Christology as Critique

Den gang var fokuset på å etablere tanken om Guds uerkjennbarhet som en teologisk grunnsannhet; i denne boken utarbeides og diskuteres konsekvensene av en kristologi (lære om Kristus) basert på tanken om en uendelig, uoverskridbar («absolute and unbridgeable», s. 234) forskjell mellom Gud og det skapte som ifølge Alfsvåg ligger innbakt i kristen skapertro. Boken er et spennende og lesverdig forsøk på å vise at kristologien er det sentrale lærepunktet i kristen tro, programmatisk sies det innledningsvis: «The coexistence of divine and human in Christ is [..] found to be relevant for the exploration of all created reality» (s. 4, min utheving). Spot on!

Det er primært moderniteten som er under kritikk fra kristologien i boken (s. 8 m.fl.). Slik sett er boken også ifølge Alfsvåg i én forstand et postmoderne prosjekt – i alle fall et forsøk på å «retrieve[..] the critical potential of typically premodern insights within the contemporary context» (s. 10). En sentral postmoderne (anti-moderne) innsikt i boken er avvisningen av universell menneskelig fornuft som basis for teologi eller virkelighetsforståelse. Mot dette hevder Alfsvåg at «reason is always contextual and contingent» (s. 199). Dette er en innsikt det er viktig å merke seg, men jeg har fortsatt noen spørsmålstegn i margen til hvorvidt Alfsvåg selv tar alle implikasjonene dette har inn over seg på alle områder. En positiv side er i alle fall hvordan Alfsvåg understreker at dette fører til at Bibelens konkrethet og tid-/kulturbundethet ikke er noen ulempe, men en fordel.

Boken har form av en selvstendig innledning som beskriver opplegget, før hoveddelen består av fire kapitler med studier av Nicholas Cusanus (1401-1464), Martin Luther (1483-1546), Johann Georg Hamann (1730-1788) og Sören Kierkegaard (1813-1855). Til slutt i kapittel 6 gjør Alfsvåg en nokså utførlig, mer selvstendig diskusjon og applikasjon av det positive som er å hente hos disse tenkerne. Behandlingen av de fire tenkerne er både tett på deres egne tekster og diskusjonen om dem i sekundlærlitteraturen. Fra mitt ståsted som ikke-spesialist på deres tenkning virker kvaliteten å være god, også når det gjelder forholdet mellom historisk nær-lesning og aktuell applikasjon av ideer i deres verker. Fremstillingen ligger stort sett veldig tett på figurantene, man kan ta seg i å lure på om de noen gang er uenige med hverandre, eller at Alfsvåg er uenig med dem, eller om han har noe selvstendig ståsted for en kritisk vurdering av dem.

Alle tenkerne Alfsvåg behandler har en forkjærlighet for det paradoksale og radikale; de går ikke av vegen for å sette ting på spissen eller si ting for å provosere til ettertanke. Det er forfriskende og et perspektiv som virkelig trengs i mye traust og trøtt teologiske debatt. F.eks. er det en herlig poengtering at: «If nobody takes offense when the community of believers proclaim the gospel of Christ, one may [..] assume that it has not been properly done» (s. 220). Men spørsmålet er hvor velegnet denne typen høyparadoksal tenkning er for å lage systematiske fortolkninger av teologien eller verden som helhet. Da kan disse tenkerne kanskje trenge litt balanse fra noen som er ivrigere på å uttrykke ting positivt og sammenhengende.

Aller tydeligst blir dette når det apofatiske og paradoksale dras så langt at hele diskusjonen truer med å oppløse seg selv i selvmotsigelse. Hvis avstanden mellom skaper og skapning er absolutt og uoverskridbar, er så vidt jeg kan forstå inkarnasjonen umulig. Og hvis Gud «cannot be understood with reference to the created world» (s. 203) hvordan i alle dager skulle da vi endelige skapninger kunne tale om ham? Åpenbaringen, f.eks. som gitt gjennom Jesu lignelser, er jo nettopp en form for forståelse av Gud med referanse til skapte ting (ustabil og metaforisk, ja, men likevel). Det kanskje saftigste eksempelet er når Alfsvåg i den avsluttende drøftingen synes å sette loven om non-kontradiksjon (ikke-motsigelse) til side (s. 216-219) – selv om han innledningsvis snakker om å fremstille «a consistent worldview» (s. 2). Vanligvis er denne å forstå slik at man ikke kan si A og ikke-A på en gang (med henblikk på det samme, samtidig). Kanskje er det en «apparent logical impossibility» (s. 216) å oppfatte Kristus som én person med to naturer, men det er nå ikke en virkelig logisk selvmotsigelse som opphever loven om non-kontradiksjon. Det er riktig som Alfsvåg sier at vi ikke kan binde Gud ved å si hva som er mulig og umulig for ham («Ingenting er umulig for Gud!»), men når inkarnasjonen faktisk har skjedd, kan ikke en sakssvarende forståelse av den være en logisk umulighet. Snarere enn å fremstille kristen tro som en umulighet på den ikke-troende verdens premisser (som den for så vidt er i mange henseender), tenker jeg at det er mer produktivt å fremstille kristen tro som en plausibel mulighet, gitt det vi faktisk kan finne ut om verden og historien (i all sin usikkerhet, kontekstualitet og foreløpighet).

Men selv med disse kritiske merknadene er dette en bok jeg gjerne vil anbefale. I tillegg til mye godt om kristologien og dens sentrale rolle i kristen teologi, inneholder boken også mye interessant bl.a. til forståelsen av naturvitenskapen, både dens fremvekst og hvordan den er å forstå i forhold til teologien i dag.

Knut Alfsvåg: Christology as Critique: On the Relation between Christ, Creation, and Epistemology (Pickwick Publications, 2018).

Les også: 

• Ny bok av Knut Alfsvåg 

Gunnar Innerdal

Førsteamanuensis i systematisk teologi, NLA Høgskolen, Bergen