Bot og bønn

I 1623 fant noen gjetere sølv ved Kongsberg. Året etter startet kong Christian 4. driften av sølvgruver, og det var i den forbindelse at slekten Stærk kom til Norge. Kongen hadde stort behov for inntektene fra sølvgruvene, og han bestemte derfor at det skulle holdes takkegudstjenester i Danmark og Norge 16. mars 1624. Men da Norge mer enn 300 år senere fant enorme oljerikdommer i Nordsjøen, tenkte verken konge eller regjering på å holde noen takkegudstjeneste!

Slik vi kunne ha offisielle takkedager, fikk vi i 1668 en fast bots- og bønnedag for å be om tilgivelse og hjelp. I 1950 ble den lagt til siste søndag i oktober – men uten at så mange er opptatt av den i dag. 

Men vårt behov for å gjøre bot og be er imidlertid minst like stort som tidligere. Luthers første tese som han slo opp på slottsdøra i Wittenberg 31. oktober 1517, er fremdeles like sann: «Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: ‘Gjør bot osv.’, så vil han at de troendes hele liv skal være en bot.» Det er dette vi kaller den daglige omvendelse. Et liv i bot og bønn. 

Bot og bønn er å leve ut sitt dåpsliv. Som Luther sier når han forklarer hva det betyr å bli døpt med vann: «Det betyr at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot, og dø med alle synder og onde lyster, og at et nytt menneske daglig skal stige fram og leve evig for Gud i rettferd og renhet.»

Det er lett å tro at alt går bra hva vi enn gjør og prioriterer. Vi bærer alle på et håp om at alt skal ordne seg til slutt. Men Jesus sier vi har to veier å gå med våre liv, og den livskursen vi velger, får ubønnhørlig konsekvens for vår evighet. «Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.» (Matt 7,13–14)

Da keiser Decius i år 250 plutselig bestemte at alle i Romerriket skulle ofre til ham og de romerske gudene, var det mange kristne som gjorde det. Men etterpå angret de, og de ønsket å få komme tilbake til kirken igjen. Noen åpnet uten videre kirkens dører for dem, mens andre mente at det var umulig å komme tilbake til kirken igjen etter å ha fornektet Kristus. Men etter hvert samlet kirkens ledere seg om en middelvei. De understrekte at budskapet om Guds kjærlighet og tilgivelse mot dem som angrer og vender om, går som en rød tråd gjennom Bibelen.  De fikk derfor komme tilbake til kirken igjen. Men samtidig måtte ikke de frafalne ta Guds nåde som en selvfølge. Isteden måtte de inntrengende be og bønnfalle Gud om nåde. Da ville det være håp for de frafalne. Biskop Cyprian av Kartago beskriver det slik: 

Om noen ber av hele sitt hjerte, om han med angerens tårer stønner frem ekte klager, om han vedvarende gjør gode gjerninger som vender Herren mot tilgivelse av hans synder, da kan han motta Guds barmhjertighet, han som har lovet sin nåde med disse ordene: «Hvis dere vender om og gråter av sorg, vil dere bli frelst.» … [Gud] kan gi nåde. Han kan legge sin vrede til side. Han kan være overbærende og tilgi den som angrer, den som gjør gode gjerninger, den som bønnfaller ham.

Det er det samme budskapet vi hører i den første kristne preken vi har, 2. Klemens brev, ca. år 100:

Derfor brødre, la oss nå endelig gjøre bot og la oss være edrue så vi kan gjøre godt. For vi er fulle av allslags uforstand og ondskap. La oss stryke av oss våre tidligere synder og gjøre oppriktig bot så vi kan bli frelst… La oss da gjøre bot av hele vårt hjerte, for at ikke noen av oss skal gå fortapt. 

Evangeliet, budskapet om Guds nåde gjennom Jesus Kristus, er en kostelig skatt. Er noe dyrebart for oss, gjør vi også hva vi kan for ikke å miste det. Slik også med frelsen. Derfor trenger vi å leve i daglig bot og bønn. Når vi i Norge har en egen bots- og bønnedag i oktober, er det nettopp for at vi ikke skal glemme det som bør være vår daglige vane. 

Dagfinn Stærk