Brev fra Sentralstyret til Bispemøtet

I sitt møte våren 1994 nedsatte Bispemøtet en arbeidsgruppe til å utrede spørsmål vedrørende kirkelig tilsyn med prester som ikke anerkjenner en kvinne som biskop. Saken ble kalt "Delegert tilsyn domprostene fullmakter". Arbeidsgruppen ble opprettet etter henstilling fra Samråd på Kirkens Grunn, som ba om at "det taes initiativ til en grundig utredning der de impliserte parter får anledning til å delta".

I forkant hadde Oslo biskop hatt møter med Presteforeningen, Norsk Kvinnelig Teologforening, foreningen For Bibel og Bekjennelse, Samråd på Kirkens Grunn, og Kirkelig Fornyelse. FBB, SKG og KF ba om at det måtte nedsettes en partssammensatt gruppe etter mønster av homofiliutredningsgruppen, og krevde at mandatet ikke skulle bindes opp til en "domprost løsning". Det ble gjort klart at en løsning med en domprost som fungerer under en kvinnelig biskops jurisdiksjon, var uakseptabel. Organisasjonene ønsket å fastholde at enhver prest både har rett og plikt til å stå under biskoppelig tilsyn, og at det derfor måtte være et krav til den som skulle øve tilsyn, at han var bispeviet.

Til arbeidsgruppen, som bare ble delvis partssammensatt , uttaler Bispemøtet at en ønsker "å legge stor vekt på om mulig å finne fram til en løsning som kan aksepteres av alle parter i denne saken, og som kan gi de aktuelle prester et grunnlag som kjennes tilstrekkelig til at de kan bli i sin tjeneste".

Disse formuleringene skapte visse forhåpninger om en konstruktiv løsning på en nødssituasjon som mange prester og menigheter er kommet i på grunn av kvinnelig bispetjeneste. Våre representanter i gruppen tok biskopenes invitt på alvor og ønsket å gjøre et seriøst arbeid.

På denne bakgrunn er det for svakt å si at vedtaket i Bispemøtet sist høst under sak 16/95 ("Delegert tilsyn - domprostens fullmakter") er en stor skuffelse. Vi opplever at Bispemøtet har holdt oss for narr, og at det arbeid som har vært nedlagt i komiteen i realiteten har vært spilt møye.

Rett nok kan Bispemøtet vise til at arbeidsgruppen ikke kom frem til et fullt ut omforenet forslag. Men både gruppens offisielle framlegg og dokumentasjonen som ligger ved, gir tilstrekkelig grunnlag for et helt annet valg enn det biskopene har gjort. Det finnes så godt som intet i Bispemøtets vedtak som antyder at de har forstått vårt dype anliggende, eller som avspeiler noe av den konstruktive samtale i arbeidsgruppen som kan leses ut av det framlagt materiale. I stedet har biskopene bare gjentatt den løsningen som de skisserte allerede i 1993, året før arbeidsgruppen ble nedsatt. Den ordning som da ble skissert, blir nå videreført, slik at alle de momenter som man på forhånd visste var uakseptable for oss, til dels også skjerpes.

I BMs vedtak legges et rent funksjonalistisk syn på bispeembetet til grunn, der tilsynsoppgaver uten unntak kan delegeres rent administrativt til andre uten bispevigsel, f.eks. domprosten. Det forutsettes at domprosten skal utøve tilsynet på delegasjon fra den kvinnelige biskop, d.v.s. på hennes vegne, og det understrekes at den kvinnelige biskop selv må avgjøre om hun ønsker å få i stand et slikt tilsyn. Hun skal selv "vurdere henvendelsen, og dersom hun finner grunnlag for det, anmoder hun Bispemøtet om å oppnevne en annen i bispedømmet til å ha det åndelige tilsyn med vedkommende prest". I alle administrative saker skal presten forholde seg direkte til den kvinnelige biskop, d.v.s. stå helt og fullt under hennes jurisdiksjon. Biskopenes vedtak inneholder ingen refleksjon om forholdet mellom åndelig tilsyn og kirkelig jurisdiksjon, et sentralt spørsmål i denne sammenheng.

Utgangspunktet for arbeidsgruppen var at biskopene "ønsket å legge stor vekt på om mulig å finne fram til løsninger som kan aksepteres av alle parter i denne saken, og som kan gi de aktuelle prester et grunnlag som kjennes tilstrekkelig til at de kan bli i sin tjeneste". Sentralstyret i FBB vil på denne bakgrunn slå fast at biskopene har valgt en løsning som de i utgangspunktet visste var uakseptabel for svart mange av oss. Dette må forståes dit hen at Bispemøtet i fortsettelsen ikke ønsker å gi biskoppelig tilsyn til prester av vår overbevisning i de stift som har/får kvinnelig biskop, eller, som det siste årets begivenheter har aktualisert, står under en vranglærende biskop. Dermed bryter biskopene med en vesentlig forutsetning for vår nåværende kirkeordning, at enhver prest har både rett og plikt til å stå under biskoppelig tilsyn. Alternativt innebærer dette at prester av vår overbevisning er å betrakte som annenrangs prester, som ikke erkjennes vanlige rettigheter innen kirkens ordninger. Departementets "løsning" (i brev av 24.11.93), som henviser slike prester til å søke tjeneste i et annet bispedømme, innebærer i realiteten at prester som fortsatt har kirkens gamle tro på dette område, nå er i en situasjon som må kunne kalles en hvilende oppsigelse.

Om resultatet ble dårligere enn vi kunne ha grunn til å forvente, har arbeidet med å finne mulige løsninger på et fastlåst problem ikke vært bortkastet. Drøftelsene i komiteen og den dokumentasjon som foreligger, vil for ettertiden vise at vi mente alvor, både når vi la fram problemet for kirkens biskoper, og når vi søkte en omforenet løsning.

Ved vår ordinasjon har vi forpliktet oss på kirkens orden. Den innbefatter at enhver prest i sin tjeneste skal stå under biskoppelig tilsyn. Biskopenes vedtak har satt oss i en kirkelig unntakstilstand. Vi finner det meget tankevekkende at biskopene i forhold til et annet sakskompleks, homofilispørsmålet, har vist så stor vilje til å strekke seg lenger enn langt, mens ner det i denne sak gjelder kirkens egne tjenere, er de ikke villige til å vise imøtekommenhet eller forståelse. Dette får stadig flere av oss til å stille spørsmålet om vi fortsatt er ønsket som tjenere i vår kirke. For fremtiden tvinges vi, om vi skal etterleve ordinasjonsløftet, i retning av selv å vurdere spørsmålet om alternativt tilsyn, og ut fra Guds ord og vår kirkes bekjennelse dra de nødvendige konsekvenser for vår tjeneste. Vi utelukker ikke at det vil bli aktuelt å se etter andre biskoper enn de som er utnevnt av staten, for slik å kunne beholde et hyrde og tilsynsembete som har åndelig integritet og gir rom for samvittigheter som er bundet av Guds ord.

Landås, 31.01.96

Hilsen i Kristus,

For sentralstyret i FBB,

Jan Bygstad, formann