Da Gud skiftet mening

Året 1968 representerer ifølge forfatterne et oppbrudd på to måter: Kirken må kjempe for fred og rettferdighet, og autoriteter som ikke ivaretar menneskeverd og rettferdighet, må forkastes (s. 8). Dette eksemplifiseres gjennom resten av boken gjennom et tilsynelatende litt tilfeldig utvalg av fortellinger og problemstillinger: Sosialetiske utfordringer i Norge og utlandet, naturvern, kamp mot atomvåpen, Kirkelig Kulturverksted, striden om abortloven, demonutdrivelse og karismatikk, innvandring, Midtøsten, avviklingen av statskirken, dommens to utganger, religionsdialog, kvinnelige prester og homofili. Boken sveiper slik over mange problemstillinger uten å ha noen ambisjon hverken om å begrunne utvalget (det sies uttrykkelig s. 9) eller å gå i dybden i drøftelsen av noe som helst.

Det problematiske med dette opplegget er at det blir liten sammenheng mellom prinsippene fra 1968 og det utvalg saker fra de siste femti år som forfatterne tar opp. Problemstillingene har derfor lite annet felles enn at forfatterne, av grunner de velger å ikke informere oss om, finner dem interessante. De personer og grupperinger forfatterne polemiserer mot, og det er etter hvert også nokså mange, har derfor heller ikke noe særlig felles annet enn at forfatterne er uenige med dem. Men om sakene som tas opp, virker tilfeldige, behandles de til gjengjeld etter et mønster som er så fast at det fort blir både kjedelig og forutsigbart: Det finnes progressive, framtidsrettede krefter i kirken, og alle fornuftige og gode mennesker er på parti med dem. Disse bekjempes hele tiden av uinformerte og forstokkede konservative, som til og med kan synke så lavt at de setter seg i «dype skinnstoler» (s. 55). Utover dette nivået kommer denne boken ikke. Det er trist, for problemstillingene er i utgangspunktet både viktige og interessante, og erfarne og kompetente forfattere som Bakkevig og Kristiansen burde ha forutsetninger for å gjøre adskillig mer ut av dette. De kunne for eksempel ha prøvd å skrive en bok som kunne provosere noen. Nå blir det hele bare intetsigende oppramsinger.

Noen kapitler er litt mindre dårlige enn de andre. De beste er etter min oppfatning kapitlene om statskirkens avvikling. Bakkevig var selv tett på den prosessen han her gir oss glimt fra. Framstillingen er her litt mer nyansert og mindre preget av den monomane svart/hvitt-tekningen som ellers styrer det meste. Også i framstillingen av abortsaken kan det glimte til; de mener for eksempel at også venstresiden burde hatt sans for bispemøtets argument om at samfunnet «ikke kan være bekjent av å ikke yte effektiv hjelp til en mor i en utsatt . . . situasjon» (s. 78). Men det forblir et unntak; forfatterne hever seg ellers sjelden over de forutsigbare stereotypiene.

En formildende omstendighet med boken er imidlertid at forfatterne også langt på vei har skrevet anmeldelsen selv. Noe av de første de gjør oppmerksom på, er at dette «fort [kan] bli en tilbakeskuende forherligelse av en historie vi selv har tatt del i» (s. 7). Det har det helt rett i; det har det blitt. De mener selv at «arbeidet med . . . boken har gitt . . . mulighet til ettertanke og kritisk refleksjon» (s. 7). Det har det kanskje. I så fall er det beklagelig at de ikke har funnet grunn til å dele noe av dette med leserne. Er det noe denne boken ikke har, så er det kritisk refleksjon over de standpunkt forfatterne og deres meningsfeller har forfektet. Dette er blitt en jubileumsbok for menigheten og et festskrift for klakørene. Andre har lite å hente her.

Hvis en da ikke er på jakt etter ufrivillig selvironi, får da finner en ganske mye. Her møter vi forfattere blottet for selvkritikk på systematisk jakt etter manglende selvinnsikt hos andre. Her møter vi dialogforkjempere helt uten evne og vilje til å sette sin inn i andre teologiske tradisjoner enn den de selv representerer. Her møter vi tilhengere av romslighet og toleranse som utrettelig gjentar sitt eget tunnelsyn og sin egen intoleranse. I en annen bok, som forfatterne også så vidt streifer iblant, står det noe om en bjelke og en flis, men dette er visst noe disse forfatterne synes det er best å gå stille forbi.

Noen kirkehistoriske hypoteser kan boken også bidra til å bekrefte. Jeg har lenge ment at skillet mellom liberal og progressiv på den ene siden og konservativ på den andre er en fordummende distinksjon som ikke bidrar til å forklare noe som helst. Med sin ureflekterte og stereotype bruk av denne distinksjonen gjør Bakkevig og Kristiansen sitt ytterste for å bekrefte denne hypotesen. Dessuten tror jeg at manglende selvinnsikt og tilsvarende mangel på kritikk av de tradisjoner en selv identifiserer seg med, er nokså jevnt fordelt i kirkelandskapet. Bakkevig og Kristiansen bekrefter til fulle det hva sekstiåtterne angår.

I kapitlet om kvinnelige prester avlegger forfatterne også FBB en liten visitt, og det må de gjerne gjøre. Det dokumentet de siterer fra, og som de påstår er fra 2005 (s. 172), er imidlertid fra 1979. Det vitner for det første om unøyaktig kildearbeid, og en spør seg uvilkårlig om det også er annet i boken som er like upresist. Dessuten blir konteksten, og dermed tolkningsrammen for utsagnene de siterer, feil. Skal en kunne skrive meningsfylt om kirkehistorie, er dette nyanser en må kunne få med seg.

Et spørsmål noen vil stille seg i møtet med denne boken, er hvor bokstavelig tittelen er ment. Det ser ut som forfatterne mener å være nokså ambisiøse både når det gjelder å dokumentere endringer i Guds oppfatninger og deres egen betydning for prosessen. Det som var «bekjennelsesspørsmål», er ikke det lengre, sier de, og sånn må det være (s. 8). I avslutningskapitlet parallellfører de dette med det som skjedde da Jesus endret oppfatning i møte med den kanaaneiske kvinnen (s. 202-203). De har altså selv argumentert så godt og insisterende at Gud har endret oppfatning og har kommet over på deres parti. «Gud med oss»-teologier er ellers noe vi er vant til å møte med en viss skepsis, men her får vi det rett fram og uten blygsel. Selv framgangsteologer og karismatiske profeter er vanligvis noe mer beskjedne på egne vegne enn det vi her får servert.

Jeg hadde håpet på noe mer når sekstiåtterne gir oss sin jubileumsbok. Jeg hadde håpet på en bok som kunne gi stoff til kritisk refleksjon om viktige spørsmål, og som kunne gi nyttige utfordringer også om vi ikke fullt ut kunne følge resonnementene. Problemet med denne boken er at vi ikke får resonnementer i det hele tatt, bare fasttømrede fordommer. Impulsene fra 1968 kunne ha fortjent bedre.

Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen, Da Gud skiftet mening: Femti år som forandret kirken. Oslo: Cappelen Damm, 2018. 217 s.

VID/MHS 20. oktober 2018

Knut Alfsvåg