse teologene måtte bakse med. Også blandingsreligionen eller synkretismen, som den ble kalt av motstanderne, utgjorde for flere i persongalleriet en stor utfordring. Den trolig mest kjente forkjemperen for den såkalte synkretismen var Georg Calixt, professor i Helmstedt. Hans ønske om kirkelig enhet på grunnlag av apostolikum, ble bryskt avvist i lange polemikker, der særlig Abraham Calov utmerket seg som ortodoks representant.

På grunn av sin tilgjengelige form, kunne denne boken gjerne ha vært pensum også på de norske teologiske fakultetene. Denne boken er absolutt leseverdig. Den gir i tillegg til kunnskap om ortodoksiens teologiske posisjoner, innsikt i mye interessant trivia – som hvor raskt etter fødselen mange av barna på denne tiden ble døpt, hvordan et klassisk utdanningsløp så ut og på hvilken måte kallsprosessene fant sted.

Eirik-Kornelius Garnes-Lunde

Bergen, 14. februar 2017