Calmeyergaten og Den norske kirke

CALMEYERGATEN og DEN NORSKE KIRKE

Vedtaket fra vårens bispemøte, der vi fikk en uttalelse der 3 av våre biskoper gikk inn for full anerkjennelse av homofilt samliv, og de øvrige 8 på sin forsiktig måte ønsker å holde seg til en bibelsk fundert samlivsetikk, begynner nå å synke inn. Vi har fått en del oppklarende runder, der flere av "de 8" har presisert at de ser på homofilt samliv som synd, samtidig som flere andre, bl.a. Oslo biskop har gitt utrykk for sterk vegring mot slike "stigmatiserende" uttrykk. Men felles for dem alle er at de fortsatt ser det slik at homofilisaken ikke er kirkesplittende: I det felles etterord i BM's uttalelse heter at "Debatten og uenigheten har ikke svekket den respekt vi har for hverandre. Vi vil fortsatt stå i det tjenestefellesskap vi har som biskoper i den samme kirke. Det er vårt klare ønske at denne saken ikke må få splitte kirken. Uenighet og debatt må ikke få skygge for det som er kirkens hovedsak, og som binder oss sammen: Budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Denne enhet på tvers av meningsforskjeller må imidlertid ikke hindre oss i å fortsette en åpen debatt - -".

Med disse satsene sier biskopene:

1. Forskjellen mellom flertall og mindretall er en meningsforskjell, dvs. at også det syn som er tuftet på Bibelen er en mening, ikke apostolisk lære. Og det motsatte syn er en like berettiget en mening, ikke vranglære.
   
   
2. Å gjøre spørsmålet til noe mer enn en meningsforskjell, skygger for kirkens hovedsak.
   
   
3. Homofilispørsmålet er ikke et dogmatisk spørsmål, og derfor er det heller ikke kirkesplittende.

Når det gjelder det siste punktet, ligger en del av premissene for denne måte å tenke på i det faktum at det rent kirkehistorisk er liten presedens for kirkestrid på etikkens område. Tradisjonelt har en når det har vært lærestrid, kjempet om ulike dogmatiske sannhetsspørsmål. Slik var det i kirkestriden i begynnelsen av vårt eget århundre, slik var det under reformasjonsårhundredet, og slik var det i oldkirken. (Rett nok har vi de såkalte "antinomistiske" kamper i reformasjonsårhundredet, men disse utgjør ingen parallell til det vi nå står oppe i.) Den eneste virkelige parallell til dagens situasjon har vi i bibelsk tid: I GT finner vi Jeremias' og Esekiels voldsomme taler, der de går i rette med de falske profeter, (se f.eks. Jer 23,9ff og Esek 13). Det som kjennetegnet disse, var at de nettopp ikke forkynte loven til omvendelse. I NT finner vi klare og sterke oppgjør med en uttalt antinomisme som gjorde seg gjeldende i kirkens første tid, (f.eks. Jud og 2.Pet). Denne skrev seg dels fra en kultur i moralsk oppløsning, og dels fra enkelte gnostiske retninger.

Det budskap vi som evangelisk-luthersk kirke er satt til å formidle, kan sammenfattes i begrepene lov og evangelium, budskapet om omvendelse og frelse. Når man tidligere har kjempet om de dogmatiske grunnsannheter, hører disse stort sett til evangeliets sfære: Det dreier seg om ulike sider ved frelseskjensgjerningene og Frelserens person.

Hva så med loven?

Under reformasjonen stod striden om det rette forhold mellom loven og evangeliet, men ikke om gyldigheten av de ulike bud/påbud i Guds Ord. De ti bud stod urokket, ganske enkelt fordi ingen satte spørsmålstegn ved Skriftens inspirasjon og autoritet. I vårt eget århundre har det imidlertid i økende utstrekning nettopp blitt stilt spørsmålstegn ved Bibelen: Og i pakt med forrige århundredes optimistiske rasjonalisme, ble angrepene på den kristne tros sannhet i begynnelsen av vårt århundrede rettet mot de "ufornuftige" dogmene, som var uantagelige for moderne mennesker. I dag ligger ikke lenger interessen her. Ved århundredets avslutning er det den allmenne normoppløsning i samfunnet som får sin kirkelige motsvarighet i den teologiske antinomisme. Homofilidebatten er bare en følge av denne voksende antinomisme i kirken. (Antinomisme kommer fra gresk: Anti=imot, og nomos=lov).

Hvordan ble så den type avvik fra og fornektelse av Guds ord som vi her har for oss, taklet i bibelsk tid, av apostler og profeter? En skal ikke behøve å lete lenge etter svaret. Jermias går sterkt i rette med de som i stedet for å forkynne omvendelse, "styrket de ugudeliges hender" (23,14), og som "atter og atter sier til dem som forakter Herren: Dere skal ha fred", (v.17). De falske profeter hadde som kjennetegn at de talte det folk likte å høre, og legitimerte folks livsførsel. De bar frem "sitt eget hjertes tanker" i stedet for Guds ord, for i "Herrens fortrolige råd hadde de ikke stått", (v.16&18).

I NT finner vi meget sterkt oppgjør med den antinomistiske villfarelse særlig i pastoralbrevene (1. og 2.Tim; Tit), og i 2.Peters og i Judas' brev. Likeledes er det ikke urimelig å anta, at når Jesus i Bergprekenen advarer mot "de falske profeter, som kommer til dere lik ulver i fåreklær" (Matt 7,15), er det ikke tilfeldig at dette står i sammenheng med talen om den smale og den brede vei (v.13f): De falske profeter er de som gjør den smale vei bred, ved å ikke forkynne omvendelsens ord og lovens dom over det gamle menneske. I 2.Tess 2 tales det om "lovløshetens hemmelighet som er virksom" i samfunnet, og som bereder vei for Antikristen, som i denne sammenheng kalles "den lovløse". Lovløsheten er tydelig det NT'lige uttrykket for den antinomisme som skal kjennetegne avslutningen på denne tidsalder. Og i 1.Tess 4 tales der om at "Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse" (v.6) i sammenheng med oppløsning på det sedelige område. I det neste verset lyder det så: "Den altså som forakter dette, forakter ikke et menneske, men Gud som gir sin Ånd inneni dere". Å ringeakte Guds bud er ensbetydende med å ringeakte Gud selv.

Homofilispørsmålet kan m.a.o. ikke gjøres til et adiaforon, fordi Den hellige Skrift så klart taler om det. I Rom 1,32 tales det om dem "som godt kjenner Guds dom, at de som gjør slikt fortjener døden, og dog ikke bare gjør det, men endog holder med dem som gjør det". Det er åpenbart at i apostelens øyne er den synd å "holde med" dem som handler mot Guds bud langt alvorligere enn det å selv handle slik. Grunnen tør være at den som bryter Guds bud oftest har en dulgt bevissthet om det gale i det han gjør, og derfor gjør det i det skjulte. Men den som "holder med" står i en meget alvorligere stilling: Han ødelegger bevisstheten om forskjellen på rett og galt ved å "kalle det onde godt, - - , og mørke for lys" (Jes 5,19). Dermed forpurrer han synderens mulighet til omvendelse, og blir derfor ansvarlig for at han kommer til å gå fortapt. Det er på denne bakgrunn 2.Pet 2,1 taler om "vrange lærdommer som leder til fortapelse". For disse lærdommer blir årsak til en forherdelse som er kjennetegnet av at mennesket i stedet for å søke nåde, vil hevde sin rett overfor Gud, og krever anerkjennelse av det en hengir seg til. Just dette er det vi ser i homofilisaken.

Så langt jeg kan se har biskopene her valgt å la hensynet til lojaliteten overfor hverandre og "systemet" gå foran hensynet til Guds ord, menighetene, og den enkeltes frelse. Men den hellige samhørighet i kirken er av en for alvorlig art til at man kan illudere enhet, når man de facto ikke er ett. Skal Den norske Kirke vernes mot ytterligere ødeleggelse, er det tvingende nødvendig at biskopene tar de kirkelige konsekvenser av at vi her har med kvalifisert vranglære å gjøre: En må bryte med vranglæren, og reise læresak med sikte på å få avsatt vranglærende biskoper. Å vente med å gjøre noe som helst til Kirkemøtet har sagt sitt, og så i etterkant ikke la mindretallets læreavvik få de ringeste kirkelige konsekvenser, vil være å gi vranglæren kirkelig legitimitet.

Det er en ulykke for kirken at flertallet på 8 i bispemøtet idag står der biskop Tandberg gjorde i 1919 .(Under kirkestevnet i Drammen dette året stod han sammen med de liberale under påskudd av at man tross alt arbeidet for samme sak. Dette ble foranledningen til Calmeyergatemøtet i 1920). I så måte minner situasjonen om da Eli var dommer og yppersteprest i Israel. Hans sønner syndet i helligdommen og "gjorde det som var ondt i Herrens øyne". Eli ga dem en mild korreks, - "han var ikke enig med dem" - , men lot ikke saken få videre konsekvenser. Da er det Herren sender sin profet og lar si til Eli: "Du ærer dine sønner fremfor meg", (1.Sam 2,29f), hvorpå Gud avsetter Eli fra hans embete, og reiser opp en annen i hans sted. Ille er det å synde i helligdommen. Verre er det å se gjennom fingrene med uretten når man vet hva som er rett.

Slik handler Gud når det gjelder hans ære. Det er intet mindre det handler om i homofilispørsmålet, enn nettopp det vi ber om i Fader Vår's første bønn: Helliget vorde ditt navn! Gud gi oss biskoper som lar Guds hellighet komme til sin rett!

Det spørsmål som reises her handler om Fader Vår's første bønn: Blir Guds navn helliget og æret, eller blir det misbrukt, idet det blir tatt til inntekt for noe Gud Herren ikke godtar?

Jan Bygstad,

formann i Foreningen for Bibel og Bekjennelse.