Bruk og misbruk av Luther

Men faren for det var kanskje større for en generasjon og to siden, enn den er i dag. Vanligere i dag er nok å misbruke ham ved å tillegge ham oppfatninger han ikke hadde, eller å bruke hans brudd med bestemte teologiske tradisjoner i senmiddelalderen som legitimering av et generelt brudd med all tradisjonsforankret teologi. Spørsmål knyttet til bruk og misbruk av Luther var tema på Nord-europeisk Luther-akademis konferanse i Helsinki 25. - 27. oktober, og foredragene gav eksempler på begge deler.

Luther mente at et tillitsfullt gudsforhold bare kunne forankres i evangeliets proklamasjon av radikal og ubetinget benådning. Likevel hevdet han at også loven måtte forkynnes for troende. Å betrakte loven som noe som bare hørte hjemme i den sosiale og borgerlige konteksten, så han selv på som en misforståelse. Loven og dens krav gir en realistisk beskrivelse av menneskets reelle situasjon, og den vokser en aldri fra. Dette var et viktig poeng i Luthers kritikk av de såkalte antinomistene, og tema for ett av konferansens foredrag.

For Luther var det viktig at sann og sunn teologi var forankret i en lesning av Bibelen som så den i lys av dens hovedpoeng, fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Flere av foredragene var opptatt av dette. Legger en dette til grunn, er det nødvendig å kritisere eksegetisk arbeid med bibeltekstene som ikke tar på alvor den sak disse tekstene vil formidle. Samtidig frigjør det Luthers teologiske anliggende fra å bli bundet til Luther selv; det er ikke hans person som er poenget, men evangeliet om guddommelig frelse. En bibellesning som er båret av en integrert helhet av budene, troen og bønnen er derfor viktig. I sine katekismer er det nettopp dette Luther fokuserer på.

Et annet av foredragene fokuserte på hustavlene i Lille katekisme. Der setter Luther alle kristne inn i tre ulike sammenhenger: Kirken, øvrigheten og familien. Slik Luther ser det, befinner alle seg på ulike måter i alle tre sammenhenger; alle har sine oppgaver og funksjoner både i kirken, samfunnet og i familien. Luther tenker også dynamisk om dette; den som er overordnet i en sammenheng, kan være underordnet i en annen, og de funksjoner den enkelte har, kan endres over tid. I de lutherske folkekirker ble denne relativt demokratiske og fleksible måte å tenke på overkjørt av en mye mer statisk forståelse av samfunnets lagdeling, noe vi blant annet ser i bruken av konventikkelplakaten. Dette gjorde at Luthers trestender-lære kom til å bli utlagt på en måte som stod nokså langt fra Luther. Dette foredraget pekte også på at den skandinaviske velferdsstaten er preget av Luthers understrekning av kjærligheten som styrende for hvordan en kristen skal leve i alle sammenhenger. Velferdsstaten er ikke bare sosialdemokrati; det er også lutherdom preget av hustavlene i Lille katekisme.

Et interessant eksempel på misbruk av Luther er at han i diskusjoner om musikkvalg i gudstjenesten iblant tillegges sitatet «Hvorfor skal djevelen ha de beste melodiene?» Noe slikt har Luther imidlertid aldri hverken sagt eller ment – sitatet oppstod først mange hundre år senere. Han var tvert imot svært nøye på hvordan de rådende musikalske og liturgiske tradisjoner skulle videreføres, og han tok aldri verdslige melodier i bruk i gudstjenestelig sammenheng. Dette var et viktig poeng i et interessant foredrag om Luthers forståelse av skjønnhet. Med sitt fokus på den lidende Kristus som gir seg selv, fulgte ikke Luther uten videre den rådende forståelse av skjønnhet som primært var opptatt av proporsjonalitet og symmetri. Men han mente musikk hadde en unik evne til å formidle evangeliet, og var selv en kompetent musiker og komponist med kvalifiserte oppfatninger av hvordan dette kunne gjøres på en god måte. Å bruke Luther som et argument for tilfeldigheter og stilbrudd i gudstjenesten er definitivt et misbruk av Luther.

Luther og hans medarbeidere mente nattverdfeiringen igjen burde komme til sin rett som gudstjenestens evangeliske sentrum. Det var imidlertid vanskelig å få menigheten til å delta i nattverden; de var opplært til å forstå dette som noe hellig og opphøyd som folk flest ikke var kvalifisert til å delta i. På lutherske premisser var det utenkelig med nattverdfeiring for presten alene uten menighet. Dermed fikk en ofte den avkortede gudstjeneste hvor en gikk direkte fra forbønnen til gudstjenestens avslutning. Det skjedde ikke fordi det var slik reformatorene ønsket det, men fordi de ikke nådde fram med sin evangeliske nattverdforståelse. Også denne gudstjenesteformen er altså en form for Luther-misbruk.

Luther hadde en gjennomtenkt helhetsforståelse av evangeliets bibelske forankring og dets gudstjenestelige feiring og formidling.  Uten å være ufeilbarlig er han derfor forbilledlig både i sin evangeliske forankring og i sin forståelse av evangelieformidlingens teologiske og estetiske kvaliteter. Vi som var til stede på NELA-konferansen i Helsinki fikk lære mye om dette.

30. oktober 2018

Knut Alfsvåg