Da Gud forlot Gud – Jesu vei til døden og dens betydning for oss.

¹

Innledning

Det nye testamente (NT) inneholder sterke utsagn om det nære forhold mellom Faderen og Sønnen. «Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen,» sier Jesus i Johannes-evangeliet 10,15. I Matteus-evangeliet 11,27 er det enda mer ambisiøst formulert: «Ingen kjenner Sønnen, unntatt Faderen, og ingen kjenner Faderen, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare ham for.» Og i Johannes 10,30 er det uttrykt så ambisiøst som det i det hele er mulig å uttrykke det: «Jeg og Faderen er ett» (ἐγὼ καὶ ὁ πατὴρ ἕν ἐσμεν).

Men når vi nærmer oss påske, er det som denne enheten sprekker opp. I Getsemane ba Jesus om at det lidelsesbeger han var tildelt måtte bli tatt fra ham, og i den sammenheng skilte han tydelig mellom sin vilje og Faderens: «Far, er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi – bare ikke som jeg vil, men som du vil» (Matt 26,39). Hvor det blitt av enheten mellom de to her? Her dreier det seg jo tydelig om to forskjellige viljer. Enda tydeligere sprakk enheten opp da Jesus hang på korset og gjorde ordene i Salme 22,2 til sine: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46). Dette har åpenbart gjort inntrykk på dem som hørte det, for både Matteus og Markus gjengir her Jesu ord på Jesu eget språk. Det er jo ikke så rart. Hvem er det egentlig Jesus er om hans himmelske Far har forlatt ham? Hvordan er dette forholdet egentlig å forstå?

Enkelte feminist-teologer har møtt fortellingen om Jesu død på korset med moralsk forargelse på Sønnens vegne. Det er uakseptabelt av en far å overlate sin sønn til en pinefull død på denne måten. Jesu lidelse og død forstås da som en form for guddommelig barnemishandling som er like uakseptabel i forholdet mellom Faderen og Sønnen som den ville ha vært i enhver annen far/sønn-relasjon.

Andre har gått motsatt vei og prøvd å dempe inntrykket av total gudsforlatthet ved å forstå den som et ledd i en utvikling. Selv om Jesus på korset ikke opplevde det slik, er dette fortellingen om Faderens solidaritet med sin lidende Sønn, og gjennom ham med alle mennesker. Faderen lider med Sønnen, og vi forstår at det er empati og medlidelse som er treenighetens innerste vesen. Det er riktignok ikke det teksten sier, men det er likevel slik den ifølge disse fortolkerne må forstås.

En tredje mulighet er å forstå denne spenningen i tekstene som et sakssvarende uttrykk for det de prøver å formidle. Konsekvensen av en slik tilnærming er at gudsforlattheten ikke skal forstås som en motsetning til, men et uttrykk for enheten mellom Faderen og Sønnen. Deres enhet kommer til uttrykk ved at Sønnen opplever seg forlatt av sin himmelske Far i sin lidelse. Det er tilnærming som prøver å la seg lede av det tekstene selv sier, uten å være bundet av at dette skal være forståelig på en enkel og entydig måte. Målsettingen er da å forstå både Sønnens gudsforlatthet og hans enhet med Faderen innen rammen av Bibelen som et enhetlig litterært univers. Hvor havner vi om vi legger en slik lesning til grunn?

Det er det jeg skal forsøke å svare på gjennom dette foredraget. Men da må jeg først si noe om de allmenne forutsetninger for en slik bibellesning.

Gud – opphavet til alt som fins

Det første som sies i Bibelen – og i de oldkirkelige bekjennelser – er at Gud er opphav til alt som fins. Gud og alt annet er da til på ulike måter. Gud er evig og ubetinget opphav; alt annet har en avledet eksistens som er mottatt som gave. Det er altså benådet i kraft av å være til. En annen måte å si dette på, er at Gud er det navnet vi gir til det i seg selv uerkjennbare opphav til alt (jf. Apg 17,23).

Blant alt som har sitt opphav i Gud, står mennesket i en særstilling i og med sin evne til å formulere spørsmål om alts opphav og målsetning, en evne som også inkluderer muligheten til å formulere og gjennomtenke svaret på disse spørsmålene. Det er ingen annen kjent art i universet som har en slik evne. Bibelen uttrykker menneskets særstilling i skaperverket ved å si at mennesket er skapt i Guds bilde, og det er bare mennesket det sies om.

Vi har imidlertid ikke brukt denne muligheten til å tilegne oss en stadig dypere forståelse av meningen ved vår avledede og benådede eksistens; vi har brukt den til å sette oss selv i sentrum og på den måten skaffe oss kunnskap om både godt og ondt. Fordi vårt blikk både på Gud og verden dermed er blitt et annet, vil både Gud og den verden Gud har skapt, for oss framtre som moralsk tvetydige. Vi ser verden som fylt både av det gode og det onde, og det slår tilbake på vår forståelse av dens opphav. Derfor er det ikke lenger mulig for oss å møte Gud, vårt og verdens opphav, mede en absolutt og ubekymret tillit. Vi gjemmer oss for Gud og mistror hans positive intensjoner. Samtidig bruker vi vår innsikt i det onde til aktivt å ramme våre medmennesker. Vi mistror Gud og synder mot vår neste, og vi har ingen mulighet til å komme oss ut av den situasjonen.

Fordi vi mistror Gud og synder mot vår neste rammes vi av Guds vrede. Fra en side sett er Guds vrede hans straff over vår synd. Samtidig er det viktig å understreke at når vi ikke møter Gud gjennom hans kjærlighet, men gjennom hans vrede, så skyldes det en endring hos oss, ikke hos Gud. Hans kjærlighet er uforandret og ubetinget av det vi gjør. Fordi Gud er evig og uforanderlig, vil ikke hans kjærlighetsrelasjon til oss endres om vi er vantro syndere. Men fordi vi har innsikt både i det gode og det onde, har vi mistet evnen til å oppleve Guds relasjon til oss som kjærlighet. Fordi vi har mistet evnen til å stole ubetinget på Gud under alle forhold, er det umulig for oss å forstå livets prøvelser som noe annet enn uttrykk for Guds vrede. Derfor vil det vantro mennesket alltid være på forgjeves flukt fra sin egen gudsrelasjon.

Bibelen gir ikke noe klart svar på hvorfor mennesket ble fristet og falt. Men to mulige svar avvises. For det første avviser Bibelen at Gud og det eller den onde skulle være likeverdige motstandere. Det som fins, har bare ett opphav, og Gud må da også være det ondes opphav, men på en indirekte måte i den forstand at det onde ikke speiler hans eget vesen slik det sanne, det skjønne og det gode gjør. For det andre avviser Bibelen å identifisere forskjellen mellom godt og ondt med forskjellen mellom det åndelige og det materielle. Gud er opphav til alt som fins, både det synlige og det usynlige. Det åndelige er derfor ikke mer guddommelig enn det materielle er det.

Er Gud opphav til alt som fins, er han også opphav til vårt gudsforhold. Derfor kan hverken det tillitsfulle gudsforholdets tilblivelse eller dets gjenopprettelse forstås som et selvstendig valg hvor mennesket legger premissene. Å forstå troens tilblivelse som noe mennesket kan uttenke og realisere på egen hånd med Gud som passiv tilskuer, er en fornektelse av troen på Gud som Skaper, og er derfor frafallets manifesting, ikke dets overvinnelse. Derfor viser både Jesus og Bibelens forfattere med stor regelmessighet til Guds utvelgelse som svar på spørsmålet om det tillitsfulle gudsforholdets tilblivelse (5 Mos 7,6; 14.2; Sal 135,4; Jes 41,8; Matt 19,26; 24,22.24.31; Joh 6,44; Apg 13,48; Rom 8,28-30; 11,5; Ef 1,4; 1 Pet 1,2).

Vårt forhold til Gud og vår neste – ifølge Bibelen er det to sider av samme sak – er derfor enten et absolutt, ubekymret og uproblematisk tillitsforhold som Gud skaper og opprettholder, eller så er det et forhold styrt av oss selv og vår flukt fra Gud. Denne plasseringen kan vi ikke velge; det er en situasjon vi befinner oss i. Vår verdighet er derfor på bibelske premisser ikke knyttet til vår evne til å velge, men til det faktum at vi holdes ansvarlige for den situasjon vi befinner oss i. Vi er under Guds vrede og opplever verden som strevsom, truende og fiendtlig, fordi våre liv ikke er styrt av sorgløs tillit til Gud som opphav til alt som fins, selv om det er en situasjon vi ikke kan gjøre noe med. Moralsk engasjerte mennesker forarges over dette, fordi de mener at Gud på denne måten holder oss ansvarlige for det han selv har gjort. Bibelens forfattere er ikke bekymret for dette, men fastholder at vi er under Guds vrede som en konsekvens av vår synd (Rom 1,18).

Guds vrede over synden rammer alle mennesker, fordi vi har alle gjort vår neste urett. Likevel består Guds uforanderlige kjærlighet. Den bibelske løsning på dette problemet er sonofferet, som gjør at vreden og straffen avledes ved at den stedfortredende rammer offeret, som tilintetgjøres (3 Mos 4) eller sendes bort (3 Mos 16,10). Tilgivelse uten sonoffer er på bibelske premisser utenkelig, for det ville innebære en bagatellisering av synden. Den ville da ikke tas på alvor som overgrep mot det Gud har skapt. Derfor kan synd bare tilgis når soning har skjedd. Da er imidlertid vilkårene til stedet for at gudsforholdet kan gjenopprettes og mennesket flyttes fra mistillitens til tillitens rike. Det er det vi kaller frelse.

Dette er de generelle trekk ved Bibelens framstilling av forholdet mellom Gud og mennesket. Mennesket er en synder og derfor under Guds vrede, og gudsforholdet kan bare gjenopprettes når soning har skjedd. Hvordan anvendes dette på forståelsen av Jesu liv, død og oppstandelse?

Jesus på forsoningens vei

Slik NT framstiller det, er Jesus fullt ut menneske (Joh 1,14), «prøvet i alt på samme måte som vi» (Hebr 4,15). Samtidig er han Gud (Joh 1,1; Rom 9,5; Kol 1,15) og derfor også ett med sin himmelske Far. Jesus er altså Gud og dermed syndfri, samtidig som han fullt ut er et menneske. Hvordan forholder Jesus seg da til at menneskene er syndere under Guds vrede?

Jesus velger ikke syndens og frafallets vei. Fortellingen om Jesu fristelse (Matt 4,1–11), som står som et motstykke til de tre fortellingene om menneskets fall i Første Mosebok 3, 4 og 6, viser hvordan Jesus beseirer djevelen og motstår alle fristelser. Jesus realiserer i sitt liv det dobbelte kjærlighetsbud som lovens sammenfatning. Likevel aksepterer Jesus frafallet som en realitet også i sitt eget liv. Han stiller seg i rekken av botferdige syndere og tar imot Johannes’ dåp, den dåp som i NT beskrives som «en omvendelsesdåp som gav tilgivelse for syndene» (Mark 1,4). Jesus tar altså inn over seg som sannheten om sitt liv de synder døperen Johannes adresserer i sin botsforkynnelse; han plasserer seg selv blant de mennesker Johannes her taler til. Fordi Jesus inkarnerer Guds ubetingede kjærlighet, identifiserer han seg betingelsesløst med syndere.

I NT brukes det radikale formuleringer om dette. Paulus setter likhetstegn mellom Jesus og synden: «Han har gjort ham som ikke kjente til synd, til synd for oss» (2 Kor 5,21), og «han lot sin egen Sønn bli lik vårt syndige kjøtt» (Rom 8,3). Det gammeltestamentlige forbilde for denne måten å tenke på finner vi i Jesaja 53,6: «Men skylden (eller synden, ן ֺו ָע/ἁμαρτία) vi alle hadde, lot Herren ramme ham.» Sammenknytningen av Jesus og synden innebærer imidlertid ikke at Faderen avviser ham. Tvert imot kommer det tydeligste utsagn i evangeliene om Faderens kjærlighetsrelasjon til Sønnen etter Jesu dåp (Matt 3,17). Faderen vedkjenner seg altså sin Sønn nettopp i Sønnens skjebnefellesskap med synderne

Martin Luther er en av dem som har gått lengst i å utdype denne identifikasjonen mellom Jesus og menneskenes synd. Det gjør han i den boken som vanligvis omtales som Antilatomus, som han skrev på Wartburg sommeren 1521. Det overordnede poeng Luther her er ute etter, er at synd etter sin substans alltid og overalt er det samme, nemlig «opprør mot Gud og overtredelse av Guds lov». Denne synden blir overført på Kristus, som blir «gjort til synd på metaforisk vis» (factus est peccatum metaphorice), skriver Luther. Det er altså som ved vanlige metaforer noe som stemmer, og noe som ikke stemmer. Det som stemmer, er syndens vesen og realitet; den overføres på Kristus. Det som ikke stemmer, er at han ikke har gjort denne synden selv. Overføringen er likevel reell, eller, som Luther sier, dette er ikke bare «en ord-metafor, men en virkelighetsmetafor» (non solum est verborum, sed et rerum metaphora). Det skjer en reell forflytning av synden i den forstand at den ikke lenger finnes der den var før; den «er blitt overført på Kristus og har forsvunnet i ham».

Slik evangeliene framstiller det, later det til at Jesus tidlig har skjønt at denne solidaritet med syndere og identifikasjon med deres skyld medførte at han var utsett til å være sonoffer. Ifølge Johannesevangeliet erklærer Jesu alt ved innledningen til sin offentlige tjeneste at hans død skulle erstatte offertjenesten i tempelet (Joh 2,19; jf. Matt 26,61). Ifølge synoptikerne skjønte Jesus at han kom til å lide en voldsom død, og prøvde å forberede disiplene på dette (Matt 16,21; 17,22; 20,18–19).

Ved alle disse anledninger ser det ut som Jesus omtaler dette nokså nøkternt, og uten noe sterkt følelsesmessig engasjement, selv om han reagerer temmelig heftig når Peter vil ha ham bort fra denne veien (Matt 16,23). Denne ro i møtet med det uavvendelige blir imidlertid borte når vi kommer til bønnekampen i Getsemane-hagen, hvor Jesus tilsynelatende viker tilbake for det å skulle dø som sonoffer for alle menneskers skyld og svik hengende over seg. Derfor vender han seg i bønn til sin himmelske Far og ber om at han likevel må få slippe å ta dette på seg: «Far, er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi» (Matt 26,39). Likevel føyer han til: «Bare ikke som jeg vil, men som du vil.» Jesus hadde lært sine disipler å be «skje din vilje» (Matt 6,10). Nå var det han som måtte be den bønnen, og det var åpenbart ikke enkelt.

Forståelsen av Jesu bønnekamp i Getsemane var en sentral problemstilling i den såkalte dyoteletiske strid på 600-tallet. Spørsmålet var om Jesus bare har én (guddommelig) vilje, eller om han også har en selvstendig, menneskelig vilje som er forskjellig fra den guddommelige. Det siste standpunktet ble forsvart av Maximus Confessor, og det var også det som vant fram på det sjette økumeniske konsil i Konstantinopel i 681, selv om Maximus en periode var helt alene om å forsvare det. Hans forståelse er at bønnekampen i Getsemane tydelig viser at Jesus har en selvstendig menneskelig vilje som ikke uten videre faller sammen med Guds, ettersom Jesus ba om å få slippe å få gå den vei som var utpekt for ham. Men fordi også den menneskelige vilje har sitt opphav i Guds skapergjerning, kan den innrettes i samsvar med Guds vilje, og det var det som skjedde da Jesus sa «ikke som jeg vil, men som du vil». Her manifesterer Jesus det sant menneskelige og viser at dets identitet består både i å være annerledes enn Gud fordi det er skapt, og i å falle sammen med den guddommelige intensjon fordi det er skapt av Gud. Det er ikke noe galt i å være menneske; Gud er det selv. Den inkarnerte Kristus viser oss hvordan livet leves når det leves i samsvar med Guds vilje. Forutsetningen for en slik forståelse er at en ikke lar seg friste til å fjerne den spenning mellom Faderen og Sønnen som teksten her bevitner.

Spenningen mellom Faderen og Sønnen skjerpes ytterligere i og med Jesu rop på korset fra gudsforlatthetens mørke: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Dette sitatet fra Salme 22,2 var en kjent tekst både for Jesus og de jøder som stod ved korset. Den beskriver en situasjon som ligger svært nær Jesu lidelseshistorie. Her er det flere trekk som stemmer svært godt, ettersom salmen omtaler både hån og spott (v. 7–9), tørst (v. 16), gjennomboring av hender og føtter (v. 17) og fordeling av den lidendes klær ved loddtrekning (v. 19). Det er derfor nærliggende å tolke den som en profeti om Jesu død.

Hvorfor opplever Jesus seg som forlatt av Gud på korset? Det skjer fordi han identifiserer seg så sterkt med synderne under Guds vrede at muligheten for en tillitsfull gudsrelasjon er blitt borte også for ham. Hengende mellom himmel og jord med byrden av verdens synd på sine skuldre kan Jesus ikke lengre tro på sin himmelske Far som godhetens kilde og forankring. Han ser bare den synd han ikke har gjort, men som likevel tilregnes ham. Den smerten er det som taler ut fra Jesu klagerop på korset.

Men Guds kjærlighet er fremdeles like evig, like uforanderlig, like ubetinget. Selv i gudsforlatthetens dypeste mørke er Jesus omsluttet av den kjærligheten som er forankret hos Gud, der det «ikke finnes forandring eller skiftende skygge» (Jak 1,17). I sitt liv manifesterte Jesus den guddommelige kjærligheten som tvang ham inn under byrden av alle menneskers synder, og dermed også inn under Guds vrede og dom. Men også der var han båret av den samme evige, uforanderlige kjærligheten. Derfor er det nettopp når Jesus henger på korset under Guds dom og er forlatt av både Gud og mennesker, at enheten mellom Faderen og Sønnen kommer tydeligst til uttrykk. Den samme, evige kjærlighet kommer her til uttrykk både som gudsforlatthet (hos Sønnen) og ubrytelig omsorg (hos Faderen), og den kan i sin fulle dybde og bredde bare komme til uttrykk på den måten.

Skal vi kunne tilegne oss dette slik NT framstiller det, er det viktig at vi lar motsetningen mellom Faderen og Sønnen bestå. Der er en reell, indre motsetning i Gud som ikke skal dempes i form av patripassianisme (det er Gud selv som dør på korset), arianisme (det er bare et menneske som dør på korset) eller modalisme (Gud realiserer sin guddommelighet ved å solidarisere seg med lidelsen på korset). I en del frigjøringsteologisk inspirerte utleggelser av Jesu død på korset er det den siste modellen som dominerer på en slik måte at Faderens medfølelse og solidaritet med sin mishandlede Sønn gjøres til etisk norm: Vi skal gi oppreisning til de undertrykte slik Faderen gir oppreisning til sin Sønn. På den måten blir imidlertid det ubetingede ved Guds kjærlighet borte; menneskets synd og lidelse blir en betingelse for at Gud skal kunne virkeliggjøre seg selv i form av solidaritet med syndere. Det er en helt annen utleggelse av Jesu død på korset enn den vi finner i NT.

Forsoningens realitet og den evige dom

Jesu død gjøres stedfortredende gjeldende som soning for alle menneskers synder. Det som på den gamle pakts premisser ble realisert ved den repeterende offertjeneste i tempelet i Jerusalem ble ved Jesu død fullført en gang for alle (Hebr 9,28). Det er gjentatte ganger understreket i Det nye testamente. Døperen Johannes gjør det når han peker på Jesus og sier: «Se – Guds Lam som bærer verdens synd.» (Joh 1,29). Den universelle betydning av Jesu død er også tydelig understreket i 1 Joh 2,2: «Han er en soning for våre synder – ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.»

I kraft av Jesu død er verdens gudsrelasjon blitt en annen. Paradissituasjonen er gjenopprettet, i det minste på foregripende vis. Det er ikke fullt ut realisert enda, men, fordi gjenopprettelsen er forankret i den Gud som ikke fornekte seg selv, er det likevel full visshet om den, og det er det perspektiv verden nå tolkes ut fra. Tenk på Kol 1,20: «ved ham» (Kristus) ville Gud «forsone alt med seg, ja, alt på jorden og i himlene – da han stiftet fred ved blodet fra hans kors.» Eller Rom 11,32: «om Gud har sperret alle inne i ulydighet, var det for å forbarme seg over dem alle.»

Soningsverket er altså fullført; det fullkomne syndoffer er fullbrakt. Det som gjenstår, er at den fullførte forsoning skal tilregnes alle mennesker. Det er den iboende logikk i den nytestamentlig fortolkning av Jesu død som det fullkomne syndoffer. Det er da også flere avsnitt i NT som tilsynelatende tolker dette i retning av en verdensrettferdiggjørelseslære. I Første Korinterbrev 15,28 står det: «Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.» Tilsvarende heter det som sagt i Kolosserbrevet 1,20: «Ved ham [Kristus]» ville Gud «forsone alt med seg selv, ja, alt på jorden og i himlene – da han stiftet fred ved blodet fra hans kors.» Allusjonen til skapelsen av himmel og jord i Første Mosebok 1,1 er her tydelig. I Filipperbrevet 2,10-11 står det: «så hvert et kne i Jesu navn skal bøye seg – i himlene, på jorden, under jorden – og hver en tunge skal bekjenne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære» Enda sterkere er den ensidig teosentriske formuleringen i Rom 11,32, som jeg alt har sitert: «om Gud har sperret alle inne i ulydighet, var det for å kunne forbarme seg over dem alle.»

Det universelle ved Jesu soningsverk er altså svært sterkt understreket. Dette kompletteres ved en helt elementære observasjon at om vi er frelst av nåde, altså alene i kraft av Guds skapende, inkluderende kjærlighet, er det åpenbart ingen grenser for hvem som kan inkluderes.

Ved siden av og sammen med det blir imidlertid domstekstene stående. Den guddommelige utvelgelse er reell ikke bare i den forstand at Gud er det gjenopprettede gudsforholdets handlende subjekt, men også i den forstand at det i dommen realiseres et skille mellom dem som blir stående på den høyre og den venstre siden. Straffens, vredens og gudsforlatthetens evighet tas ikke bort, hverken av Jesus eller i det som NT ellers har å si om dommen (Matt 13,42; 18,8-9; 25,41.46; Åp 21,15). Det er altså en reell mulighet for at den tilstand å befinne seg under Guds vrede og straff slik Jesus var det på korset, kan forbli permanent, og vi har ingen annen garanti for at det ikke skjer enn den trosbekjennelse som foreligger her og nå.

Her har vi å gjøre med en utfordring for tro og tanke som om mulig er enda større enn den motsetning i enheten mellom Faderen og Sønnen som åpenbares på korset. For den spenningen lar seg til en viss grad forstå i den forstand at det den evige, guddommelige og derfor ubetingede kjærligheten som kommer til uttrykk både i Sønnens fellesskap med syndere under Guds vrede og i den guddommelige omsorg som bærer Sønnen gjennom forsoningens fullbyrdelse. Men om fordømmelsen og gudsforlattheten forblir permanent, hvordan realiseres den guddommelige kjærligheten da?

Det vet vi ikke, og det skal vi heller ikke vite. «For vi vandrer med tro, ikke med syn» (2 Kor 5,7), altså ikke i kraft av en gjennomskuet forståelighet. Frelsens gave er realisert, men den forblir gave. Den er alltid noe vi må motta på nytt; den blir aldri noe vi kan tilegne oss i den forstand at den lar oss etablere interpolasjoner og spekulasjoner om hvordan det nå egentlig forholder seg med Guds makt og Guds kjærlighet. Vi kan bare motta det vi får i kraft av det fullførte soningsverk. Og det er faktisk mer enn nok.

Konkluderende oppsummering

Spenningen mellom Faderen og Sønnen er reell, og den henger nært sammen med helt sentrale aspekter av den bibelske virkelighets- og frelsesforståelse. Fordi Gud er alts opphav, er han, i det minste indirekte, også det ondes opphav. En dualistisk virkelighetsforståelse som ser Gud og djevel som jevnbyrdige motstandere, er uforenlig med den bibelske skapertro og undergraver det bibelske frelsesbudskap. Rekkevidden av Guds makt overfor Guds motstander(e) blir da uklar, slik at hovedansvaret for å tilegne seg frelsesbudskapet blir liggende hos mennesket selv. Det er imidlertid ikke slik Bibelen framstiller dette.

Dette gjør at når det frafalne menneske rammes av Guds vrede fordi det synder mot sitt medmenneske, representerer det et problem som bare Gud kan løse. Det gjør han ved selv å bli menneske og påta seg byrden av alle menneskers synder. Dermed rammes Guds Sønn av Guds vrede over synden, og dør som soning for alle synder. Den kamp det kostet Jesus å akseptere dette, viser at Gud og mennesket er grunnleggende ulike også om mennesket ikke synder; at Jesus likevel vandret den veien, viser at det likevel for mennesket er mulig å leve i samsvar med Guds vilje.

Samtidig viser dette at fordi Gud er alts opphav, har også gudsforlattheten under Guds vrede sitt opphav i Gud og bæres av den kjærligheten som alltid håper og aldri tar slutt. Fordi den bibelske fortolkning av Jesu kors viser oss at all synd på denne måten er omsluttet av Guds sonende allmakt, peker den i retning av en verdensrettferdiggjørelseslære. Likevel fastholder NT en utvelgelseslære som ikke opphever, men fastholder tanken om dommens to utganger. På den måten understrekes det at frelsens fundament hviler i Gud og aldri blir noe i mennesket som det selv kan vise til. Det gjenopprettede gudsforhold er aldri noe annet enn en gave. For den gaven skal vi takke, og fortellingen om denne gaven skal vi dele med andre. Der opphører vårt ansvar; resten må vi overlate til Gud som har gitt oss denne gaven.

FFG 18. mars 2024 Knut Alfsvåg

^{1 Dette er en forenklet og forkortet versjon av "Da Gud forlot Gud: Jesu vei til døden og dens betydning for oss". Teologisk Tidsskrift 10 (2021), 64-75. Bibelsitater er gjengitt etter Kjell Arild Pollestads oversettelse fra 2023.}

https://www.fbb.nu/artikkel/da-gud-forlot-gud/