Brudd med biskopene?

AKTUELL ARTIKKEL

av dr.theol. Oddvar Johan Jensen

Artikkel i Bergens Tidende, 23. desember 1997.

Mandag 1. desember leser vi i BT om prester som vurderer å bryte med sine biskoper på grunn av behandlingen av homofilisaken i Den norske kirke. Det gjelder både Bispemøtets og kirkemøtets behandling av saken. Sentralt i bildet står nå nye oppsigelser fra prester i Borg bispedømme og signaler fra foreningen For Bibel og Bekjennelse (FBB).

Realitetene i saken er at mange prester vurderer utviklingen i kirken slik at de blir tvunget inn i en lojalitetskonflikt. Lojaliteten mot Guds ord og prestens ordinasjonsløfte blir utfordret av kravet om lojalitet mot stadig nye bispemøte- og kirkemøtevedtak og varierende utspill fra de enkelte biskoper. FBB har alt rådet prester i Tunsberg (Osberg), Hamar (Köhn) og Nord-Hologaland (Steiholdt) bispedømme å bryte med sine respektive biskoper. En del prester har alt gjort det. Pressen har de siste dagene vært opptatt av at dette nå også har bredt seg til andre bispedømmer, da særlig i Borg (Fougner) og spør hva FBB vil gjøre? Noe enkelt svar gies ikke på dette spørsmål, men la meg peke på noen viktige punkter.

For det første kan FBB ikke gjøre mer enn å levere premisser for arbeidet med de omstridte spørsmål og gi anbefalinger til sine medlemmer om hvordan de skal forholde seg i konflikter som denne.

Biskopen i Bjørgvin er den av biskopene som har vist størst forståelse for den lojalitetskonflikt mange prester befinner seg i. Det betyr også at faren for brudd med biskopen er mindre her enn i andre bispedømmer. Samtidig er det mange av oss som ikke helt forstår hvordan han kan kombinere sitt syn med det han har skrevet under på i bispemøtenes protokoller. Situasjonen er derfor heller ikke avklaret i Bjørgvin.

Slik situasjonen nå er, kan det raskt bli en tilspissing i spørsmålet om biskopenes stilling i Den norske kirke. En av de som har brutt med sin biskop er prost Asle Dingstad i Larvik. Om premissene fra dommen mot Per Kørner hadde vært lagt til grunn, skulle Dingstad vært fradømt sitt embede forlengst. Etter Osbergs aktivitet å dømme, kan imidlertid dette fortsatt skje. Samtidig kan det også godt hende at den lesbiske prest i Hamar, Siri Sunde, blir sittende i sitt embete til tross for inngått partnerskap. Dersom ett av to eller begge deler skjer, blir det særdeles vanskelig for eksempelvis biskopen i Bjørgvin å forholde seg nøytral i forhold til sine bispekolleger. Og skulle biskopen i en slik situasjon likevel foretrekke det, er det ikke sikkert at hans forklaring rekker til å overbevise anfektede prester i hans eget bispedømme. Situasjonen er med andre ord både komplisert og eksplosiv, også i Bjørgvin.

Hva skjer så om en prest bryter med sin biskop? Heller ikke på det spørsmålet gis det et enkelt svar. I den mest dramatiske utgave bryter presten samtidig med Den norske kirke, forlater sin stilling og danner en frimenighet for dem som velger å følge ham. I den mildeste form settes det praktiske grenser for gudstjenestefellesskap og veiledning fra prestens side, eller kanskje det hele begrenses til en offentlig uttalt mistillit til biskopens åndelige veiledning. De som har brutt med sine respektive biskoper har i praksis også valgt forskjellige uttrykk for dette.

Slik man ser saken i FBB, er det neppe tvil om at den beste løsning ville være om biskopene gikk tilbake til kirkens gamle syn. Utviklingen synes imidlertid ikke å gå den veien. Derfor er det også mange som har forståelse for dem som finner det nødvendig, enten i en eller annen form å bryte med sin biskop eller også å forlate Den norske kirke. For FBB er imidlertid det primære mål å arbeide for reform av Den norske kirke. Med dette ber vi Den norske kirke gi sin støtte til de homofile som lider under sin egen natur og kjemper for å leve i lydighet mot Guds ord. Slik kan kirken ha en åpen og inkluderende holdning til homofile, være tro mot Skriftens ord og holde fast ved evangeliet om syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld. Det er det striden om kirkens syn på homosekseksualitet handler om.